1922 - 1986

Lynghild skriver om livet sitt mellom 1922 og 1986 - i ulike sammenhenger

Innhold:

* Min barndoms helg

* Mitt barndoms stabbur

* Den grønne torvkassen

* Min barndom og ungdom i arbeid og lek

* Fantasi til lek - og litt til

* Noen spesielle minner fra barne- og ungdomsårene

* Minner fra en huspost i Nyksund

* Høgstad - tilblivelse og endring

* Å være fisker- og småbrukerkone

* I dugnadstider

* En dykkert i Valheimbrønnen"

* Graviditet og fødsler på 1940/50-tallet og min første og andre fødsel

* Minner fra Klobruket på Myre

MIN BARDOMS HELG

Da jeg var barn gjorde vi mye tungt arbeide, og vi måtte hjelpe til med det meste. Men helg og høytider det hadde vi, og vi så virkelig fram til denne forandringen i tilværelsen.

Helgen begynte allerede lørdag ettermiddag. Når klokken var passert 6 måtte vi være badet og ha fått på helgeklærne. Disse penklærne var det ikke tale om å bruke til hverdags.

Og sent på lørdagsettermiddagen måtte skuffekaka - som den ble kalt - stå ferdig på benken. Det luktet godt av sukker og kanel, men en kunne variere med i tillegg ha på melisglasur.

Vi hadde da en herlig stund med ettermiddagskaffen.

Desserten til søndagsmiddagen måtte også være kokt på lørdag, om det var slik at vi skulle være heime søndag. For på søndag kunne det ikke være fysisk arbeid - bare nødvergegjerninger som ikke kunne utsettes.

Men for oss kvinnfolka kunne det bli full arbeidsdag. Jeg ser enda for meg mamma stå der så trygt ved grytene, og lukta av den gode småsteika sitter fremdeles godt i nesen.

På søndagen skulle det være den beste maten, så det ble mye av både forarbeide og etterarbeide - ikke minst koppevasken som vi jentene måtte ta.

Men når maten ble servert på et fint dekka bord, da følte vi høytiden sammen.

Men det hendte at vi måtte stå å spise - eller vi ble plassert i vindusposten som hadde passende sittehøyde. Vi starta måltidet med en lang bordbønn. Men takkebønnen - etter at vi hadde spist - var enda lenger, og da ba vi den treenige Gud om velsignelse.

Men vi var veldig tilfredse med den gode maten. Æren for den hadde mamma, som var en mester i å lage god mat - ofte ut av lite.

På lørdagsettermiddagen fikk vi lov å gå den lange vegen til Toftenes - fem, seks kilometer.

Det var for å høre barnetimen. Vi hadde ikke fått radio enda, men onkel Olav - som var lærer på Toftenes - hadde en. Det var som et stort møbel som stod inne i stua. Når vi kom frem til tante og onkel ble vi godt mottatt og vi fikk noe å spise. Så koste vi oss godt før vi tok fatt på den lange vegen hjem. Når vi så kom hjem hadde mamma kokt den gode risengrynsgrøten.

Etter det var det godt å finne sengen - god og mett - og kvile i vissheta om at når vi våknet var det søndag.

Men vi måtte ofte tidlig opp, selv om det var søndag - spesielt om vi skulle til kirke.

Vi var ofte borte hele søndagen. Mamma og pappa tilhørte Frikirken, så det blei besøk både til Skjoldehamn og Strengelvåg. Når vi var heime - holdt pappa og en dame som hette Mina og var fra Stranda (gård på Meløya) - andakt. Den kunne vare både en og to timer. Etterpå var det godt å komme ut i frisk luft - og leken gikk både inni og mellom uthusene. Når vi hadde søndagsklærne på, fikk vi ikke helt utfolde oss som til vanlig, med å være både høyt og lavt. Men det kunne bli skitne flekker likevel, og da var det ikke så godt å komme inn til middag. Det hendte da at vi måtte være inne resten av dagen.

Vi fikk ofte besøk frå Gissløya og Sørvågen - og det gledet vi oss alltid til. For da ble stuedørene åpnet, vi fikk god mat og vi fikk høre nytt om slekt og venner. Ofte hadde disse slektningene som kom med seg barn, og det var spesielt moro.

Etter søndagsmiddagen var det middagskvil, og da måtte vi være musestille. Da holdt vi ofte til oppe i haugene der vi lekte mange slags leker. Men vi passet på å være hjemme til kaffen!

Mamma og pappa betrodde oss også å være alene hjemme dersom de var bedt bort. Da kunne vi styre huset, men eldste søster hadde kommandoen. Det var ikke alltid like greit når vi mindre slo oss vrang, og vi som andre unger hadde våre feider. Men det gikk som regel godt.

Slike søndager kunne vi også få besøk av naboungene, og da kunne vi finne på mye rart. Men en ting hadde vi alltid klart for oss: Når mamma og pappa kom hjem - så skulle alt være ryddet, huset skulle være blåst. Og det fikk vi ofte skryt for at det var.

Pappa hadde i mange år søndagsskole på galleriet i Alsvåg kirke. Dit kom det unger fra hele bygda, unger som vi gikk på skolen sammen med. Men slike helger gikk så alt for fort - og vi visste at neste søndag var det kirketur. De helgene var det også mye å oppleve, men det får bli en annen historie.

Jeg tror det var godt for oss å ta med oss - og også lære det videre - at vi trenger forandring, at vi trenger hviledager uten jag og mas. Og så er vi så heldige etter hvert at vi selv kan velge måten vi vil gjøre det på.

Jeg vil fremdeles trives med å ta på meg pene klær en lørdagskveld, men vil også trives med å ta på meg sportsklærne en søndag for å gå meg en lang tur der jeg kan nyte det fullkomne skaperverk.

Turmål: Meløyskaga. Bildet er tatt mot Lamholmen og vi ser over Gavelfjorden, mot Andøyfjellene. Foto JH.

#######

MITT BARNDOMS STABBUR

Det eldgamle stabburet på gården heime har blitt værende i min bevissthet. Det hadde en sjel som vil leve videre hos oss som vil ta vare på alle gode minner. Det var ikke alltid godt stelt med. I mange år sto det der med sitt slitte treverk uten maling. Torvtaket var dårlig med never som var slitt av alle slags vinder. At selve bygget stod der i det hele tatt - var bare å undre seg over. Etter hvert ble det støttet opp av streng og store steiner. Taket ble skiftet ut med bølgeblikk som etter hvert ble malt rød. Også veggene fikk etter hvert maling ettersom bruken skiftet av dette lille huset.

Selv om det i perioder så lite og grått ut så gjorde det jammen nytten opp gjennom årene. Det var plassert mellom våningshuset og fjøsen. Et vindu vendte ned mot Vollen. Det andre mot stueveggen. Det stod så pent plassert på et berg, Stabbursberget. Nedenfor stabburet, i en stor grop i marken - slo vi bort asken av alle ovnene i huset. Med en slik stor askedunge ble det mye næringsrik jord omkring, og i ettertid har alt som ble plantet der vokst flittig. Rabarbraen som ble plantet etter at askehaugen var vekke har formert seg villig, den røde arten som vokser der er verdens beste rabarbra. Det er alltid en festlig og minnerik stund å gå ned på Stabbursberget å skjære på kilovis. Den sylten jeg ikke bruker selv gir jeg bort - og de som spiser av den koser seg med smaken.

Stabburet tok mot alt levende, men også når noen gikk bort ble det et ventested. Før jeg kom til verden døde min eldste bror - bare fem år gammel. Min bror nummer to, John - hadde i den forbindelse forsvunnet. Det ble leita etter han over alt. Da mamma fant han, stod han i stabburet ved båra til sin døde bror - og ville at de skulle ut å leke sammen.

Hønene søkte inn under stabburstellet når de ble klokk. Der fikk de ruge i fred. Om ikke noen brøt opp bord i gulvet og fant dusinet fullt med egg, så kunne høna komme fram med mange fine kyllinger når tiden var inne. Stabburet ble også tatt i bruk som husly for buskapen til tante og onkel i gamlegården oppe i bakken i 1932. Da en av de mange snøstormene herjet sist i januar det året, ble det store skader på våningshus og flere fjøs ble tatt av murene og smadra til pinneved. Det var mange dyr i fjøset oppe ved Gjerdhaugen. Hest, kyr og sauer måtte berges ut og leies ned over bakken gjennom store snøskavler. Hele gården var mobilisert, også vi unger var med å dytte ned bakkene. Vi syntes synd på dyrene som skalv av kulde og redsel. Midt på natta måtte vi hjelpe mamma og pappa med å rydde ut av stabburet - mens noen av mannfolka laga stall og båser til dyra. Og her bodde dyrene til det ble vår og nærmere sommeren, da kunne de flytte til sommerfjøset opp under Storhaugen. Vi passet dyrene morgen og kveld, og det ble derfor et savn da de flytta. Det så ut som de hadde trivdes godt. Den gamle fjøsen ble liggende i flere vintrer etter at den nye ble bygd. Vi unger lekte inne i og rundt ruinene, og derfra har jeg herlige barndomsminner. Til slutt endte det hele opp som tennved.

Stabburet ble også brukt som bolig for en familie som flyttet fra Lifjorden til Meløya. Under bygginga av nytt hus ble det litt lang arbeidsveg for familien - de rodde fra Lifjorden til Lia og gikk derfra til Meløya. Min far syntes dette var helt unødvendig så lenge stabburet stod der. Han innredde det da slik at det ble to rom, et til å sove i og ett til å koke og spise i. I denne familien var det to barn, en gutt og en jente. De ble både våre venner og skolekamerater - som vi hadde mange kosestunder sammen med opp gjennom oppveksten. Familien ble boende på Stabburet til de fikk huset sitt i Naustvika ferdig. Det ble veldig tomt etter dem da de flyttet ut, men vi ungene på øya fant veien sammen i leik og moro rundt det samme stabburet.

Men stabburet ble ikke stående tomt. Min far var agent for Ullvarefabrikken Arna og stabburet ble brukt som lagerplass for ull og strikkefiller som skulle sendes. Det kom folk fra hele indre Langnes - som kjøpte garn og sendte sine produkter videre gjennom fars agentur. Det ble mye styr for mamma. De fleste hadde lange veier og de fikk som oftest kaffe og det ble stekt mye pannekake. Det var mest kvinnfolk og barn og vi fikk mange lekekamerater. Men det fulgte med mye skitt og mye vasking, og vi ungene var stort sett med på alt - slik at denne forretningen skulle lønne seg. Så vi ungene måtte ta vår tørn, men vi syntes slett ikke det var noen stas å pakke møkket ull og utslitte filler etter andre. Alt ble samlet i store sekker som ble kjørt til Alsvåg med svarthesten og sendt med "Lokalen".

Og stabburet ble tatt i bruk til stadig nye formål. Det ble billigfleskets tid. Og små fleskebiter som var fine til suppe og lapskaus ble solgt fra kvartstore tønner. Da var det viktig at en var renslig, men det ble det syndet mot av mange, blant annet av en gammel dame. Da hun ble gjort oppmerksom på det - så hun litt forbauset på min far og hevdet at hun var jo ren på fingrene. Men etter den tid tok hun øsen som hang på kanten i bruk.

Min far hadde også en tid et kontor på stabburet. Men etter som årene gikk ble det bygget en liten butikk på andre sida av vegen. Dit ble også kontoret flyttet - men det er en annen historie.

Etter dette ble stabburet mest brukt til å oppbevare ting i. Far hadde også en stor høvelbenk stående der. Han hadde mange yrker - et av dem var snekker. Han lagde mange fine ting og han reparerte ting. Min bror og min mann brukte også denne høvelbenken. Og min yngste bror og de andre guttene som etter hvert kom i familien laget seg lekebåter de kunne gå ned til havet å seile med. Men den høvelbenken ble på et eller annet tidspunkt borte - forunderlig nok.

Det stod også en annen minnerik gjenstand på stabburet. Det var en stor laup, og min mor fortalte at det var i denne laupen min bror John ble frakta i da de reiste til Langnes kirke for å døpe han. Det er synd at ikke slike ting blir tatt vare på. Sist jeg så den hadde botnen ramla ut, men det kunne en jo godt ha rettet på!

Julius P. Meløy (far til Lynghild) ved inngangspartiet til huset på Myrvoll på Meløya. Vi skimter litt av stabburet og Stabbursberget til venstre.

Et spesielt minne har jeg fra stabburet fra krigens dager. Jeg og min mann bodde fremdeles heime. Det var mangel på tobakk og min mann var stadig i tobakksnød. Han visste av erfaring at jeg brukte å gjemme unna litt til bruk ved krisetilfelle, men denne gangen ei. Han hadde på det tidspunktet vært fri for tobakk i 14 dager, og ville helst ha høvelbenken på stabburet for seg selv. Så hadde min bror fått tak i noen sigaretter. Han røkte ikke selv. Så han la 10 sigaretter på et tefat og ga det til den lille sønnen sin med følgende beskjed: "Gå til han onkel med dette - og si at det er barselmat fra han pappa"! Den lille karen rusla stolt over gårdsplassen, mens jeg og min svigersøster - som var guttens mor - lurte oss etter og kikka inn gjennom stabbursvinduet for å se når overrekkelsen fant sted. Det breie smilet som kom i det ansiktet da han fikk se hva som lå på fatet er noe en ikke glemmer. Og liv ble det til gangs i arbeidskaren som viste sin oppmerksomhet til sin lille giver ved å ta han på fanget og "disse" han - mens han sang "Japanere, japanere, med sine lange bambusrør" opp og opp igjen hele kvelden.

Ja, mange fine minner knytter seg til det gamle stabburet, og jeg synes det er på sin plass å skrive ned i alle fall noe om det. Stabburet ble revet for mange år siden, men Stabbursberget ligger der fortsatt som et minnesmerke fra tider som svant. Ser enda for meg de fine små-lammene som hoppet rundt, og hanefar som spankulerte stolt rundt i høneflokken mens karer og kjæringer gikk inn og ut stabbursdøra i sine ærender.

Og så nyter jeg fortsatt godt av det gode, saftige og røde rabarbrasyltetøyet - fra rabarbraen som ikke må bli borte.

##########

DEN GRØNNE TORVKASSEN

Den var spesiell i sitt slag, den hadde sjel som tok bolig i barn, ungdom og godt voksne i form av fine minner. Noen vil gjerne ha disse minnene gjenopplivet, en av dem er min kusine Asrunn - kalt Runa som jente. Hun vil at jeg skal skrive om denne fargerike sitteplassen hun opplevde som barn.

Det var min far som laga denne kassen. Den var firkantet i bunnen og skrådde ut i høyden. Den var akkurat så høy at de fleste barneføtter nådde gulvet. De som var minst satt på fanget til de større, og det var plass til fire alminnelig store barnerumper på kassen.

Kassen stod i bestestua i mitt barndomshjem, så langt tilbake som jeg kan minnes, og var alltid fylt med torv til den tre etasjer store stueovnen. Torvene måtte vi dele i to for at den skulle romme mest mulig, så den var både full og stødig. For oss barn var den verdens beste sitteplass. Det var varmt, godt og trygt i ovnskroken. Der hadde våre foreldre godt oversyn over oss under selskap og husmøter. Og derfra kunne vi følge med i hva som foregikk. Det er ikke få minner denne torvkassen har gitt til både store og små, men mest til oss som var barn - og som ennå kan se den for oss. Den var et utrolig fint møbel.

Men tidene foraldret seg. Ildstedet, som alt annet, ble modernisert - og torvkassen flyttet ut.

Den ble plassert i bislaget, der den fremdeles stod fylt til randen med torv - men nå til å forsyne kjøkkenovnen. Den ble også brukt til å sette vassbøttene på. Oppå kassen ble det lagt en voksduk, som allerede hadde gjort sin gjerning på kjøkkenbordet, og den ble også lagringssted for leste aviser.

Torvkassen hadde opp gjennom årene mange farger, men etter at den ble malt grønn - fikk den beholde fargen. Denne fargen kledde den godt, uansett hvor den senere ble plassert.

Da jeg som voksen flyttet ut av barndomshjemmet med min lille familie, ble kassen med meg oppover bakken til tante og onkels hus, der vi bodde i tre år. Der ble den plassert attmed komfyren i kammerset der vi bodde. Her følte den seg virkelig velkommen. Den ble mer og mer sliten, men tilfreds med å gi plass for brensel og barnerumper.

Når kvelden kom, ble kammersdøra forsiktig åpnet av små barnehender, og både jenter og gutter fant veien til kassen. Der kunne de sitte time etter time og kose seg med ei brødskive med gomme eller rabarbrasylte på. Når så oljelampa ble tent, og månen og stjernene lyste inn gjennom alle tre vinduene - så ble det ordentlig eventyrstemning.

Jeg hadde selv en liten kar som likte selskap. Jeg tok han på fanget og fortale dem både sanne historier og eventyr. Ungene sang, og fortalte selv historier og eventyr til de ble så mørkredd at jeg måtte følge dem ut gjennom storstua. Det var fullkomne timer. Det har jeg i alle fall forstått i ettertid. Ungene på Meløya har alltid hatt kulturinteressen i orden, og de likte også den gang å underholde.

Torvkassen hadde mage plasseringer og innhold. En tid stod den ved komfyren i et av rommene vi leide hos onkel og tante i gamlegården.

Det hendte også at unge emissærer med trekkspill stakk innom - etter en tur i akebakken på storsleden nedover Storhaugbakken. Da ble det lystige toner, med noen alvorsord attåt, før alle gikk til sine sengeplasser. Det er bare synd at denne torvkassen ikke kunne snakke, da hadde den kunnet være med på fortellerfestivaler. Og den må ha betydd mye for den enkelte som satt der kveld etter kveld i årevis - og som nå minnes den med så stor glede at en vil fortelle om den.

Da jeg flyttet til mitt eget hus, burde den ha blitt med. Men den ble flytta ut i bislaget på gamlegården. Hver gang jeg kom dit - syntes jeg den så skuffet på meg. Og av og til stod jeg og trøstet den med at den fremdeles var til stor nytte - slik den hadde vært i hele sitt torvkasseliv.

Med sin kos, varme og ikke minst sjarm gjorde den et levende inntrykk som vil leve videre med oss som opplevde dens fargerike tiltrekning og fantastiske utstråling.

Det skulle vært interessant og visst hva slags ende den fikk. Den ble antagelig så gammel og mett av dage at den ramla sammen og ble brent - på samme måte som torvene den hadde gitt husly til. Det er vel med torvkassen som med oss alle, ingen blir så gammel at en ikke har noe ugjort. Den gjorde i alle fall noe med oss som ble glad i den.

Lenge leve minnene om den grønne torvkassen!

#################

 MIN BARNDOM OG UNGDOM I ARBEID OG LEK

Jeg så "verdens lys" natt til den 3. juli i 1922. Midnattssola skinte og speilet tre soler i Gisløyflaket, fortalte mamma. Det var ikke jordmor til stede, men en såkalt "krafskjerring" som hette Numine. Det var vanlig å føde slik på den tiden. Og det var min tante Johanna - hun som rett etter reiste med sin Gerhard til Sunnmøre - som stelte meg første tiden. Den som hadde født skulle holde sengen i 8 dager. Det var nok den eneste ferien de hadde i sine liv - sengeleie i forbindelse med fødsler. Nabokonene kom i denne tida innom med mye god barselmat som kaker, krem og rømmegraut. Men når de 8 dagene var omme var det bare å stå på dag og natt til neste barnefødsel.

Jeg var ikke store vesenet før jeg måtte arbeide både ute og inne. Vi barna hadde hver sin dag å vaske opp. Og så skulle kjøkkenet kostes to ganger daglig og vaskes to ganger i uka. Hele huset ble gjort rent til helgene. Jeg var vel bare fem år da jeg stod på en stol og rørte i grytene på vedomnen. Og vi største i flokken hadde ansvaret for de mindre når pappa og mamma var borte. Hadde det vært i dag hadde nok barnevernet blitt underrettet, men slik var det den gangen. En måtte tidlig krøkes om en god krok skulle bli!

Vi hadde opp til 150 høner som skulle passes. Hver kveld skulle det graves ned korn til dem - de måtte ha noe å sparke etter. Og en petromaks måtte pumpes og fyres slik at det var lys om natta. En kveld da jeg og storesøster skulle ordne med dette, gikk det galt. Petromaksen eksploderte og flammene stod opp under taket. Men min søster var snartenkt, hun henta pappas gamle frakk som hang ute på lemmen og kasta den over flammene. Vi fikk etterpå slept det hele ut på gårdsplassen og slapp med skrekken.

Vi søsken var veldig glade i hverandre - men det oppstod ofte situasjoner der vi ble sterkt uenige. Mossi, min eldste søster - brukte å dra meg etter håret om jeg var gjenstridig, og da "måtte jeg til hest" som det hette. Og jeg og bror Jon vi rauk også i hop - han ble sint om jeg ikke var med å holde familiens ære i hevd. En gang nektet jeg å hoppe fra naust-taket til bestefar - og da sprang han etter meg og jeg fikk juling. Han forsvarte seg etterpå med at det stod i Bibelen at de feite og sterke skulle Gud ødelegge. Han mente det passet, for som jentunge var jeg litt rund og god. Og litt rund var jeg jo, jeg spiste det jeg fikk og var ikke kresen i matveien. Men det måtte matinntak til - vi tre eldste hadde mage oppgaver som krevde sitt i løpet av dagen. John var jo gutt og var med på hardt mannfolkarbeid tidlig og Mossi - som var eldste jente, hadde mang en gang et tungt ansvar i forhold til barna som var mindre.

Bror John dreiv og hoppa fra taket på naustet til bestefar. Da jeg nektet å hoppe, fikk jeg juling!

Leketøy var det ikke mye av, men vi var flinke til å lage leker og også finne på leker selv. Jeg hadde en gammel høvel som mamma sydde en slags dukkeklær til. Det var en fin dukke for meg og den fikk navnet Alfedutt. Vi laget også andre slags dukker selv. En god lekekamerat i en periode var et lite værlam, han Pollemann - og han elsket jeg over alt på jord.

Den kom emissærer rekende rett som det var. Og en gang kom det innom en misjonsprest som hette Torp. Han var fra Østlandet. Vi sang til han, husker jeg - og som belønning fikk vi et julehyrdehus og en stor negerdukke i gave. Jeg tror det var fordi han ikke var flink til å synge selv. En annen gang kom det en fremmed til gårds - jeg visste ikke hvem det var. Akkurat da passet jeg bror Ivar og jeg ble så redd at jeg lot Ivar sitte alene igjen på kjøkkengulvet og sprang bak stabburet og gjemte meg. Mannen var innom - men gikk heldigvis, så jeg kunne gjenoppta passet av bror Ivar. Hva mannen tenkte da han så et barn alene på kjøkkengulvet, ja - det er ikke godt å vite.

Det var mange ting som var strengt i min barndom. En gang gikk jeg og min bror over parten til Hans (bror til bestefar). Vi fortalte etterpå at vi hadde spist fem moltebær på turen. Det ble straffet hardt. Vi fikk ris på bare baken og måtte etterpå gå til Hans for å be om unnskyldning. Men da tok det hele en uventet vending, Gammelonkel Hans sa at vi bare måtte spise av multene hans. Det endte med at pappa ba om unnskyldning for risen vi hadde fått.

Vi ble ikke alltid fortalt sannheten om ting. Slike ting som fødsler og seksualliv var helt fordekt. Vi så jo hvordan dyrene parret seg - men likevel så ble vi fortalt at lammene kom fra en stein oppe i bakken hos onkel Håkon. Og vi barna ble levert fra Otto Koch sitt varehus i Bodø. Men sånn var det den gangen, barn skulle ikke vite alt.

Når våren kom, ble det full fart fra morgen til seint på kveld. Det var vår-rengjøring i huset og fjøset måtte vaskes så snart sauene var slept på fjellbeite. Markene skulle ryddes og poteten komme i jorda. Og når juni kom så var det torvinga. Jeg var vel 8-9 år da jeg begynte å kjøre ut torvlomp etter hvert som den ble kastet opp fra dammen. Startet med 4-5 lomper og endte opp med 10-11 da jeg var 13 år. Vi barna kappes om å trille mest. Lompene måtte fraktes mellom 50 og 200 meter ut over torvmyra - og det var god trening for armer og bein. Etterpå skulle disse 7-8000 lompene skjæres i skiver og rukes - slik at de ble tørre. Ut på høsten ble det som var tørt kjørt i hus - mens det som måtte ha lengre tids tørke ble stakket og ble hentet heim med slede på vinteren.

Jeg var også med på den siste perioden da kyrne ble gjetet. Vi ungene ble delt inn i to lag som fordelte uka mellom oss. Vi fulgte da kyrne i utmarka hele dagen og passet på at de ikke gikk der de ikke skulle. Dette er en tid jeg har gode minner fra. Vi lærte oss og følge med tida ut fra landemerkene som sola passerte og vi koste oss med matpakkene vi hadde med oss. Men det hendte at solsteiken ble tøff og kleggen ble så innpåsliten at vi måtte hoppe i havet. Da kunne det hende vi lengtet tilbake til torvhaugen på den tiden mamma pleide å komme opp med kaffe og pannekaker. For da hadde vi en pause på en halv time etter maten til å kose oss med krøkebær og blåbær borte i lyngen. Og da savnet vi også middagspausene. Men de pleide alltid å gå så altfor fort. De varte i to timer - men da skulle vi spise og vaske opp - så det ble bare tre kvarter igjen til avslapping. Og når pausen var slutt måtte vi være på plass igjen - noe annet ble ikke godtatt.

I helgene hadde vi fri fra alt tungt arbeide. Klokka fem på lørdags ettermiddag skulle helgeklærne være på - og etter den tid skulle bare det aller nødvendigste gjøres på gården. Men god søndagsmiddag skulle det være - når vi var hjemme. I sommerhalvåret var det sjelden at vi var hjemme søndagene. Ofte rodde vi til kirkesøndag i Skjoldehamn på Andøya - eller vi rodde til Strengelvågvalen og gikk til bedehuset på Strengelvåg. Jeg har mage fine minner fra disse turene - selv om preikene kunne bli vel lange. Det var alltid hyggelig å treffe kjente og vi reiste aldri sultne tilbake fra disse møtene. Andre ganger dro vi over til Gisløya, mamma var derfra. Det var alltid stor stas å treffe slektningene våre der og når vi lekte sisten på Ressmålshaugen, da gikk tida altfor fort. Det hente også at vi besøkte tante Hilda som var flyttet til Åkenes på Andøya. En gang fikk vi til og med være med ut på fyrlykta der borte og det var stor stas.

I store deler av min skoletid var ikke Meløya landfast med Langøya. Fyllingen med veg kom først i 1934-35. Så det passet ikke alltid med fjære sjø når vi skulle over. Vi måtte ofte vasse over og så tørke klærne bak en skjerm ved oven i lillesalen i Alsvågkirka - der vi gikk på skole. Når pappa var heime, kom han ofte og hentet oss og bar oss over. Men ved storflo hjalp det ikke med langstøvler - da måtte vi gå til Straumen for å hentes der med båt. Når det blåste storm fra sydvest eller det var nordavindsrokk med snøkov - var det ikke greit å komme seg fram og tilbake. Noen ganger søkte vi ly i de uthulte torvstakkene som sto langs stien vi gikk.  Vi måtte hver gang over den flate Breistrandåkeren - og der lå det ofte is. Noen ganger holdt vi på å blåse på havet - som den gangen Asbjørn Eriksen berga oss. Han bodde i Alsvåg-gården og skulle opp på loftet for å kvile middag - og kom til å kikke ut vinduet mot Breistrandåkeren. Der fikk han se to jenter som lå og kloret seg fast i noen grastuer for å ikke blåse på havet. Han fikk sendt drengene sine ut for å hjelpe oss - og det berget nok livet til storesøster Mossi og meg. Asbjørn har derfor en spesiell minneplass i mitt hjerte.

Det ble satt strenge krav og strenge grenser for barna. Og noen ganger syntes vi de vart alt for harde og bastante. Men vi skjønte jo at det ble gjort med tanke på at det skulle gå oss godt. Og jeg er veldig takknemlig for den kjærlighet vi ble vist. Det jeg lærte i min heim har vært godt å ha med seg videre i livet.

Det tunge arbeidet fulgte meg over i ungdomstida. I perioden mellom at jeg var 15 og 18 år kjørte jeg hest på veiarbeide gjennom hele sommerhalvåret. Vi var to jenter med hver vår hest som kjørte grus på vegen og også lastet på moldjord som skulle kjøres vekk fra grustaket. Lønnen var ikke stor - men de pengene fikk mine foreldre. Det trengtes for å få hjulene til å gå rundt hjemme. Vi to jentene var vel litt forut for vår tid - med å gjøre "mannfolkarbeide" - og det var ikke få bemerkninger vi fikk etter oss. Men det gjorde ikke noe - jeg likte slikt arbeide. Og i denne perioden stod jeg også i torvdammen og kastet opp lomp og jeg var med på grøftearbeide sammen med bror John. Vi fikk også litt spenning i hverdagen når vi måtte leie kyrne over Instøyvalen eller helt inn til Rødsand til okse.

Ut over dette var jeg til hjelp der det trengtes rundt om - og det var aldri snakk om betaling for slike tjenester. Noen ganger passet jeg barn mens foreldrene var vekke. En gang passet jeg en liten tulle på 9 måneder i hele 14 dager, mens mora var vekke. En femtenårig jente var da utrolig stolt over å bli vist en slik tillit.

I januar 1940 begynte jeg i min første huspost. Jeg var på attende året og lønna var 20 kroner i måneden. Sommerhalvåret ble ikke lett - tørrhøyet måtte bæres inn, flere hundre meter på bærebåre - trehvite gulv måtte skures to ganger i uka. Det var 9 barn i husholdningen - flere i småbarnsalder, så det ble lange dager med vaskefjøla. Husmora var flink til å drøye mat og få mye ut av lite - det var jo krig. Hun hadde også god omtanke for meg og jeg husker spesielt at hun gav meg fri fra arbeidet slik at jeg kunne følge min bror John til Sortland i forbindelse med at han ble mobilisert til krigstjeneste ved fronten i Narvik.

Våren 1941 tok jeg til i ny huspost. Den våren var det fòrmangel og jeg måtte røske lyng under meterdyp snø og trille tang fra fjæra - slik at dyrene ikke skulle sulte i hjel før de kunne komme ut på beite. På forsommeren ble det usedvanlig varmt under torvonna og kleggen var plagsom. Utover sommer ble det mye mosjon når jeg skulle melke kyrne. De gikk på utmarksbeite og noen ganger kunne det bli et drøyt stykke å gå for å melke dem. Noen ganger hadde jeg minste jenta i familien med meg. Da bar jeg henne på ryggen og hun likte godt at jeg sang til henne.

Familien hadde mye besøk og det var også veldig mye arbeid som skulle gjøres i huset. Det var vanlig at vi på høsten gikk i bærbakkene. En gang hadde jeg vært ute hele dagen og hadde samlet en stor bøtte med blåbær. På heimturen snublet jeg og innholdet forsvant delvis i et dike ved stien. Fortvilt klarte ej å redde en del - men bøtta var heller slunken da jeg returnerte. Jeg var svært lei meg - men husmora skjønte nok at jeg var det, jeg fikk ikke vondord for hendelsen. I denne husposten ble jeg i 9 måneder.

Nyåret 1942 kom med fortsatt krig og harde tider. Men denne gangen gikk jeg ikke ut i ny huspost. Jeg tok på meg arbeidet med å være kokke for et båtmannskap på 7 i Nyksund. Det var lite mel å få tak i - så det ble kokemat to ganger for dagen. Var det kjøtt til middag, ble det fisk til kvelds - og omvendt. Vann måtte bæres fra en brønn som lå et godt stykke unna. I vintermånedene var det farlig å gå der. Isete trinn i stein og en tynn jernleider å støtte seg til der vi vaglet oss avsted med vassbøttene - og vegen ned i sjøen var bratt og kort. Men mannskapet bestod av kjekke karer og lønnen på 90 kroner i måneden var bra.

Denne vinteren ble det knytt mange vennskapsbånd og mange minner har jeg med meg fra da. Og jeg traff han som skulle bli min mann der også. Vi var tre jenter fra Indre Langenes som traff våre menn denne vinteren i Nyksund. Med 42 kokker og tilsvarende mannskap ble det mye liv og røre i fiskeværet. Og vi kokkene vi holdt sammen og vi slo oss som regel i lag på lørdagskveldene. Da hadde vi fri, mannskapene var reist heim til familiene sine. Og da kokte jeg som regel risengrynsgraut og vi koste oss som bare det.

Lynghild som kokke i Nyksund i 1942. Tegning av Svein Spjelkavik.

Den siste husposten min var i Nyksund fra august 1942 til juni 1943. Lønna gikk ned til 40 kroner. Det var lite klær å få tak i og helt håpløst å få seg tak i nye sko. Det ble så ille med dårlig fottøy at jeg tenkte jeg måtte slutte i husposten til jul. Men vertskapet mitt tok saken i egne hender og skaffet meg et par so. Hvordan det gikk til, vet jeg ikke - men jeg kunne i alle fall fortsette hos dem. Arbeidet jeg utførte var ikke lett her heller. Jeg bar kullbøtter fra Ungsmaløya, over moloen, gjennom halve været og opp steintrappene til huset der jeg tjente. De månedene kyrne kunne beite på Opplandet rodde jeg over sundet for å melke. Var også med og rodde kumøkk fra Nyksundøya til Opplandet.

Noen glimt fra Nyksund, det nest største fiskeværet  i Vesterålen en tid. Bildene er tatt i 1938 - men det så nok slik ut i 1942 også.

Vertsfolket mitt var godt fornøyd med arbeidet jeg gjorde og selv om det var lange dager, trivdes jeg veldig godt. Det å arbeide hard hørte med til tida - man hørte "at arbeidet skulle adle kvinne og mann". Tror ikke barn og ungdom i dag skjønner slikt. Vi måtte ta ting som de var - der var ikke mange valg. Og det var en velsignet jord og et velsignet hav som gav oss både arbeide og mat. Selv om ikke skolegangen på den tiden var all verden - tror jeg livets skole har gitt meg gode eksamener. Jeg har i alle fall "stått han av".

Den siste sommeren før jeg giftet meg bodde jeg heime og hjalp mor og far. Deretter gikk barndom og ungdom over i en annen epoke - som fisker- og småbrukerkone. Slitet for føda ble ikke mindre - men det er en annen historie.

##############

FANTASI TIL LEK - OG LITT TIL

I 1920/30-årene ble ikke ungene mye aktivisert til lek - arbeidsdagen derimot var godt organisert. Både små og store armer ble veltrent. Det var et lite pusterom midt på dag og da skulle man både spise middag, krangle litt om hvem som skulle ta oppvasken - og ta den. Det ble en liten hvil - men når pausen var over måtte man være på plass. Så leken ble henvist til kveldene og helgedagene - men da hadde ikke de voksne tid til å være aktivitører. Dermed ble det opp til oss selv hva vi skulle finne på.

Jeg tar ikke for hardt i når jeg sier at det kunne gå livlig for seg - og noen ganger var det flaks at det gikk bra. Men selv om vi mange ganger gjorde ting som var over kanten - lærte vi oss på et vis å selv ta ansvar for det vi gjorde. Vi var høgt og lavt både på hauger og tak - og jeg tror det var bra mamma og pappa ikke visste hva som foregikk i vår hemmelige verden.

På skolen ble vi derimot organisert i leken av lærerne - den gangen var de ute sammen med oss i friminuttene og lekte delvis sammen med oss. Vi slo på ring, hoppa paradis og vi tegna en mann i grusen som vi sparka en stein gjennom kroppen på. Husker jeg syntes synd i figuren når vi sparka steinen opp i neseborene hans - en om gangen. Vi hoppet tau og gav hverandre sisten, det var ofte vondt når guttene la makt bak slagene på ryggen. I storefriminuttet var vi på ei slette ved siden av og slo ball. da kunne det gå hardt for seg, det var ikke sjelden at seilta (balltreet) traff der det ikke skulle og forårsaket både blåmerker og kuler. Konkurranser hadde vi bare 17. mai eller ved spesielle tilstelninger.

Slåball. Her svinges "seilta" for å treffe ballen best mulig. En kunne kaste ballen opp selv - men det mest brukte var at man hadde en "oppkaster" på hvert lag. Kroting med kulepenn på kopipapir -JH.

Frikveldene heime var det tusen ting å finne på, til tross for at foreldrene våre ikke hadde råd til å kjøpe leker til oss. Jeg hadde en litt spesiell dukke. Det lå en gammel og avdanket høvel i kjelleren heime - og den la jeg min elsk på. Mamma sydde dukkeklær til den og jeg gikk og bar på den som om det var en riktig dukke. Den fikk navnet "Alfedutt" og jeg var utrolig glad i dutten min.

Nede i fjøra spilte vi 12-stein. Ofte når jeg går tur langs strendene, tar jeg opp noen steiner i hånden og frisker opp minner. Men jeg klarer ikke stort mer enn 3 omganger, i spillet var kunsten å klare 12 omganger. Det var veldig artig å leike "gjøm og leite" i måneskinnet om kveldene. Noen var så god til å gjemme seg at de måtte komme fram selv etter en stund. Og særlig guttene hadde som sport å "file tråd". Det kunne avstedkomme både bortvisning og invitasjon til å komme inn til de det gikk ut over.

Det var sport å hoppe fra høge hauger eller naust-tak. Nede ved sjøen stod det en gammel fiskesjå som onkel eide, den var bygd av bestefar. Der holdt vi til - og min bror John var mester i å hoppe fra det høgste punktet på sjåen. Jeg hadde vel av en eller annen grunn lyst til å prøve og hoppe fra taket - og hadde kommet meg helt opp i mønet da bror forlangte at jeg skulle hoppe. Han ville vel bli stolt av søstera si. Jeg torde ikke hoppe - og John lovte meg juling om jeg ikke opprettholdt familiens ære. Det endte med at jeg snek meg ned på baksida og la på sprang. John nådde meg igjen ved Hansanaustet og jeg fikk juling under sitater fra Bibelen. John mente at det stod der at de feite og sterke skulle Gud ødelegge. Ordene svei vel mest mot den litt runde kroppen min. Men den samme bror John stod alltid opp og forsvarte meg mot andre når det trengtes! Det er de beste vennene som smått sloss, heter det vel.

Vi brukte det vi hadde til rådighet i leiken. En gang laget jeg og fetter Kristian butikk i en hestevogn. Da løsnet festet framme i vogna og den bikket over oss. Jeg kom bra fra det, men Kristian måtte sy noen sting. Vi holdt også til i et gammelt fjøs som hadde blitt liggende på skeive etter en storstorm. Der hadde vi det fint, men mamma og tante stakk av og til innom for å se om vi hadde det bra. Artige stunder kunne det også være oppe på mørkegangen til onkel og tante, der kriga vi med å kaste settepoteter på hverandre. Vi eldste måtte som regel ordne opp etter slike episoder.

Litt til....

Små gryter har også ører, heter det. Vi var vel ikke så store da vi overhørte de voksne snakke om noe som de kalte "klonk" - det var noe som folk ble både farlige og gale av å drikke. Det ble spennende å finne ut av hva dette produktet var for noe rart. En gang mamma og pappa var vekke på en dagstur, fant vi ut at vi ville prøve å lage "klonk". Vi hentet det største blekkhuset fra pappas kontor for å sette klonk i. Vi blandet opp i blekkhuset litt av hvert av det som fantes i kjøkkenet - og satte det til lonking på ovnen.

Vi blandet i blekkhuset litt av hvert av det som fantes i kjøkkenet ......

Etterpå smakte vi på brygget med å ta en teskje hver. Noen la seg under bordet og begynte å synge og oppføre seg rart. Det var tydelig at noen hadde sett virkningen av denne "klonken". Etter en stund kom noen voksne til - og vi ble avkrevd en forklaring på hva vi holdt på med. Det hele endte med at de voksne måtte gi oss en nærmere forklaring på hva dette var for noe - og siden er det vel få av oss som har satt "klonk" - i hvert fall ikke på et blekkhus. Jeg er i denne sammenhengen fristet til å si at - "Man har ikke mer moro enn den man lager sjøl!"

På søndagene var vi ofte i kirken eller i bedehusene - og det var så spennende opplevelser at jeg på mange måter ser alle disse gamlekarene og kjæringene for meg den dag i dag, som om de skulle være lys levende. Jeg husker også at det i sene høstkvelder kom innom knivslipere, handlere med skrivepapir og forede konvolutter og til og med en som solgte en halvkristelig kokebok som het "Genovena". Og så var det alle predikantene som visste å spille på mage strenger!

Ja, det var i sannhet både lek og alvor. Vi seilte på isflak, satte utfor bakker på storslede - spenning i hverdag og fest. Vi hørte og så, eventyrtilværelsen laget vi oss selv. Slik lærte vi oss også å kjenne virkeligheten.

En ting er sikkert - vi hadde det i hvert fall ikke kjedelig!

##############

NOEN SPESIELLE MINNER FRA BARNE- OG UNGDOMSÅRENE

Noen av de første minnene jeg har - er etter bestefar John. Jeg var på tredje året da han døde i april 1925. Jeg husker at jeg var med pappa opp i huset der han bodde, i gamlegården oppe i bakken. Da jeg kom inn i stua satt han i gyngestolen sin ved vinduet og så ut over havet. Han så ut som en ekte gammel bestefar med langt skjegg. Han var nok sterkt preget av slaget han hadde hatt flere år tidligere - som gjorde at denne aktive høvedsmannen, fiskekjøperen, handelsmannen og kommunepolitikeren ble fratatt all mulighet for et videre aktivt liv. Jeg husker at da han fikk se meg, lyste ansiktet opp og han vinket meg til seg. Jeg krøp opp på fanget hans og så satt vi der og gynget en stund og det føltes trygt og godt.

"Den gamle mannen og jenta". Kroting med kulepenn på kopipapir JH

En annen gang ble vi skikkelig oppskremt. Min bror John kom styrtende inn i huset vårt og fortalte at bestefar hadde falt ut av stolen og han måtte ha hjelp til å få han opp. Pappa ble med og de fikk han opp i senga si. Da han døde husker jeg at det kom masse folk. Begravelsesseremonien forgikk på gårdsplassen utenfor gamlehuset og det var mange taler og mye sang. Og jeg synes enda jeg ser for meg båten med kista hans bli tatt under slep av en liten motorbåt. Han ble fraktet over til Gisløya og gravlagt der - sammen med sin kjære Lydia, som døde i barsel 17 år tidligere. (Det var Lydia som jeg skulle oppkalles etter, men da en kusine først fikk navnet - ble det Lynghild i stedet. Kanskje like bra - jeg er den eneste i Norge med det navnet, bortsett fra en rasehest, visstnok! Jeg ble alltid kalt bare Vesla og fortsatt er det enkelte som tiltaler med Vesla, selv om jeg ikke akkurat er noen vesla lengre.)

Jeg har også vage minner om bestemor Elise, mor til mamma. Jeg var med til Gisløya en tur med mamma og jeg satt og holdt henne i handa - og dette var rett før hun døde. Noen minner er sterkere enn andre. Det er ikke lett å glemme at man har funnet sin mor sittende gråtende på en kasse i torvsjåen. Da jeg spurte henne hvorfor hun gråt fikk jeg vite at hun var engstelig for framtida. Tidene var harde, og det var fra hand til munn og pappa hadde vært arbeidsløs en stund. Den våren berga vi bare to lam i fjøset også - og de måtte vi selge for å få mel. Både mennesker og dyr var underernærte og to av de yngste søsknene mine fikk Rakitt og brytninger i beinstrukturen over ryggen. Det må ha vært tungt for mine foreldre å konstant gå rundt med følelsen av å ikke strekke til. Lykken var at disse to hadde hoder som overgikk oss andre - og de fikk gode og relativt lange liv.

Vi levde etter strenge forordninger hjemme - selv om vi aldri ble hindret i naturlig utfoldelse. Men det vanket skjenn og noen ganger ris også. Mamma fortalte oss at dersom vi hadde gjort noe galt, så var det best å fortelle det - da kunne straffen bli mindre. Pappa var mye borte og en gang han kom heim fant jeg at jeg fortest mulig skulle bekjenne mine synder - slik at straffen skulle bli så liten som råd. Jeg husker jeg stod klar i kjøkkendøra - og da pappa kom inn så buste jeg ut med hele synderegisteret: "Pappa, jeg har gjort tre trollstykka mens du var borte, klota på veggen, pikt en kopp og slått alle knappenålene ut av syskrinet til mamma!" Og jeg husker godt den gode følelsen av pappas hånd på hodet mitt da han sa: "Det må du aldri gjøre mer, Vesla". Og så var den saken ute av verden.

Det var et strengt religiøst regime vi levde under, og vi ungene ble holdt stramt i ørene. De fleste tordentaler kom imidlertid fra omreisende predikanter - de kunne være riktig fæle å høre på. Og få tok til motmæle - men jeg husker en gang det skjedde. Da var jeg rundt 10 år og det var under et husmøte i Gisløya. Da var det en svovelpredikant som bar seg fælt om at dommedag skulle komme og all slags elendighet skulle ramme den som ikke gikk på den rette sti. Da reiste en dame i forsamlingen seg opp. Hun hadde en liten kar med seg. Hun sa da klart og tydelig fra at predikanten burde vært meldt til lensmannen - slik gikk det ikke an å holde på med å skremme folk. Det ble stor oppstandelse og møtet ble avlyst. Mine foreldre tok avstand fra fordømmelsen av damen - og det var selvfølgelig hun som på folkemunne etterpå ble stemplet som gudløs og det som verre var.

Noe som sitter spikret i minnet, er fellesskapet og hjelpsomheten naboene imellom. En stormnatt begynte uværet å herje med fjøset til tante og onkel - de som bodde i gamlegården oppe i bakken vest for oss. Dyrene måtte berges ut og leid vekk gjennom store snøskavler og snøfokk. De ble innlosjert i stabburet vårt og i uthusene til andre naboer også. Fjøset var ubrukelig etter stormen, så dyrene fikk være hos naboene til sommerfjøsene kunne brukes. Senere på året ble fjøset bygd opp igjen.

Gamlegården oppe i bakken. Huset som bestefar og bestemor bygde i 1896. Bildet er fra tidlig femtitall, så det er det fjøset som ble gjenoppbygd etter stormen vi ser på bildet.

Skolegangen forgikk i Alsvåg kirke og det er mage artige minner derfra. En jente i klassen ble spurt av læreren om hva som var navnet på Norges hovedstad. Jenta ble fryktelig i villrede og en gutt som satt bak henne benytta sjansen til å spille henne et puss. "Åkenes", kviskra han. Åkenes var da bygda på andre sida av Gavelfjorden. Jenta fikk selvfølgelig mye oppmerksomhet etter at hun gav dette svaret til læreren. Jeg klarte meg bra på skolen. Regning og naturfag var mine toppfag - mens jeg slet litt med norsken.

De siste minnene som jeg tar med fra denne tida er av det dramatiske slaget. Jeg kjørte med hest på vegarbeid i en lang periode da jeg var mellom 15 og 18 år gammel. Hesten vår het Viggo og var en stor og kraftig gamp som var helt utilregnelig av og til. Grunnen til dette var at han hadde tråkka ut på brønntaket vårt oppe ved Håkonhaugen og taket hadde gitt etter - slik at hesten havna i brønnen. Han stod der lenge før man fikk heist den opp med heisbukk - og ble aldri den samme godlynte hesten den hadde vært. Viggo og jeg lesset og kjørte grus og stein fra morgen til kveld og jeg var hele tiden redd for at Viggo skulle finne på ting - jeg hadde erfaring med at den kunne bli skremt eller ta laust uten forvarsel. En gang snudde den midt på brua på ei elv og velta vogn med lass og bykste bakover og over meg. Det var nære på at jeg berga meg. En annen gang rygga han seg attover med vogna på  - og både han og vogn og jeg raste mange meter rett ned i Grustaket. Og en gang kom han noe uforskyldt opp i en farlig situasjon. Han møtte en annen hingst som gikk laus oppe i Alsvåg. Denne hingsten så han sikkert som en konkurrent - så han flaug rett på Viggo. Og Viggo svarte med motangrep, med vogn og sele på og med meg hengende i tømmene. Men heldigvis var min bror John i nærheten og han gikk med livet som innsats mellom og fikk jaga laushingsten vekk.

Under ser man svarthesten Viggo sammen med søster Mossi. Han var en fantastisk arbeidshest - men lunefull og uberegnelig etter et opphold i brønnen.

Da jeg litt senere gikk over i arbeid som hushjelp og kokke - ble ikke hverdagen like dramatisk, men hardt arbeide fortsatte å være gjennomgangsmelodien.

#############

MINNER FRA EN HUSPOST I NYKSUND

Å være hushjelp på en omflødd øy ut mot storhavet var ikke mindre spennende enn å være kokke.

Først i september nå i høst - hadde jeg gleden av å være med på Fortellerfestivalen i Nyksund. Lørdagskvelden stod jeg på kaikanten utenfor Holmvik Brygge, der jeg hadde min siste kokkejobb.

Jeg kom til å feste blikket rett over Vågen.

På Nyksundøya står det et nytt, pent og hvitmalt hus oppe i bakkeskråningen. Der er til og med satt opp et lite hus der jeg husker den gamle fjøsen stod. Det var flott å se at huset og det omkring var blitt til i nesten samme stil som det gamle huset var bygd i. Det huset som stod der da jeg var hushjelp hos Anna og Arne Valland.

Var det rart at mange minner strømmet på?

Lynghild på Holmvik Brygge og bak ser vi et hvitt hus oppe under bergknausene på andre siden av vågen. Dette er huset der Lynghild var tjenestejente - hos Anna og Arne Valland. Bildet er tatt 4. juli 2021 av JH.

Jeg var tjenestejente der i nesten et år, fra sommeren 1942 til seinvåren - 43. Arne og min far var gode venner og arbeidet mye sammen med kommunale saker, og det var vel en av årsakene til at jeg fikk forespørsel om tjeneste der. Dessuten kjente jeg Nyksund godt gjennom tidligere kokkeliv, og i tillegg var jeg forlovet med en ekte nyksundgutt.

Dette var jo i de hardeste krigsåra - og det var lite klær å få tak i. Far Julius var mye på reise, og det hendte han fikk tak i et kjoletøy. Men jeg husker godt at da jeg bestemte meg for å ta mot plassen i Nyksund, så leita mamma Julie fram det største og peneste sengelakenet i huset. Hun farga det burgunder og sydde en enkel og pen kjole til meg. Jeg var veldig stolt av den kjolen.

Det var verre med sko. Det var lang kø - og vi fikk stadig nei når vi søkte forsyningsnemnda om skokort. Men denne gangen var jeg så heldig at jeg arvet et par Kamasko - duksko med gummisåler - etter min søster som hadde reist sørover leia.

Da jeg begynte i husposten, var jeg blitt 20 år. Anna og Arne var koselige, snille og nøysomme folk. De tok vare på alt de arbeidde med, fra det største til det minste, det gikk ingen ting til spille i det huset. Arne var en flink forretningsmann. Fiskebruket lå innerst i Vågen, på andre sida av moloen. Han var alltid tidlig oppe og hadde som regel jobba flere timer før resten av Nyksund våknet. Jeg var oppe hver morgen klokken seks. Da kokte jeg kaffe som jeg bar opp til Anna. I helgene strekte Arne seg ofte litt lengre enn til hverdags, så da hadde jeg som regel to kopper på brettet. Arne foretrakk te.

Arbeidsdagen ble lang og den foregikk både ute og inne. De hadde dyr som skulle stelles; ku, sauer og noen høner. Fjøset lå et stykke fra huset, så det måtte måkes vei både morgen og kveld om det snødde. Møkka blei hatt ut gjennom en luke i veggen, og når våren kom var det blitt en stor haug utenfor. Møkka ble så spadd over i kasser - som ble sendt ned på ei renne til havet, der de blei tatt ombord i båt for å fraktes til Opplandet. Der skulle den brukes som gjødsel.

Sommerbeita for dyrene var der på Opplandet, og siden moloen over Nyksundet ennå ikke var kommet - måtte jeg ro over både morgen og kveld for å melke og separere. Når det var nok rømme for å kinne, var det alltid spennende å se hvor mye hjemsmør det ble å ta med seg tilbake til øya.

De turene over sundet er noe av det fysisk tøffeste jeg har vært gjennom. Når storbåra kom rullende gjennom sundet var det vanskelig å holde båten på rett kjøl. Jeg følte ofte at jeg rodde over med livet som innsats. Men var det riktig ille vær, fikk jeg hjelp av mannfolkene i vertsfamilien.

Anna og Arne var heldige som hadde alle sine tre gjeve sønner rundt seg. De to eldste hadde sine egne familier, mens ugifte Arnulf fortsatt bodde hjemme. Han var en god venn av både Ottar og meg, og vi hadde mye moro sammen.

Om det var tungt arbeide og lange dager - så fløy tida. Hver tredje helg skulle jeg som regel ha fri. Når jeg var heldig å få fri, tok Ottar og jeg turen til Meløya. Men Anna var en del syk og da måtte jeg bare glemme frihelgene. Lønnen var 90 kroner i måneden, det samme som jeg hadde som kokke. Og arbeidsoppgavene var i sannhet varierte. Jeg var ofte hest. Om vinteren måtte jeg hente brensel. Jeg bar kull i bøtter som hang i børtre over skuldrene. Vegen gikk over moloen, den lange vegen gjennom fiskeværet og opp de glatte trappene til huset. Det var ikke rart jeg var sliten og trøtt når kvelden kom. I stedet for å gå ut for å få adspredelse, ble det ofte til at jeg stupte i seng. Det var også godt å ha en kjæreste som kom på besøk.

Da høsten kom ble det karding og spinning. Det var for det meste Anna som satt ved rokken, mens jeg stod for kardinga. Den foregikk i to omganger, først med «storekarder» - deretter med mindre karder til fine små ruller som måtte ha rett fasong for å kunne spinnes.

Så var det mye husarbeide. Med to voksne mannfolk i huset ble det mye klesvask. Det var tungvint siden alt måtte gjøres med handmakt. Så vaskefjølene var mye i bruk. Inne i huset var det vannkran, men alt vannet som skulle brukes i fjøset måtte bæres.

Det var rengjøring av hele huset i forbindelse med helga. Det var en koselig atmosfære i huset og Anna likte å pynte - og spesielt når de ventet gjester var det perfekt pynta over alt. Jeg fikk alltid sitte ved samme bord som dem å spise, så jeg følte meg som en av familien. Jeg fikk mye skryt av maten jeg laget - og for måten jeg laget fiskekakene på fikk jeg lovprisninger av hele storfamilien for.

Anna og jeg hadde mange koselige stunder på kjøkkenet. Vi snakket i fortrolighet om mye og mangt. Hun fortalte blant annet om sin barndom på Sandstrand (mellom Vik og Sortland) og om livet senere i Nyksund. Da kunne hun også prate om den store sorgen det var å miste sin eneste datter veldig ung. Det var tungt for henne. Men når hun fikk barnebarn fra Sommarøya på besøk, da kom alltid smilet fram. Da kunne hun spøke og glede seg.

Fiskekjøperne stod seg bra i den tida. Men likevel var det ting en kunne mangle. Da det lakka ut på seinhøsten måtte jeg overveie å si opp jobben. Jeg hadde ikke sko å ha på beina, så jeg mente det var ingen annen råd. Men det ville ikke husfrua høre på. Hun mente det ville alltid bli en råd, jeg måtte nu i alle fall drøye til over jula. Og da julaften kom fikk jeg et flott par vintersko av dem. Det var deres sønn - som var handelsmann - som hadde klart å skaffe dem til veie.

Så da ble det slik at jeg ble der ut mai. Da var Anna blitt mere syk - så det var rart å ta farvel. Men jeg var flere ganger og besøkte Anna og Arne, og det satte de stor pris på. Da var også Arnulf blitt gift med Ruth og de bodde en stund i samme huset.

Da Ottar og jeg giftet oss, fikk vi en vakker gammel lampe av dem i gave. De hadde fått lysaggregat og syntes ikke de trengte den mer. Det samme syntes vi da vi fikk strøm, så den ble gitt bort.

Jeg pleier ikke å angre på det når jeg gir noe vekk, men denne gamle, flotte taklampa skulle jeg gjerne hatt i stua mi. Da kunne den ha lyst opp alle fortidens glade minner fra min huspost i Nyksund:

Hardt strev fra morgen til kveld -

men i vennskap og samhold «så fekk vi det tel».

Kravene i tiden var store, men gjorde ikke menneskene små.

Jeg minnes i alle fall alt med glede, når jeg på de gamle stier kan gå.

############

HØGSTAD - TILBLIVELSE OG ENDRING

Det var en tilfeldighet at det kom til å bli Høgstad som ble vår eiendom og hjem i livet. Ottar hadde tilbud om gratis tomt hos Halfdan Meland på Myre - og vi hadde også under overveielse å bygge i Alsvåg. Hadde hørt med Georg Holm, men han ville ikke selge på det tidspunktet. Pappa fikk nyss om våre planer - og han kom raskt på banen. Han mente at han hadde såpass med utmark at vi kunne få overta det vi trengte av jord. Men så var det slik at bror John hadde planlagt i bygge på det området som var aktuelt for oss - han hadde til og med begynt å anlegge veg opp i området. Men han hadde ikke helt bestemt seg - skulle han bygge nytt eller skulle han overta farsgården når den tid kom? Dersom han bygde nytt, ble det jeg og Ottar som kom til å overta gården til mine foreldre.

John hadde jo hatt sitt arbeide på foreldregården - og etter noe betenkningstid bestemte han seg for å gå for overtakelse av gården og han og pappa bygde da ut våningshuset slik at det ble et hus der de bodde i hver sin halvpart. Og jorda på gården ble delt i to slik at John fikk overta halvparten. Parten til pappa og mamma gikk senere over til min yngste bror Ivar.

Ottar og jeg overtok da 40 mål udyrket mark og begynte straks å planlegge husbygging. Betalingen var 500 kroner og overdragelsen ble tinglyst i 1947, og allerede samme høsten ble murene støpt. Men før vi kom så langt måtte tomta graves ut. Og det ble gjort med handmakt. Grus og stein, men også mye berg som måtte sprenges. Ottar trilla ut alt med trillebåre, etter at pekke og spade hadde vært i bruk. Massen ble brukt til å få ferdig veien som John hadde begynt på. Bror til Ottar, Arvid - var med noen dager på utgravinga og etterpå kom Fridtjof Hermansen og hjalp til med å forskale vindusåpningene. Alt resten gjorde Ottar sjøl.

Men da murene var ferdig, manglet vi tremateriale til å bygge huset. Og spiker, som det også var manko på. Dette var i gjenreisningstida etter krigen. Det ble mange turer rundt i Vesterålen for å ordne den saken - og etter mye om og men ble vi lovet material fra Bergsmo Trevarehandel på Stokmarknes. Noe ble lagt til side om høsten og resten ble lagt for levering våren 1948. Alt ble hentet ved hjelp av "Laila" - fiskebåten Ottar rodde med da. Han og Sigurd Olsen (gift med svigermor Josefa) var mannskap og på turen fra Stokmarknes til Alsvåg ble de utsatt for en av høststormene det året, men de klarte seg. Materialene kostet 3500 kroner, som var veldig mye penger den gangen. Vinduer og dører fikk vi fra en plass i Bø.

Sommeren 1948 startet så bygginga her oppe. Ottar var på fiske - så det måtte leies inn snekkere. Rolf Karoliussen og Johan Ovaldsen tok på seg arbeidet - samtidig som de denne sommeren bygde fjøs til naboene Simon og Elfrida. Ottar var jo med på bygginga så sant han kunne - spesielt på innredningsarbeidet - og i oktober flyttet vi inn. Da var det blitt et pent lite funkishus, eller kaffekvern - som hustypen den gang ble kalt. Det var ikke store grunnflata - sirka 50 kvadratmeter. Men det rakk til tre soverom, stue og kjøkken. Alle rommene var forbundet med gangen i midten og gangen hadde 6 dører. Ytterdøra førte til et bitte-lite bislag med tretrapp ned til bakken. Huset hadde full kjeller.

Kroting med kulepenn på kopipapir JH

Vi hadde innlagt vann fra egen brønn fra første dag. Brønnen lå rett oppom huset på vestsida. Men den lille fjøsen hadde ikke innlagt vann, så det måtte bæres vann til dyrene. Inne i huset var det ei handpumpe som måtte brukes for å få vann inn på kjøkkenet. Og elektrisiteten kom til øya. Det var firma Stamnes på Sortland som var installatører og de karene hadde ikke mye søvn den senhøsten. Men så var det også stor jubel og lysfest på Meløya da lysene kom på rett før jul i 1948.

De to øverste tegningene viser rominndelingen ved innflytting - og de nederste viser kjelleren etter innredning i 1951 og senere - etter at det også ble laget til bad.

I 1951 ble det bestemt at Sigurd og Josefa skulle flytte til oss - og dattera Gudrun skulle være med. Hun var da sammen med sin Aage - så det ble fire mennesker ekstra. Ottar og Sigurd bygde da en liten leilighet i kjelleren. Der hadde vi foret til dyrene våre. Dyrene var plassert i et lite uthus ved siden av huset. Der var det en ku, 3 sauer, to høns og en hane. Men det ble plass der nede til stue og kjøkken, en liten gang og trapp med åpning i gulvet til gangen oppe. I tillegg fikk de disponere rom i hovedetasjen. De fire flyttet inn der til jul i 1951.

Høgstad, vinteren 1952. Ottar, Lynghild, Edgar Jan og Dag Roar. Fargelagt 2022 JH.

Sigurd døde der i den lille stua i kjelleren i september 1955. Samme året, i august - ble Gudrun og Aage gift - det var bare fem uker mellom bryllupet og begravelsen. Barna til Gudrun og Aage, Sten-Viggo og Gunn Åse ble født mens de bodde der. Så etter hvert ble det mange mennesker i huset - siden vår eldste Edgar Jan var født før vi flyttet inn og Dag Roar kom i 1951. Tanken om å bygge på kom etter hvert - men det første som ble bygd på gården etter huset og uthuset - var nytt fjøs.

Ottar spadde ut og trillet vekk masse slik at det kunne forskales til grunnmur. Og grunnmuren ble støpt på dugnad - 7 mann støpte den ferdig på en dag, sand og sementspadene gikk fort. Ottar fikk hjelp av Randulf Rødsand til å støype gulvet mellom møkkakjelleren og fjøset. Ellers bestod bygninga av sauefjøs, høysval og lem - og den har stått uforandret siden bygginga. Snekkere var også denne gangen Rolf og Johan.

Den sommeren vi starta på utvidelsen av huset, rodde Ottar etter blåkveite med "Vårheim" av Øksnes. Han var hjemme så snarest mellom sjøværene og da slo han graset på de 1o målene mark han hadde spasnudd for hand og dyrket opp. Og .. hjalp til med innredningsarbeidet. Utvidelsen bestod i at det ble bygd på en etasje som gav oss fire soverom og gang oppe. Dermed kunne stuen utvides nede - i tillegg til det nye trapperommet. Kjøkkenet ble utvidet en del også, da kjellertrappa ble flyttet under trappa til loftet. Vi har senere angret på at vi bygde i høyden, men slik ble det. Og det ble det laget til et nytt tilbygg som inngangsparti og der ble det jammen plass til et spiskammers også. Det ble støpt en stor trapp ned fra tilbygget, og dette tilbygget fikk altan på toppen etter hvert.

Inngangspartiet slik det var fram til 1970. Lynghild står øverst på trappa som gikk i hele tilbyggets lengde. Innenfor døra er det gang og bak vinduet til venstre ligger spiskammeret. Foto: H. Amundsen

I det opprinnelige huset hadde vi ikke malt platene på veggene inne - men stua var tapetsert med en nydelig tapet med hus og trær. Da vi bygde om, fikk gamlestua ny og lys grå tapet, mens den nye delen fikk gult på to vegger og rødt på bakveggen. Denne nye stua ble etter hvert kosestua med salongbord, divan og stoler, mens den gamle delen ble spisestue. Da familien Teigen og Josefa flyttet til nybygd hus i Alsvåg - ble de siste store endringene gjort. Det siste soverommet som var igjen i hovedetasjen ble også innlemmet i stua. I forbindelse med dette ble hele etasjen pusset opp. Dørene til soverommene nede ble brukt til de nye soverommene oppe.

De to første bildene viser innredningen i 2. etasje (ny) og i hovedetasjen etter på- og ombygginga i 1956. De to siste viser senere endringer i hovedetasjen. Ved siste endring kom det bad der det hadde vært spiskammer og utetrappa ble støpt opp til jamn høyde med øverste trinnet og det ble laget til et vindfang. Litt senere ble det satt inn balkongdør i stua. Den første balkongen ble bygd i forbindelse med dette arbeidet.

Drikkevannet vårt kom første tiden fra brønnen bak huset, så ble den flyttet opp i bakken mot eiendommen til John og den brønnen forsynte også to nabogårder med vann. Det var et prosjekt vi angret på, Ottar hadde alt arbeidet - men hadde for kort avstand til huset til å få bidrag - noe de andre gjorde. Og fordelingen mellom oss tre fungerte ikke, brukte de andre vann - var vi nesten fri - selv om vi hadde egen elektrisk pumpe. Så etter en tid koblet Ottar pumpa på gamlebrønnen og slik klarte vi oss til vi fikk koble oss på det kommunale vannverket i 1969.

Bilde av huset og fjøset sommeren 1986. Bildet gir et godt bilde av hvordan det ble etter 1970 - men enda er det rekkverk på altanen over tilbygget. Taket på tilbygget ble tatt av og erstattet i 1987 - og da forsvant rekkverket. Taket er brukt sporadisk til soling eller beundring av midnattssola. Fotografert fra "Dunkhaugen" eller Halvmiddagshaugen med Praktica speilrefleks av Målfrid Karlsen Høgstavoll.

Ombyggingens tid var ikke helt over. I overgangen til 70-årene ble åpningen mellom spiskammeret og kjøkkenet satt igjen og rommet ble innredet til nytt bad. Yttergangen fikk endret størrelse og trappa ute ble omgjort til en betongplatting. Litt senere kom det balkongdør i stua og det ble bygget balkong. Senere er det gjort mindre justeringer og vinduene i huset er etter hvert skiftet ut. I 1987 skiftet sønnene taket på tilbygget og støpte opp en del av kjellergulvet og så ble huset malt på dugnad. Det første huset hadde grønn farge. Etter påbygginga har det vært malt i ulike sjatteringer av gult. Fjøsen fikk til å begynne med en ubestemmelig rødfarge som Ottar blandet selv. Senere er den malt i en litt lysere rødfarge.

Litt om enkelte ting i huset:

Det har vært flere typer møblementer i stue og spisestue - og møbelgruppene har byttet plass en del ganger, men slik det er nu - har det stort sett vært fra 70-tallet. Vi har hatt 3 sofaer med stoler - den første står nå i kjelleren og den andre på loftet. Ellers har det vært flere radioer og anlegg - første TV`n fikk vi i 1965.

Kjøkkengulvet var av tre og malt rødt til å begynne med - senere er det skiftet til nytt belegg tre ganger. Stuegulvet hadde harde plater som var lakkert - fram til det fikk parkettbelegg. Det ble lagt veggbelegg på nederste delen av kjøkkenveggen i 1959.

Kjøkkeninnredningen som er der i dag ble satt inn i 1970 - i forbindelse med at veggen mot det nye badet kom.

I første soverommet vårt stod det en dobbeltseng vi fikk av mamma og pappa, samt en liten barneseng til Edgar Jan. Senere kjøpte vi en stor seng med tell av bord, stamplobonster og vattplater til tepper. Til nattbord brukte vi lenge to appelsinkasser som jeg sydde forheng til. Neste seng ut var den dobbeltsenga som står på soverommet mot sydvest nå, det var vel i 1970 den kom i hus. Den siste dobbeltsenga kjøpte vi i 1980.

Den første vaskemaskinen kom i 1958, nr. 2 i 1975. Det første kjøleskapet i 1966, kjøkkenmaskinen i 1977, den første elektrisitetskomfyren i 1954 og den andre i 1972.

Skjenken i stua kjøpte jeg i 1959 for penger jeg fikk etter mamma og pappa (la selv i litt også). Møblene til spisestua ble kjøpt hos Knutsen på høsten 1961, sammen med et kjøkkenbord og 6 krakker med rørføtter. Tror Ottar betalte 1000 kroner for det hele. Sølvtøyet jeg har samlet ble kjøpt for polisepengene jeg fikk utbetalt i 1982 og skapet i stua kom i 1971. Lampettene og lampa i spisestua kom i 1975 og lampa over salongbordet ble hengt opp til jul i 1984.

Ja, dette var litt om tilblivelsen av husene på Høgstad og litt om det som har foregått etterpå. Får en leve så blir det vel andre forandringer også - om ikke så store.

Høgstad, 1. mars 1989

################

Å være fisker- og småbrukerkone

Denne livsformen har jeg nok delt med mange som kan skrive den samme historien ned til ettertanke for sine etterkommere. Jeg tror disse historiene kan være til nytte, for det er mye her som er verd å vite for de som vokser opp i dag. For den som ikke har prøvd det på kroppen - blir det nok mest som et eventyr.

Vi hadde en arbeidsplass hver - kvinne og mann, der mannen var borte store deler av året - opp til 2-3 måneder om gangen. Det blei mye slit og forsakelse for den som var igjen heime, så ingen av de som har bestyrt et firma som heimen - bør føle seg mindreverdig over det.

Vi var kvinner som oftest blei gift i ung alder, og vi tok vårt ansvar alvorlig - som det største et menneske kan få - uten noe sligs vederlag fra Staten. Det var ikke mye snakk og trygd og kontantstøtte. Vi oppdro våre barn etter beste ønske om at de skulle bli gode borgere med et godt liv.

De fleste av oss hadde heller ikke mye utdannelse, vi måtte ofte ut i arbeidslivet før vi var konfirmert. Det var trangt økonomisk, så når det gjaldt utdannelse - så var det guttene som blei prioritert. Kvinnene var ikke mindre intelligente av den grunn, men det var i alle sammenhenger mannssamfunnet som rådde. Men sannheten er at kvinnene betydde mye mer enn de ville vite om. Men for de fleste, både kvinner og menn, blei det livets skole som ble den aller viktigste utdannelsen.

Jeg var 21 år da jeg giftet meg med en staut fiskergutt - som var et halvt år eldre enn meg. Han hadde allerede da slitt mange vinterfiskerier på havet. Under hans første høstfiske stod han som 14-åring og egnte line under åpen himmel - slik at klærne måtte tines på kroppen før han fikk dem av etterpå.

På den tida hadde de fleste et småbruk, med opptil et par kyr, noen sauer og kanskje en hest.

Så både kvinne og mann måtte bidra for å få endene til å møtes. Det var mange svarte år, da fisket var dårlig - slik at den lille jordlappen ble redningen. Det var aldri tale om å bruke av et fiskeoppgjør før vi visste hva det neste gikk ut på.

Når mannen var heime noen dager var det bruket som måtte stelles. I sommerhalvåret var det torvonna og høyonna. Mange ganger måtte vi bruke både helger og netter for å komme i mål. Noen ganger trodde nok naboene at vi hadde hatt dugnad, men det var bare kallen, kjerringa og ungene som hadde gjort det på andre tider enn de normale. Ungene måtte tidlig lære seg til å arbeide. Når vi en sjelden gang kunne ta noen timer fri - ja, da ble timene som oppspart rente.

Heime var det kjerringa som hadde det meste av arbeidet og heile ansvaret, både ute og inne. Vi måtte sannelig beherske de aller fleste fagområder. Først og fremst måtte vi være en god kone og mor, men også god til å lage godt av lite, få pengene til å strekke til og lage det meste heime av det vi trengte av mat og klær. Pengene skulle videre strekke til skolebøker og medisiner om ungene blei sjuke - eller det hendte et uhell.

Men det var sjelden snakk om doktorbesøk, om det ikke stod om livet. Det var vi kvinnene som måtte ha råd for det meste, og kvinnene var flinke til å hjelpe hverandre med kjerringråd. Vi hadde apoteket ute i naturen, og de eldre gav sine råd videre til de yngre.

Vi måtte være sjeleglade om vi fikk jordmora på besøk når vi skulle føde. Min mor, og heller ikke svigermor, hadde jordmor da jeg og min mann ble født. Og min eldste sønn kom til verden på loftet uten jordmor til stede. Det var vanskelig nok å få tak i ei "krafskjerring" som de ble kaldt de som måtte trå til som hjelp under fødselen.

Det var lange dager - og deler av nettene måtte ofte tas til hjelp for å få alt gjort. På morgenen var det å få kokt løypa av torskehoder - og få dette over i fjøset til dyrene. Fjøsstellet om morgenen tok mye av formiddagen også. I tillegg ble det mye venting i fjøset under kalving og lamming.

Så skulle det kardes, spinnes, veves, strikkes og syes slik at ungene og kallen kunne gå så noenlunde godt kledd.

Vi tok vare på alt av "markens grøde", ingenting måtte gå til spille. Ikke den minste melkeskvett eller den hardeste brødskalk, den ble kokt i melk og spist slik.

Måltidene måtte følge klokka. Når vi arbeidet ute - så bestemte klokka når vi måtte inn å koke middag, få mat i oss og ungene, rydde bort av benker og bord - for så å fortsette til sin dont uten hvile. Ungene fikk en time fri - men det var heller plikten enn lysten som fikk de tilbake til arbeidet etter den korte fritida.

Helgene var som oftest fredet. Da blei besteklærne tatt på, og den beste maten laget.

Men det blei jo ikke særlig mye fri for oss husmødrene - vi måtte jo stå for matlaginga denne dagen også.

Arbeidet ute foregikk i all slags vær. På torvhaugen kunne det være steikende varmt. Då beit ofte kleggen - og vi dynka bitta med eddik for å lindre kløen. Men det kunne også være bitende kaldt, med hagel og snø som dekte torvmyrene. Det hendte vi skar lompen med vottene på.

Noe av høyet tørka vi på marka, men det meste blei hesja. Dersom graset var vått, var det tungt å fylle rommene på de 7 strengene. Men vi stod der hele dagen med tøy og bøy, ofte høygravide, til hesja var god og rund over ryggen. Ble det vind om natta hendte det at hesja la seg. Da måtte vi på han igjen, og vi var ikke blide på han som hadde satt opp hesja.

Det meste av arbeidet måtte gjøres for hånd. De som hadde hest lånte den villig bort til naboen, men vi var mange som sjøl måtte være hest. Når mannfolka dro på sommer- og høstfiske til Finnmark - måtte kvinnene få inn både høy og torv. Det var tungt å komme seg opp lembrua med høybøra på ryggen. Var kallen heime, bar vi høyet på båre. Torvet blei trilla i hus på trillebår med grind, og det blei mange tunge spenntak i de bratteste bakkene.

Når kallen kom heim fra de hardeste fisketurene, og ikke hadde sovet på flere døgn, hendte det at jeg måtte både mate han og hjelpe han til sengs. Før han hadde fått føttene over sengkanten pratet han om liner og dregger. Da var han tilbake langt utpå havet for å sette bruket. Så en småbrukerkone kunne nok ikke vente seg frokost servert på bordet av sin mann, da hadde nok både hun og ungene sulta i hjel. En kunne heller ikke vente hjelp til barnepass, og heller ikke en hand å holde i under fødslene. Men kanskje var det en slags likestilling den gangen også.

Fiskeren som var lagt borte fra sine i månedsvis, brukte ofte av sin kostbare sovetid til å sitte på romluka for å skrive brev til de han var glad i. Han visste at brevet ville varme som solstråler når det kom i postkassa. Han følte spenning og ansvar på havet, samtidig som han følte ansvaret for de der heime.

Fiskerne var også svært glade for å få brev. De ble sett på som kjære eiendeler og gjemt i det spesielle rommet i Finnmarks- og Lofotkistene de hadde med seg. Dette lille rommet hadde navnet "Leddiken" og har gitt navn til tidsskriftet til Øksnes Historielag. Denne tegningen pryder de årlige forsidene til tidsskriftet.

Og vi som var heime gikk alltid i angst, fordi vi aldri visste om vi fikk han heim igjen. Da var det mange ganger godt å høre nyheter på fiskeribølgen, eller høre stemmen fra Anda fyr formidle nyheter til oss fra båtene ute på havet. De samme tankene gikk gjennom oss hver gang vi tok avskjed - og gleden var stor når han var hjemme igjen. Det var fest ved hver eneste hjemkomst.

Trass i motbakkene vi møtte ble lasset dradd jamt fremover. Sola skinte ikke hver dag, det kom ofte seilende inn tunge skyer fra forskjellige kanter. Men vi kunne ikke bruke tida og energien på å blåse opp store ballonger og eksplosjoner. Det var ikke mange badekar, og langt mindre boblebad, på den tida. Men om jeg ikke fikk blomster på badekarkanten, så fikk jeg en omtanke som jeg følte blomstret selv i de mørkeste stunder og som gjorde livet levelig og til vokster inn i moden alder.

Vi hadde mange gode stunder. Det hente at vi begge kunne legge oss i kjøkkenkråa, sammen med ungene, på det gode teppet som fiskeren kjøpte i Tromsø - på tur fra Finnmarksfiske - for å høre radio. Vi hørte stemmen til Lillelien som kom gjennom den lille radioen oppe på kjøkkenveggen, sammen med jubelropene fra verdensmesterskapene både på ski og skøyter.

Da følte vi Norge i våre hjerter - og søndagskvelden var berget for både store og små.

Vi finner nok den samme mennesketypen nå som da - folk som strever seg gjennom tilværelsen. Men det tunge slitet og de trange kåra preger nok mange av oss som levde den gang og vårt syn på livet. Vi var opptatt av å holde koken, gjøre det beste ut av livssituasjonen vi var i uten overflødig smurning og vedlikehold. Det var ikke mange fridager og restaurantbesøk vi kunne bevilge oss før vi var blitt både 50 og 60 år. Da kunne også vi kvinner begynne å smake på det såkalte gode liv, om det nå er så mye bedre i alle sammenhenger enn det vi hadde før. Kanskje det virker nostalgisk, men vi var ikke mye plaga av datavirus som snek seg inn i systemet og laga skumle ting for menneskeheten.

Når jeg nå som eldre enslig tenker tilbake på årene som forsvant så alt for fort, kan jeg bare takke for både det jeg tapte og det jeg vant. Jeg har lært mye og jeg har levd interessant i pakt med naturen. I naturen bor Gud som kan gjøre oss glad i både oss selv og andre mennesker.

Som fisker- og småbrukerkone er jeg stolt over de jobbene jeg har betjent, yrkesmessig finns det ikke et yrke hvor en har så mange varierte stillinger i en jobb. Det er ikke småtteri å være både mor, husmor, elskerinne, økonom, lege, dyrlege, gartner, skredder og kokk, alt på en gang.

Det er likevel godt å lære seg å trykke på nye knapper, men kanskje best å vite at det gjør det mer lettvint for de kommende generasjoner. De får tid til å nyte livet langt mer enn vi gjorde - og tid til å bruke sine ressurser til å realisere seg selv. Men de kan likevel godt vite at det går an å drage såpass på en høyvogn at det går an å holde liv i kua, eller at det går an å drage en selvlaga snøplog med handmakt. For to som drar lasset jamt i lag - går det også an å bære teglsteinen til murpipa opp til huset på bærebåre. Det er mindre slit for de som nå vokser opp, og det er bra. Det viktigste er likevel at en får - og kan - arbeide, det har ingen vondt av.

Men det er å håpe at all den vitenskapelige og teknologiske kunnskapen menneskene har tilegnet seg - ikke vil gjøre at vi glemmer alle de verdifulle menneskelige egenskaper og ressurser vi har fått, og som vi kan bruke til menneskenes beste.

For en fisker- og småbrukerkone blir enhver ærlig jobb like verdifull. Men dessverre har det arbeidet som er lagt ned av de samme fisker- og småbrukerkonene blitt grundig ned- og undervurdert opp gjennom åra..

##################

I DUGNADSTIDER

"Den som satt på vevfjøla fikk ekstra oppmerksomhet!"

#############

Valheim. Bildet er fra noen år tilbake. Da hendelsene som det her er fortalt om skjedde, var huset under oppføring. Fotografen er ukjent.

####################

Gravititet og fødsler på 1940/50-tallet

Min første fødsel - 1945

Tidligere var det nok enda tøffere å føde - min mor hadde ikke jordmor da jeg ble født i 1922 og det hadde ikke Ottars mor heller i 1921. Og da jeg fødte min eldste sønn i 1945 hadde ikke jeg heller jordmor. Heldigvis hadde vi de såkalte krafskjærringer. Det var damer som hadde tilegnet seg utrolig god kunnskap av å være med på fødsler - og de berget mang en gang både mor og barn.

Fødslene var det mest krevende - men svangerskapene kunne også være harde å komme gjennom. Selv om en hadde kvalme eller bekkenløsning måtte en ta del i det daglige arbeidet - som mange ganger var svært tungt. Det ble da også mange ganger uønskede aborter - der det kunne stå om livet før en fikk legehjelp. Og alt for mange fødsler endte med at mor eller barn døde - noen ganger begge. En del mødre døde av barselfeber.

Da jeg ble gravid i 1944 var det krig og rasjonering på nesten alt. Jeg hadde da vært gift i 9 måneder og det var nesten uvanlig å ikke være gravid når en giftet seg. Så i religiøse kretser fikk jeg spådommer om at jeg var den som det stod om i Bibelen - den i familien som skulle forbli barnløs. Da en av spåkvinnene fikk se magen vokse - ble det syrlig bemerket: "Du må være glad i C-vitaminer!"  Ha, ha !

Det er nå en stund siden - men jeg kan huske kjøreturen til legen for første kontroll - som om det var i dag. Jeg kjørte med svarthesten Viggo en mil, hver veg - i knallfrost, for å bli kontrollert - slik at jeg kunne få ekstra hvetemelskort. Disse rasjoneringskortene ble utstedt en måned av gangen (i tilfelle svangerskapet skulle avbrytes av en eller annen grunn!) Når det gjaldt sukker - så hadde vi 1 kilo som skulle vare hele høsten 1944. Så det var nok små gaver fra naboene og nepa fra åkeren som berget både meg og fosteret gjennom svangerskapet.

Her står far Julius i nepeåkeren - som lå rett sør for huset på Myrvoll, Lynghilds barndomsheim

Vi var i 1944 tre familier i samme hus. Og jeg måtte selvfølgelig være med på alt arbeid som måtte gjøres. Jeg var sterk og klarte stort sett samme arbeidsoppgavene som mannfolkene - men det var mange ganger svært tungt å stå i dette arbeidet med voksende mage og mangelfullt næringsinntak. Men mannfolkene var borte på fiske eller i annet arbeide - så man hadde ikke noe valg. Det var likevel gleden over å skulle få et barn som gjorde at jeg fikk krefter til å stå i det.

Jeg var plutselig kommet fram til 14. februar - og det var bare en måned igjen til terminen. Min far var borte på en foredragsturné - han var politiker ved siden av vegvokterjobben. Min mann var på fiske i Nyksund. Jeg hadde nettopp vært på min siste kontroll hos legen og jeg hadde rundvasket rommet der jeg skulle føde barnet. Denne ettermiddagen var det husmøte hos oss. En predikant som het Ullriksen var på besøk og skulle preike for de frammøtte.

Da gikk plutselig fostervannet! Mamma satt inne i stua sammen med de andre og da jeg prøvde å få snakke med henne fikk jeg beskjed om at hun ville sitte i ro. Hun var nok sliten etter å ha gjort i stand til møtet. Men jeg måtte jo ha tak i henne - så hun kom ut en smule irritert. Men da hun fikk vite hva som var på gang - ble hun svært "oppskjørta". Hun ville avbryte møtet, men jeg fikk overtalt henne til å la det gå sin gang - siden jeg da hadde lite kjenning med veer.

Da møtet gikk mot slutten ble det fra predikantens side bekjentgjort at det ble nytt møte samme tid og sted på kommende fredag. Men da reise mamma seg og bekjentgjorde: "Her i huset kan det ikke bli møte på fredag - vi har sykdom i huset!!". Folket som var kommet til gards hadde observert at alle i huset var oppegående - så de skjønte nok lite da de tok på skubben heimover.

Da folk var kommet seg av sted ble det full aktivitet. Barneklærne lå lagret på stabburet, de måtte hentes inn, tines og strykes over. Og jordmor måtte budsendes. Men det ble ikke enkelt. Den ordinære jordmora var på tur til Bodø med en pasient. Så blei hun som bodde i Gavelen på Andøya kontaktet. Hun kunne komme - men det var umulig å skaffe skyssbåt. Hun som bodde på Hjellsand, klarte heller ikke å få båtskyss - alle var opptatt med skreifisket.

Legen ble kontaktet - men han bodde jo på Øksnes på Skogsøya - og han kom ikke om ikke det var nødstilfelle. Så da tok Ivar og Julie, mine to yngste søsken - og spente for svarthesten Viggo for å kjøre til Sørvågen for å be sykesøster Margit Sundberg om å komme. Men den gang ei, hun hadde to evakuerte barn med lungebetennelse å passe på.

"Ivar og Julie spente for svarthesten Viggo"

Tante Hanna (søster til mamma) som da var 74 år og egentlig skulle heim til Gisløya - blei igjen. I tillegg ble Margit på Norheim henta til Meløya. Jeg husker at mamma var veldig engstelig for hvordan det skulle gå. Vi prøvde også å få tak i Ottar i Nyksund. Men da han etter budsending fra Telegrafen i Nyksund møtte opp - fikk han feilaktig beskjed om at det gjaldt en annen Ottar. Så han reiste på sjøen - og først etter at han kom i land fikk han beskjed om fødselen av søstera si, Alfhild. Han skal da spontant ha ytret: "Nu lyg du !"

Jeg fødte da sammen med to noe ukyndige, men hjelpsomme mennesker. Men jeg hadde vel egentlig ikke selv vett til å være ordentlig redd. Da riene stod på som verst husker jeg at Margit spurte meg om jeg var sint på mannen min, Ottar. Og jeg husker også godt at jeg svarte at da måtte jeg jo være sint på meg sjøl også - vi hadde jo vært to om det.

Men fødselen gitt bra, og lykken var stor over den flotte gutten. Men det var mange ting å bekymre seg over. Han var gul i huden, var født en måned for tidlig - med gulsott. Og han blødde om navlestrengen. Og han ville ikke heller ha brystet - så det ble en hard periode for meg rett etterpå. Det endte med at jeg brøt litt sammen og det gikk noen blodkar i nesen - så jeg mistet en del blod.

Men ting roet seg og helga etter var Ottar på plass - han kom heim fra Nyksund både glad og spent. Freds- og kjærlighetsbarnet ble født natten til 15. februar 1945. Han var unnfanget under en kjærestetur i friluft - og fikk etter hvert navnet Edgar Jan Gunnar. Han kom som en sol i det året det ble fred og han er blitt en sjarmerende mann med kunnskap og erfaring - og er selv blitt mange ganger far og bestefar.

En gang da Edgar Jan var guttunge kom han hjem med noen måsegg han hadde sanket. Jeg spurte da om han var sikker på at de ikke var stroppen. Da ville han vite hva det betydde. Jeg forklarte han da at det kunne være kime til kyllinger i eggene - og at kimene kunne vokse til unger som så pikket hull på eggeskallet og kom ut. Og da kom spørsmålet: "Pekka æ holl på dæ, mamma?".  "Ja, det gjorde du", svarte jeg - og så ble det ikke mer snakk om det.

Min andre fødsel - 1951

I løpet av 6 år skjer det jo mange forandringer. Men en ting hadde ikke endret seg - det var fremdeles hardt arbeid å være småbruker og Ottar var fremdeles borte mye på grunn av fisket han drev med. Men vi hadde jo også våre fristunder. Og vi var alle på gårdene rundt om på ulike dugnader. Det var etter en slik dugnad hos Elfrida og Simon at vårt kjærlighetsbarn nummer to ble til. Vi hadde jo lyst på en jente - men når ny gutt kom var det bare fryd og gammen.

Under svangerskapet var jeg mye alene. Og jeg var ikke glad i mørke høstkvelder alene. Da var min kjære kusine Asrunn veldig god å ha - hun lå samen med meg om nettene. Familien hadde nok venta litt på familieforøkelse. Da det ble kjent at det var et nytt barn på gang i familien - spurte min far Julius om hvem i all verden det kunne være som ventet barn. Han hadde nok avskrevet at det kom flere på Høgstad. Men mamma fortalte at da hun fortalte hvem det var - så kom det et stort smil på ansiktet hans.

Det var blitt noe lettere å komme seg på legekontroll. Men legekontroll kunne være så mangt. Jeg ble nokså forarga på han doktor Hetland da han beskrev meg som en "fødemaskin" ut fra kroppsmålene mine! Og det var ingen som tok notis av hverken kvalmen min eller at jeg daglig utførte tungt arbeid under svangerskapet. Og han Edgar Jan hadde jo vokst til - og tok etter hvert sine egne veier over myrer og torvdammer som lå åpne. Så i støytan var spenninga og belastninga stor - spesielt når også sykdom dukket opp. Jeg var mange ganger "nede i kjelleren" og det var ikke noen som forstod helt hvordan jeg hadde det. Jeg snakket ikke så mye om vanskelighetene mine med andre - men søkte da trøst hos min Gud - som egentlig alltid har vært med meg. Selvfølgelig fikk jeg kjærlighet av min mann og mine kjære - men tøft var det.

Men jeg gledet meg veldig over det nye livet som skulle komme. Jeg var av og til på besøk i Nyksund hos svigermor - men ikke så ofte som da jeg gikk med Edgar Jan. Det var ikke så lett å komme seg noe sted heller. Den høsten i 1950 gikk jeg to ganger fra Meløya til Myre på holkeføre (12 km). Det var snøfritt fram til 6. mars. Den dagen kom svigermor Josefa og dattera Gudrun til Meløya for å være der over fødselen. Men samme dag kom vinteren på etterskudd.

Ottar var ikke hjemme, han rodde da med en båt fra Vottestad og de var på Lofotfiske. Vi hadde en ku og fire sauer i en liten fjøs ved siden av huset på Høgstad. Det var fòrmangel og dyrene holdt på å svelte i hjel. Jeg måtte kjøpe fòr til dyra - men det var verre å få det opp til huset gjennom meterdyp snø. Men jeg har alltid vært "hest" - så jeg klarte det til slutt. Normalt ville jeg tatt opp vegen med snøplogen som Ottar hadde laget. Det var en plog laget av treplanker som en la tyngde på (stein) og dro i et tau over skulderen. Men å brøyte veg gjennom meterdyp snø ved å dra plogen etter seg - det gikk rett og slett ikke, spesielt ikke når en var i niende måned! Men vi berget oss - både jeg og dyrene.

Det måtte krefter til for å kunne pløye med håndplogen - med steinvekt på!

Så begynte det å lakke mot påske og det gledelig forestående. På skjærtorsdagsaftenen kom Ottar heim og han skulle ha fri til over påske. Det første han gjorde var å måke opp veien - det var ingen spøk. Så gikk vi oss en tur ned til barndomshjemmet mitt. Det var ikke svigermor glad for - hun likte ikke at jeg "skulle føde nede mellom snøskavlan". Men slik tenkte ikke jeg - det var godt å komme litt ut.

På påskeaftenen måtte Ottar være med til Sortland for å ta ned nota de hadde hatt hengende til tørk der. Det var lørdags formiddag og da opplevde jeg at fostervannet gikk. Svigermor blei livredd og det smittet over på meg. I femtida kom Ottar heim - og da stod hun på trappa og kommanderte han til å skaffe jordmor. Men jeg var ikke så syk - så jeg ba han vente. Først klokka ni på kvelden dro han til Vedhøggan ved Myre for å hente jordmor Anny Pedersen.

Mens han var borte, gikk jeg i fjøset og melket kua vår. Det ble ikke bifalt av jordmora da hun kom: "Du kunne fått ungen i fjøset !" Hun var ordentlig sint, og det gikk da heller ikke lang tid før sønn nummer to kom til verden. Det var en kort og hard kamp og jeg mistet mye blod. Men Anny kunne forsikre meg om at det var en velskapt gutt som var kommet og gleden var stor.

Ottar reiste tilbake til Lofoten første påskedag - etter at han hadde skysset jordmora tilbake. Etterpå ble det nok et forrykende vær - vegen mellom Alsvåg og Myre ble lagt igjen - og det ble riktig utrivelig. Jeg ble jo riktig urolig for Ottar og båtmannskapet han var sammen med - og mange rundt meg gjorde ikke angsten bedre. Men det gikk bra denne gangen også. Etter 14 dager reiste svigermor og Gudrun tilbake til Nyksund og jeg var igjen alene med mine to gutter.

Dag Roar vokste opp og ble en sterk og flott gutt. Han har etter hvert fått god kunnskap om livets mange sider, som han har taklet ualminnelig godt. Og han har blitt en moden mann som gjennom erfaring har fått et godt liv. Som niåring var han med meg i fjøset under en lamming. Han mente da i etterkant at:  "Dokker e nån dævens kvinnfolk - som utsætte dokker for nåkka slekt !" Det ble en god samtale etterpå.

Høgstad vinteren 1952. Edgar Jan ved sparken og Dag Roar på armen til mor Lynghild (i "finnmarkgave-kjole"). Far Ottar har lua helt moteriktig på snei!

################

MINNER FRA KLOBRUKET PÅ MYRE

Som de fleste kvinner på 40- og 50-tallet giftet jeg meg relativt tidlig, tok ansvar for barna og gården hjemme - med alt som fulgte med dette. Mannen min eide båt og dreiv fiske langs hele Nord-Norgeskysten. Dette livet som småbruker med mann på sjøen vedvarte i en lang periode, og den opplevdes som krevende. Men da guttene etter hvert reiste langt av sted for å studere, valgte vi å skille oss med dyrene i fjøset.

Jeg arbeidet deretter noen år som hjemmehjelp, en jobb som på den tiden var elendig betalt. Så jeg så egentlig ingen framtid i å fortsette. På denne tiden solgte også min fiskermann båten - og tok seg jobb på Klobruket på Myre. Da Gunnar Klo spurte meg om å begynne der, takket jeg ja - og han ble min arbeidsgiver i tida 1970 - 1979.

Det ble noen interessante og begivenhetsrike år. I perioder jobbet hele familien der - i og med at guttene hadde sommerjobber der også. Ottar flyttet etter en tid over til Fryseriet, men jeg ble værende på Klobruket - der jeg trivdes godt med både arbeidet og menneskene. Og erfaringen jeg hadde fra kokkelivet i Nyksund kom godt med. Hildur og Gunnar var to mennesker jeg aldri glemmer. Dyktige, snille, omgjengelige, arbeidsomme og omsorgsfulle folk som det var lett å bli glad i, og de viste meg stor tillit. Jeg skrev mine arbeidstimer selv i de årene jeg jobbet der, og lønna fikk jeg til rett tid. De var begge også lett å bli fortrolige med.

Tikronene var sedler den gangen .....

En dag fant jeg ved vasking bak vaskemaskinen to tikronesedler, det var papirpenger den gangen. Disse fikk selvfølgelig Gunnar og han kommenterte med et stort smil at det var godt å ha ærlige folk i jobb. Men når sant skal sies var det ingen lett jobb. Første årene var jeg kokke både for bryggegjengen og filetarbeiderne. Bryggegjengen hadde middag klokka ett, mens filetarbeiderne kom etter endt arbeidstid klokka fire. Det ble mye å holde styr på. Der var mange ulike personer med forskjellig smak og spesielle ønsker. Det var ikke helt enkelt når noen skulle ha kotelettene stekt i panne, noen ha dem ovnstekt og noen ville ha dem i brun saus. Når vi skulle ha fiskemat, så måtte det den gang gjøres med handmakt. Et måltid med nesten hundre hjemmelagede fiskeboller tok tid, og det hendte at klokka var langt på natt før jeg kunne komme med i seng på hybelen. Men jeg var heldig å få mye skryt for maten, og spesielt mye for dessertene og suppene mine. I tillegg til fiskematen - der råstoffet ble hentet på bruket, var det kommet mye god halvfabrikata i butikkene. Så det var i grunnen ikke så vanskelig å skape variert og god kost til arbeiderne.

Det var andre gjøremål også. Bua der jeg arbeidet skulle vaskes hver dag og loftene der arbeiderene bodde skulle vaskes to ganger i uka - ved siden av at sengene måtte «reies» hver dag. Sengeklærne hadde arbeiderne med seg selv. Jeg hadde også ansvar for noe av provianteringen for arbeidere for billigst mulig penge. Heldigvis hadde det kommet innlagt vann på buene så jeg slapp vannbæring.

Selv om arbeidet var hardt og dagene var lange trivdes jeg kjempegodt. Og humoren hos den lystige arbeidsgjengen blomstret slik at av og til kunne noen finne på de utroligste ting. Påfunnene var aldri vondt ment, men av og til kunne den skape både irritasjon og latter. For eksempel en gang en sliten dame kom inn og skulle ha seg en pust i bakken og en kaffetår. Da fikk hun sendt over et fat med noe som ble fortalt var en mor sine gode fastelavnsboller. Det viste seg å være passe store rødpoteter rullet i sukker! Og de var absolutt ikke gode å sette tennene i av en godtroende sjel! Da følte en seg noe dum - og de som stod bak godtet seg skikkelig.

Det hendte at noen ble budsendt til telefon på kontoret midt i måltidet. Når en kom tilbake, kunne en risikere å finne brødskive godt påsmurt - på begge sider! De som hadde det travelt kunne unngå å merke det, men de fleste merket likevel skadefryden som bredte seg rundt bordet. Det hendte at spøken gikk ut over arbeidsgiveren også. Det var vel festlig når arbeidsgiver hadde solgt et par nye støvler til en arbeider og arbeideren fant et velbrukt par når han åpnet esken for å ta nyervervelsen i bruk. Da var det nok noen som satt på bua si og gliste.

Det var godt kameratskap mellom arbeiderne, vi hadde det fint og vi ble nærmest en stor familie. Presis måtte vi være, ingen unnaluring. Hadde vi «femminutt», så hadde vi «femminutt». Bedriftseieren holdt et våkent øye med alt og alle og det ble forlangt at alle gjorde sin plikt.

Men årene forandret etter hvert på ting. Mange av arbeiderne fra andre kommuner forsvant etter hvert, og de som hørte heime i Øksnes begynte å bo heime. Dermed var i grunnen kokkelivet mitt slutt. Gunnar Klo hadde likevel mye allsidig arbeide å tilby meg. Jeg kokte og stelte for han og kona i leiligheta deres på Myre. Og under sykefravær tok jeg ekstrajobb i kafeteriaen. Det var ikke det letteste, verst var det å holde trappene reine etter skiftefolka som trampet opp og ned der heile dagene. I perioder gikk det nesten på helsa løs. Så tok jeg også et tak nede på brygga sammen med staute og sterke arbeidskarer, men de var flinke til å ta hensyn til de som klarte mindre. Jeg fikk også gleden av å arbeide sammen med en ung flott kar fra Østlandet ved navn Torolf Midtbu. Han var lærer og forundret mange med å arbeide på brygga på fritida si. Han fant sin Irene Klo og ble en god øksnesværing.

De gode minnene fra Klobruket følger meg den dag i dag. Hildur og Gunnar ble mine gode venner. Jeg var på Klo på besøk hos dem og de var på Meløya hos oss flere ganger. Og jeg var sammen med dem for å besøke Synnøve og Eirik i Alsvåg - og på flere kveldsturer over til Sommarøya der Vivian og Gunnar Jarl bodde. De var alle koselige mennesker å være sammen med og være kjent med.

Bildet av Hildur og Gunnar er hentet fra "Gård og slekt i Øksnes IV"

Selv om Hildur og Gunnar hadde det travelt fra morgen til kveld, tok de seg alltid tid til fortrolig prat når de var oppe og spiste. Gode år og opplevelser - og jeg synes fortsatt jeg hører sangen fra de nye maskinene som etter hvert kom på bruket. Ser for meg alle jentene og guttene på fileten - som svinger knivene lynraskt, og som knapt har tid til matinntak og avgang. De ville alle ha best mulig resultat når skiftet var omme. Ser for meg menn - unge, middelaldrende og eldre som lemper fulle fiskekasser på plass for transport. Hører klangen av motorene til fiskebåtene når de klapper til kai på sine faste plasser - lastet til ripa med fisk. Husker mange og glade mennesker. Husker trålerne som kommer inn og skal losses i løpet av natta, slik at de er klare for avgang neste morgen. Arbeidet ble fortsatt mest utført med rein handmakt. Husker arbeidskarer som kom opp på bua med knekt nese. Fiskekasser som ble kasta ned fra bryggeloftet hadde truffet godt. Etter litt stell og blodstansing var de like etter tilbake i fullt arbeide igjen!

Etter hvert ble det klart at min innsats på Klobruket gikk mot slutten, ryggen klarte ikke mer. Men det var med liten glede jeg sluttet. Jeg sakna raskt både arbeidsgiveren og arbeidskameratene mine. Jeg vil takke alle for alt vi fikk dele og lære sammen. Mange er gått bort, men det er stor glede når jeg treffer noen av dem som er igjen. Det blir ofte som å leve opp igjen disse hektiske, gode og interessante årene.

Arbeidsglede gjør mennesket sterk.

Kvinner og menn går til sine verk

i nedarvet optimisme, den sterke tru

arbeider generasjoner på den samme velferdens bru.

Vi vil ikke tape av syne alt det vi skapte i vår fortid,

men med omhu og i klokskap forme vår framtid.

####################