Det hendte

Innhold:

* Da jeg fulgte bror min i krigen

* De evakuerte

* Et tragisk minne fra 2. verdenskrig

* Da jeg opplevde brann

* Henting av ny sjark - med forviklinger ( eller "Den spennende natten til 19. januar 1979")

* Ute i snestormen

* Da jeg gjemte duken til tante Kristine

* Da sydvesten satte i oss kloa - berga Asbjørn Eriksen oss fra floa

* En spennende avskjedsfest (Kirketårnets hemmelighet)

* På kirketur til Skjoldehamn (Andøya)

* Kjærestetur med "Børøysund"

* "Hestedrosje" og rasjonering

* Fenomenet "Den sorte dame"

* Sjøvottene mine

############

DA JEG FULGTE BROREN MIN I KRIGEN

Vi er tilbake i 1940, og da vet nok de fleste voksne mennesker hva som hendte. Denne våren, da jeg var ung 18-åring - står som et kaldt gufs i minnet.

Vi hadde i mange år følt at det bygde seg opp mørke krigsskyer over Europa, og de fleste så nok også hvor fort disse nærmet seg. Vi nordmenn var nok litt blåøyde, dette kunne ikke ramme oss. Men når det ene landet etter det andre falt for den tyske krigsmakt - som med sin Fører i spissen ville underlegge seg alt, da var det i alle fall noen som begynte å ane hva som kunne skje. Jeg kunne nevnt mange datoer i denne sammenhengen, men det er 9. april 1940 jeg vil skrive om.

Jeg hadde nettopp begynt i min nye huspost hos onkel og tante - og kom da tidlig om morgenen inn fra fjøset med en full bøtte med melk. Syntes den kalde vårvinden var særdeles kald akkurat denne dagen. Det var mer rare følelser enn vår som lå i luften. Da jeg åpnet døra og gikk inn til separatoren i spiskammeret, var det som om hele huset hadde stilnet - enda det var mange barn i familien. Tante stod ved kjøkkenbenken og smurte brødskiver til ungene som satt musestille på stolene sine. Det kom ikke en lyd fra henne, og jeg spurte om noe var galt. Da hun snudde seg, så jeg tårene renne nedover kinnene hennes. Jeg ble redd, for jeg hadde aldri sett tante gråte. Da hun til slutt sa noe, sa hun ord som jeg ennå synes jeg kan høre: "Vi er hærtatt!"

Radioen ble satt opp på full styrke og onkel stod klistret til veggen der den stod. Og så gikk virkeligheten opp for meg i all sin gru: Vi var under tysk angrep! Da tante hadde fått roet seg litt, kom hun meg i møte og la hånden om halsen på meg. "Det blir verst for de norske guttene som må i krig, det kom mobiliseringsordre tidlig i morges".

Jeg visste jo hva dette innebar som hadde en bror som tjenestegjorde i ingeniørvåpenet.

Da jeg kom hjem utpå dagen var der en trykket stemning. Mobiliseringsordren var jo kommet, og soldatene skulle møte på Sortland tidlig neste morgen. Der skulle de gå om bord i troppetransportbåten som skulle gå til Harstad klokken seks.

Siden det var vaskedag, hadde min tante gjort klar en stor vaskestamp med skitne klær, men da hun hørte at min bror skulle reise gav hun meg straks beskjed: " Du skal være med din bror til Sortland!". Jeg syntes ikke jeg bare kunne forlate arbeidet, siden jeg nettopp var begynt i ny jobb. Men hun mente at det var viktig at vi nu stod sammen.

John under eksersis på Elvegårdsmoen i Bjerkvik. Dette var under den vanlige militærtjenesten og før krigsutbruddet.

Det ble en trist kveld. Min brors forlovede kom, og vi var samla til familieråd og avskjed. Og det ble ikke mye søvn i forkant av turen. Det var min far, Margit (min brors forlovede) og jeg som ble med på den tunge ferden. På Alsvågkaia var pårørende møtt opp, og for noen ble det den siste avskjeden de tok med sine i live. Det var motorkutteren Strandgutt som gikk med soldatene til Sortland. Det ble ikke sagt mye under turen. De som fulgte sine - stod og holdt rundt dem.

Da vi kom til Sortland, hadde det samla seg en stor folkemengde på kaia. Troppetransportbåten holdt på å ta om bord soldatene, og det utspant seg mange triste scener den morgenen. Midt i alt kaoset kom en meget påseilet soldat syngende nedover gata mot kaia. Feltpresten stoppet han, la armen varsomt rundt han og bad han roe seg ned: " Du får vel snart fliren ut av øyan". Det gjorde han nok også, båten var ikke kommet lenger enn i Risøyrenna før de første bombene falt.

Jeg glemmer nok aldri de minuttene da troppetransportbåten glei sakte fra kaia på sin tur mot Harstad. En stor del av Sortlands mannskor hadde møtt opp for å synge. Da "Vår Gud han er så fast en borg, han er vårt skjold og verge" tonet utover fjorden - da var det ikke bare havet som var stille. Tonene fylte luften, ingen rørte seg - men noen gråt stille. Vi stod der så lenge vi så båten. "Gud signe vårt dyre fedreland" ble til slutt sunget før vi skiltes og reiste hver våre veier. Neste dag ble det meldt om at båten hadde vært forfulgt av bombefly det meste av veien.

Da vi kom heim fikk vi vite at mamma og de to yngste søsknene hadde gått ute hele natta. De hadde ikke klart å roe seg ned før vi var vel heime. Og det skulle bli flere urolige netter, og angsten tok av og til overhånd. Før hvert bud som kom om at en bygdeungdom var falt, ble det stilt spørsmål om hvem som ble den neste. Da tre av dem, tapre soldater fra vårt nærområde, ble ført til gravplassen - ble det en folkesamling der som jeg aldri siden har sett på vår kirkegård.

Vi gikk i spenning - men håpet bar oss gjennom de vonde dagene. Og vi var så heldige at vi fikk vår kjære tilbake. Men først tre dager etter kapitulasjonen fikk vi livstegn fra han, da ringte min bror fra Sortland. Og da gikk flagget til topps!

Men han fikk en lang veg å gå for å normalisere livet sitt etter dette. Et menneske - som har blitt beskutt på de utroligste steder - i fraukjellere og høyloft - og som har opplevd ei kule gå mellom kinnet og anorakkhetta, som har sett kvinner og barn bli skåret i to av granater - kommer hele livet til å vite hva krig er. Han ble også såret av en granatsplint.

Han og andre krigsveteraner kunne med rette senere dø som fredens menn.

De hadde i sannhet Norge i sine hjerter.

############

DE EVAKUERTE

På grunnlag av det som blei skrevet av Johan Borgos i Leddiken 2012 - har jeg lyst til å fortelle litt om de menneskene som fikk husly hos min mor og far denne historiske våren.

De var en liten familie på tre: En enslig far med to sønner. Ole Eriksen var født 15. september 1888. Han var fra Polmak og var anleggsarbeider i Narvik. Den eldste sønnen Odd var født 30. september 1926 i Tromsø - og yngste sønnen Rolf var født i Narvik - der begge brødrene bodde sammen med faren.

Det er ikke vanskelig å huske den kalde aprildagen da far Julius - hadde vært på Sortland og tatt imot disse tre. Vi var samlet hele familien ute på gårdsplassen, med unntak for eldste bror Jon som var mobilisert ved Narvikfronten.

Der sto heile mottakelseskomiteen og så mannen komme med en ikke alt for stor koffert i handa, og de to guttene med hver sin ransel på ryggen. Ikke lenge før dette hadde en kjær kone og omsorgsfull mor blitt borte for alltid. Og nu var de nødt til å forlate heimen sin for å komme i uvisshet til fremmede omgivelser. Vi forstod godt at det var vanskelig å rekke fram hendene med smil om munnen.

I huset vårt hadde det vært brann samme vinteren. Noe var ryddet, revet, vasket og restaurert - men vi var langt fra kommet i orden igjen. Men der det er hjerterom er det husrom. De tre karene ble plassert på gode madrasser på arkloftet. Så fikk de i alle fall være sammen med sine tanker gjennom vanskelige tider.

Det var også vanskelige tider når det gjaldt å skaffe nok mat, men hos oss ble alt delt likt. Og det var godt å se hvordan takknemmeligheta lyste av den fremmede familien. Ole Eriksen var medlem av kommunistpartiet, men vi opplevde ikke noe rart med det. Akkurat da var det fedrelandets ve og vel det gjaldt.

Vi ble fort glade i disse karene, og de var flinke arbeidskarer som hjalp til på beste måte i våronna. Det var mye å holde på med; gjødsla skulle ut, markene ryddes og torvonna kom som hvert år. Alt dette var de med på før de reiste, for de ble hos oss i tre måneder. Og da var også min bror kommet tilbake fra fronten i Narvikområdet i nesten god behold og glad for å slippe unna både død og mere krig.

På dette bildet er vi alle samlet. Vi ser mor og far (Julie og Julius), oss seks søsken (bror Jon sammen med sin forlovede), Ole Eriksen med sine sønner Odd og Rolf - vi ser dem bakerst til høyre, samt to av mine små kusiner fra nabogården.

Det var vemodig å ta farvel med denne lille, koselige familien. Men vi holdt kontakten krigen igjennom. Men da freden kom ble kontakten mindre - og etter hvert borte. Jeg har flere ganger prøvd å spore dem opp ved hjelp av telefonen, men aldri lykkes. Ole Eriksen er nok gått bort, men sønnene Odd og Rolf kan godt leve i beste velgående fremdeles.

Gode og tragiske minner

mens tiden den rinner

om krig og om fred,

omtanke, håpet og gleden som alltid var med

i Alt for Norge.

############

ET TRAGISK MINNE FRA 2. VERDENSKRIG

Agenter fra England settes i land i Øksnes

Vårt kjære Norge blei hærtatt av tyskerne i 1940, og det skulle vare i hele fem lange år. Sjøl om vi var spart for mye av det dramatiske som skjedde i vårt eget land og ellers i verden, så opplevde også vi mange tragiske ting. I vår bygd så vi stadig tyske tropper - både på land og hav. Det er det fortalt mye om.

Det jeg vil fortelle om - er det som skjedde den 23. august 1942. Datoen var starten på angrepet på Stalingrad - som skulle vare helt fram til 2. februar 1943. Men det jeg minnes best fra denne dagen er de dramatiske hendelsene som utspant seg i vårt eget nærområde.

En Katalina flybåt satte da i land to agenter ved Vorneset i Øksnes. Disse to agentene skulle til Sommarøy ved Tromsø for å observere bevegelsene til Tirpitz, men blei feilaktig satt ned ved Sommarøy ved Myre. De tok seg i land ved Vorneset og på stedet er det reist et minnesmerke - som for alltid vil minne oss på den takknemmelighet vi har til de som gav sitt liv under krigen.

Vorneset ved Myre i Vesterålen. Der agentene kom i land er det laget til en liten plass med en minneplate.

                                                                                       Ewald Knutsen

                                                                                       Petter Hansen

Det var godt å komme ut i den friske vesterålsnaturen. Men på vegen traff vi stadig tyske soldater. De kom på disse trehjulingene sine, og brukte et målføre uten like. Vi blei stanset flere ganger, avhørt og til og med kroppsransaket. Det var en både nedverdigende og redselsfull opplevelse. Jeg var flere ganger tenkt å snu, men var veldig engstelig for hva som kunne skje med min kjæreste Ottar. Flyene hang også lavt over oss, så det var ikke mange som torde ferdes på veiene denne søndagen. Veiene blei da også sperret etter hvert.

Vi ante at denne dagen kunne bli historisk for bygda vår. Vi skjønte også at det kunne være stor ståhei på Myre - når vi kom dit - men at det skulle bli et slikt avskjedsminne for oss to, det hadde vi ikke trodd. Da vi kom inn mot krysset i sentrum av Myre, fikk vi høre en veldig sang. Tyske soldater var flinke til å synge. Nå var det den tyske nasjonalsangen som ljomet utover bygda. På en av de få lastebilene i bygda stod det tettpakket med tyske soldater, som i stram givakt vekselsvis ropte Heil Hitler og sang. Det var den døde Petter Hansen som lå oppe i lastebilkassen - og som de jublet over var død.

Det var helt hjerteskjærende, og det blei for mye for meg. Jeg måtte sette meg på vegkanten - hvor jeg kastet opp. Vi visste ikke helt hva vi skulle gjøre, og jeg var redd jeg ikke skulle komme meg hjem igjen. Men vi fortsatte ned mot fiskebruket. Da vi kom dit var det stengt - og det var satt opp store lemmer for brygger og kaier. Og tyske vakter over alt. Vi blei avhørt og kroppsvisitert enda en gang, og fikk så streng beskjed om å pelle oss hjem.

Så det blei ikke noe sjøvær på flere dager.

Vi kom oss omsider hjem. Og hele Meløya var også omringa av soldater. Det var vakter over alt og ingen fikk forlate området. Nåde dem som prøvde å gå i en båt.

Når en så vet at denne store kontrollen varte i flere dager - og i hele regionen - så kan en skjønne litt av den kampen som Ewald Knutsen utkjempet. Ikke bare det første døgnet, men hele tiden gjennom de mange ukene det tok før han var i sikkerhet. At han klarte alle strabasene er jo for oss andre helt uvirkelig.

Når jeg senere, gjennom årene som har gått, har syklet eller kjørt bil over moloen over Klostraumen - har blikket mitt blitt dratt mot den gamle brua der. Historien forteller at Ewald Knutsen stod under den brua i flere timer mens vaktposter gikk fram og tilbake rett i nærheten. Under et vaktskifte kom han seg vekk ved å legge på svøm. Han ble faktisk berga av dette vaktskiftet.

Brua på "Anlegget" over straumen mellom Strengelvåg og Klo - som ligger bak skogen bak brua. Her skal Ewald ha klart å komme seg gjennom og ut til Klo - der han fikk hjelp til å komme seg videre over til Andøya - som vi ser i bakgrunnen.

Det er derfor umulig for meg å tro annet enn at han ble hjulpet av en særdeles vernende hånd, sammen med de mange andre hender som var til stede i de øyeblikkene han trengte dem mest under den 3-4 uker lange flukten.

Den kvelden, etter at vi kom tilbake fra Myre, blei tung. Minnet om det jeg hadde sett og sangen og ropene fulgte meg inn i nattesøvnen. Og det ble mange søvnløse netter etter denne opplevelsen. Minnene blekner med årene, men hvem kan glemme noe slikt? Og det er lett å forstå at de hadde det tungt de som mistet sine kjære i krigen, eller hadde noen som gjorde krigstjeneste eller satt i fangenskap.

Vi skal aldri glemme krigens triste hendelser, men hatet tjener vi ikke i noe henseende på å gjemme. Vi skal ære i takknemmelighet Petter, Ewald og alle de andre som gav livet eller helsa for fedrelandet. Krigen har mange ansikter, og vi kan være med å tørke tårene av dem alle. Og vi kan samle oss om å bevare fred gjennom de tre ordene som aldri blir foreldet « Alt for Norge», og håpe på et liv i frihet for alle mennesker på vår jord.

20.02.12

DA JEG OPPLEVDE BRANN

Brann er noe de fleste hører det blir fortalt om, ser i nærmiljøet sitt eller hører nesten daglig om i ulike media. De fleste synes brann er skremmende, og alle veit at ilden er en farlig herre. Og det blir nok spesielt nifst når en ser sitt eget stå i sentrum for flammene. To ganger i livet har jeg opplevd akkurat det. Første gangen var jeg bare et barn - og da setter minnene seg ekstra godt fast i hukommelsen.

Den gangen var det jo torv som blei benyttet som brensel og ovnene var plassert på flere steder i huset. Hjemme hadde vi en som stod i kammerset - og den varmet godt. Den kunne bli så heit at den stod rød som en multe borte i kroken. Og der hadde mamma ordnet til en lang klesnor over ovnen. Der blei luggene våre tørket, og det var som oftest mange lugger som skulle være tørre til neste dag.

Så hendte det at et luggepar hadde slept taket i snora og havnet ned på den glovarme ovnen - der det naturligvis tok fyr. Det blei heldigvis oppdaget så tidlig at vi fikk sløkt og slapp unna med forskrekkelsen over en ødelagt vegg og et kullsvart stykke tak.

Men det var nok til å skape angst i et barnesinn om at det kunne bli brann igjen.

Men jeg hadde nok klart å skyve vekk minnene fra denne hendelsen da det for andre gang ble brann i barndomshjemmet mitt. Det var i det spesielle året 1940 - då jeg var blitt 18 år og bare noen dager før hadde begynt i min første huspost. Sjøl om det ikke var lengre vekke enn opp bakken til tante og onkel, så hadde jeg pakket en koffert full av klær. Den stod på kjøkkenloftet og ventet på å bli hentet.

Det var den 18. januar og en fin vinterkveld - klar men med mye frost. Månen stod så full som den maktet å bli og det var flott å sitte ute på den gamle gangtrappa hos tante og onkel sammen med flere av mine kjære søskenbarn. Vi koste oss med den fine stjernehimmelen og de saktmodige slagene fra båra mot Meløystranda.

Så plutselig får vi se feit og sort røyk - blanda med ild - komme ut fra taket på mitt barndomshjem. Og samtidig ser jeg en gammel ild frå mine barneår - og jeg får nesten panikk. Men jeg beholdt fatningen og fikk sagt fra til husets folk før jeg og min fetter satte fart ned bakken mot huset vårt. Der var allerede både store og små i gang med sløkningsarbeidet. Det var en pumpe på kjøkkenet på grunn av lite fall fra brønnen, men det gikk seint å få vann gjennom den og det monnet ikke stort. Så de bar i bøtter og spann. På den tida var det ingen brannstasjon å ringe. Isen på vannet i brønnen måtte hugges opp for å komme til vatnet.

Den gangen brukte vi bare oljelamper. Og det var en slik som hadde tent på en gardin på et loftværelse. Arken var overtent.

Det ble en tung kamp mot ilden og den spredte seg fort. Tante hadde overtatt som brannsjef, mannfolk og unger bar vann mens vi kvinnfolka pøste på ilden det vi klarte. Det er rart at vi ikke ble kvalt av røyken. Vi måtte også passe på at ingen gikk tapt i kampen mot ilden og at vi hadde kontroll hele tiden. Minste søstera mi forsvant en stund. Det skapte dramatikk, men pappa fant henne utslitt, men i god behold.

Mot kloke hoder og tapre kropper måtte ilden gi tapt også denne gangen. Men da vi konstaterte det - så oppdaget vi også at pappa var borte. Vi fant ut hva som hadde skjedd etter hvert. Da flammene var vekke var huset helt bekmørkt av røyk. Han hadde kjent at han måtte ut for å overleve. Og han hadde da tatt vegen ut på altanen. Den var imidlertid under reparasjon og uten gelender. Han hadde da havna utfor - og da vi fant han satt han besvimt i en tegelstenrøys. Det var stor glede over å se at han var i live midt opp i det heile - med et hus rasert av brann.

Og opp i all vemodet ble det latter da jeg oppdaget at kofferten som var berget unna flammene ikke inneholdt klærne jeg skulle ha med meg, men en bunke med gamle ukeblad - som hadde fått en ny sjanse!

Brannsjefen, forsikringsselskapet og lensmannen roste alle store og små hjelpere. De mente vi kunne være stolte av slukningsbragden vi hadde gjort. Hele huset måtte restaureres. Arken var helt utbrent og alt fra kjeller til loft var røykskadet.

Men ting skjer fort. Våren kom - med krig og alt som fulgte med den. Da ble den nevnte arken tatt i bruk av en far med to sønner som blei evakuert fra Narvik. De var veldig fornøyde med å få et innsmett og til og med røyklukta. Så dette blei et spesielt år på mange måter.

Brannen denne vinteren vil jeg nok aldri glemme, og angsten vil jeg alltid bære med meg. Men hjelpsomheten, omtanken og motet hos naboer og venner vil aldri heller bli glemt.

Ilden er for meg fremdeles en farlig og sterk herre som alle bør ha respekt for. Men for meg har den blitt årsaka til unødvendig angst som jeg har brukt mange knep for å forebygge.

Strømmen er for meg like farlig som åpen ild, og den bør kontrolleres med visse mellomrom. Mange liv hadde nok også vært spart om vi hadde mer respekt for alle slags lys og papirmansjetter som settes omkring. Særlig i julen kan den Røde Hane gale rundt om i bygdene - der glemte kokeplater også kan ha skylden. Varmen er en god tjener - men en tjener vi må ha respekt for, og også lære våre barn å behandle med respekt.

For viss en opplever å se ilden klatre oppover vegger og tak - da vil en nok høre sprakinga og se luene resten av sin livstid.

###########

HENTING AV NY SJARK  - MED FORVIKLINGER

Den spennende natten til 19. januar 1980

Av og til kan en spennende dag gå over til en natt som blir overspent. Slik blei denne fine vinternatten som jeg skal fortelle om.

Den handler om to friske karer som hadde mange fine turer sammen. Han Ottar var en vant og erfaren fisker, kjent med alle skjær og grunner. Han hadde med seg en lærevillig og nysgjerrig Østlending på denne meget opplevelsesrike turen. Han Egil kom fra Østlandet og til vår kommune som lensmannsbetjent, senere saksbehandler og advokat. Han hadde ikke vert her lenge før han blei bitt av fiskebasillen og kjøpte seg båt. Og de to dro på fisketurer så ofte de kunne. Og det passet han Ottar godt, som aldri hadde kunnet tenke seg å bli landkrabbe, som han sa sjøl. Og han hadde da også syslet med tanken om egen båt helt fra han gikk ut av fiskeryrket for å arbeide på land.

Og denne stunden var da opprunden denne lørdagen da han og Egil skulle hente dette vidunderet av en Myrasjark på Sortland.

Myrasjarken, bygget i Kristiansund. Den fikk navn etter barnebarn Dag Ove (f. 1974)

De tok bussen til Sortland tidlig på morgenen, skulle gå fra Sortland klokka to - og regna med å være i Alsvåg i fire-femtida, seinest. Etter som det var over midten av januar venta vi sola snart tilbake og den fine solrøden gjorde himmel og hav ekstra skjønn denne lørdagen. Egils kone Karin og jeg skulle være hjemme for å lage i stand et festmåltid. Vi kokte lapskaus og pynta bløtkake - og ante lite om at kvelden og natta skulle bli mye mer spennende enn vi ville.

Vi hadde pyntet oss og ventet bare på at disse to kjære båtfolka skulle dukke opp - og vi gledde oss virkelig på en fin festkveld sammen.

Vi var jo også spente på å få se den nye båten. Den var jo mye mindre enn den Ottar hadde mens han var yrkesfisker, men denne skulle jo være familiens fritidsbåt for oss - og når våre kjære sønner kom heim.

Så satt vi der pyntet til fest og venta. Klokka var allerede blitt seks og ingen var å se eller høre.

Karin tok da bilen og vi kjørte inn på Resshøgda - der vi kan se utover havet og fjorden. Ingen ting var å se. Vi begynte å få en magefølelse av utrygghet, men trøstet oss med at været var godt og det var stille sjø.

Vi kjørte da hjem og tok oss litt mat og så dro vi til Myre for å hente Balder, hunden som var på leiligheta deres. På tilbakevegen var vi atter en gang på Resshøgda. Fremdeles ingen ting å se - og nu begynte vi virkelig å frykte at det måtte være noe galt. Dette var jo før mobiltelefonen si tid, men vi holdt motet oppe hos hverandre - selv om vi nok ikke satte ord på hva vi tenkte. Lapskausen var blitt kald for lenge siden, og vi hadde heller ikke lyst på noe mat. Og da vi hadde vært oppe på Resshøgda for tredje gang, var vi virkelig redde. Vi tenkte å varsle lensmannen - han var jo en god bekjent av begge karene, og "gammel-lensmannen" som han ble kalt var en tøff og koselig kar som var avholdt i hele kommunen.

Som fiskerkone hadde jeg nok alt for ofte overreagert når jeg i uvær var redd jeg ikke fikk se min Ottar mer igjen. Så jeg hadde erfart at en ikke skal ta sorgene på forskudd, så jeg tok meg derfor grundig sammen. Vi syntes det var veldig rart at de ikke blusset om de trengte hjelp.

Det hadde de da også gjort og flere hadde sett det uten å si fra!

Det siste som var igjen var sokkene til Egil, men da sa han stopp! Sokkene skulle ikke blusses! De hadde ikke gått langt fra Sortland før motoren stoppet. Feilen var ikke stor, men de hadde ikke med noe verktøy for å rette denne innkjøringsfeilen. Deretter hadde de ligget og rekt flere timer fra Bremnesøya - og hadde etter hvert nærmet seg Sandnes på Andøya. Og da var gode råd dyre. Det fulgte en del materiale med båten, og da ble det å holde varmen med å lage til årer.

Men alt tar tid - og klokka hadde tikket over midnatt i stua heime. Karin lå på sofaen og jeg på gulvet på et saueskinn i håp om å få en blund. Men det blei det ikke noe av. Vi lå begge og titta på hverandre og da klokka slo halv tre om natta tørna vi ut for å dra til Myre for å få leiteaksjon i gang.

"Klokka hadde tikket over midnatt i stua heime ...!"

Før vi kjørte vestover dro vi ned på kaia enda en gang, vi måtte forsikre oss om at vi ikke dro forbi hverandre. Da vi kom til lensmannskontoret var det ingen der, men vi dro da til Oppmyre, der søstera til Gjeldsand bodde. Der brukte han å overnatte, da det ble lang vei til Hjellsand hver kveld. Men det var en meget forbauset Sigrid som kom i døra da vi ringte på.

Det var nok noe av det hun hadde minst ventet - og få besøk av Karin og meg midt på natta - fordi vi skulle ha tak i lensmannen.

Da hun fikk vite vårt ærend, var hun snar å vekke sin bror. Og han kom seg fort opp - da han skjønte alt for godt at her var ikke alt slik det skulle være.

Vi fikk beskjed om å holde oss i ro mens han dro ned til Myre. Der fikk han tak i folk på Sortland som kunne fortelle at karene hadde kommet seg av sted fra Sortland etter planen - i totida dagen før. Da han ringte og fortalte dette, ble vi ikke videre høge i hatten - og vi angret på at vi ikke hadde meldt fra før. Så satt vi der som spente strenger - mens lensmannen kjørte til Alsvåg for å få satt i gang leteaksjonen.

Det var nok ikke gått en time før telefonen ringte igjen, og det var spennende da Karin tok av røret. Men hvem andre var det som ringte enn Egil! De hadde nok ikke vært langt unna da vi var nede på kaia siste gangen. De hadde rodd og rodd (med selvlagede årer) og helt til slutt hadde de truffet på is, slik at de måtte slå seg gjennom den helt inn til kaia. De hadde videre tatt seg heim og funnet lappen vi hadde lagt igjen om vårt oppdrag.

Det blei fart i sakene. Karin heiv seg nesten inn i bilen og kjørte så fort hun kunne til Alsvåg. Stoppet yst ute på kaikanten og tutet og blinket med lysene alt hun formådde. For vi hadde sett lysene fra båten som var på tur ut for å leite. Han Leon Ulriksen var en flink og årvåken kar - som ofte ble benyttet i slike situasjoner. Tro det eller ikke, men han hadde registrert blinkinga og snudde i stor spenning over hva som kom til å møte dem når de returnerte.

Da båten kom tilbake til kaia var også de to ettersøkte der, etter å ha hatt seg en ordentlig trimtur fra Meløya. Så var det bare glede å se i alles øyne. Men jeg fikk kritikk for at vi ikke hadde sagt fra lenge før på kvelden. Slik er det bare, noen ganger blir det feil uansett hvordan man gjør det.

Hjellsand brukte ikke lange stunden på å rette opp feilen om bord i "Dag Ove" som den nye båten ble kalt. Og den pløyde bølgene i mange slags vær og i mange år, og ikke en eneste gang siden ble der stopp i motoren. Men båten hadde jo fått prøvekjørt seg denne natten og vi hadde nok fått kjørt oss litt vi også. Etterpå ble vi alle bedt om bord hos han Leon, og det kan jeg love at det var en styrkende kopp kaffe vi fikk.

Om søndagskvelden blei det både lapskaus og bløtkake. Og vi kunne alle prise det gode været det hadde vært om natta. Uten dét hadde det nok ikke gått så bra.

Dagen etterpå blei det stort oppslag i avisene om disse to mennene som hadde ligget havarert ute på havet et helt døgn uten mat og vann. Det var ikke sant, mat og drikke hadde de. Men det er jo noe sant i det som ble sunget til Egil da han kom på jobb på Rådhuset dagen etter:

"Hvem kan seile foruten vind, hvem kan ro uten årer?"

Det så heller ikke ut som disse to karene hadde blitt skremt av opplevelsen - og det ble mange flere eventyr på bølgene blå.

############

UTE I SNESTORMEN

Når man bor nord for Polarsirkelen veit en godt hva ordet storm betyr. Det kan blåse kraftig fra alle kanter og den som har levd et langt liv har mange ganger kjent de sterke naturkreftene både på kropp og sjel. Mange har også opplevd at hus, mennesker og dyr har blitt tatt av vinden. Slike minner kan være koblet til årstall som har satt seg fast i minnet fordi det da hadde vært virkelig ille både på sjø og land.

Vi har ikke alltid hatt de tekniske hjelpemidler og kunnskap nok til å forutse været som vi har i dag. Og heller ikke evnen til å kunne begrense skadene. Det var en tid da værmeldingen kom på en rød lapp som ble sendt rundt - eller som beskjed over telefonen. Men vi hadde jo våre værtegn både på sjø, himmel og jord, og det stemte forbausende godt de fleste gangene.

Som 17-årig jente var jeg ute i en litt kraftig snestorm. På denne øya som jeg har bodd hele mitt liv var det den gang helt nakent. Ikke en buske av noe slag og veien gikk så flatt i terrenget at en kunne ikke vite om en gikk av veien i tett snevær. Mangt et menneske har i årenes løp vært i livsfare på disse Meløymyrene. Der har heller ikke vært slik belysning som i dag - med gatelys langs alle veier. Der var kun noen telefonstolper med lange mellomrom, så det ble langt mellom merkene når været var dårlig. Men både barn og voksne lærte å kjenne naturen - i hvert eneste stormkast tilegnet vi oss en lærdom som vi fikk bruk for i prekære situasjoner.

Som ungdom flest hadde jeg flere venninner, og en av dem bodde i Alsvåg - som allerede da var et lite tettsted cirka 2 kilometer fra vår øy. Den veien gikk jeg som barn til skolen mange ganger - ofte helt alene. Men denne gangen skulle jeg besøke en annen jente før hun reiste til Sortland for å gå på handelsskolen. Det var sent på kvelden denne februardagen, med avbærfrost og måneskinn - helt nydelig. Jeg hadde nettopp fått ny sykkel på deling, og gledet med veldig til første tur på denne. Da jeg kom ut så jeg til min forbauselse at himmelen var blitt styggelig svart - det hadde tetnet godt til ute i horisonten. Jeg tenkte nok at dette varslet sne, men gleden ved å være på min nye sykkel opptok meg mest.

Da jeg kom til min venninne, hadde hun laget mye godt. Vi koste oss og hadde mange interessante ting å prate om. Tiden gikk og hun måtte pakke klær og bøker hun trengte på skolen. Vi regnet med at lokalbåten var i rute - og jeg fulgte henne ned på kaia i Alsvåg.

Det hadde lagt ned mye sne, men det blåste ikke noe særlig. Men da hun var reist var jeg ikke sein om å ta på tur hjem. Jeg kjente nu vinden ta godt mot både klær og ansikt, og jeg så snart ut som en snekjerring. Jeg kunne ikke sykle - det var tungt nok å leie den. Det var enda ikke noe å være redd for - men jeg satte opp farta fordi jeg var redd det kunne bli verre.

Da jeg akkurat hadde passert moloen som går over til øya vår - og skulle begynne på de lange Meløymyrene, kom nordveststormen over meg. Hadde jeg da berget meg inn i et av de to nye husene som var kommet der - hadde det nok vært bedre. Men jeg fortsatte videre, og vinden auka på til full styrke. Ikke så jeg noe - og det begynte å bli veldig kaldt. Kjente jeg stivnet på føtter og hender og følte meg veldig redd. Så visste jeg plutselig at jeg var ikke på veien - men visste ikke om jeg var til høyre eller venstre for den.

Jeg visste at mine foreldre sjelden sovnet før vi alle var i hus. Så jeg trøstet meg med at de så og hørte uværet - og ville komme og leite etter meg. Men håpet glapp etter hvert, og mens jeg ropte og skreik det jeg klarte - ble jeg mer og mer sliten og forfrossen. Gikk mest i ring, hadde mest lyst til å sette meg ned. Men det hadde jeg hørt at jeg ikke måtte gjøre. Mens jeg prøvde å holde både meg og sykkelen oppe dukket det opp en torvstakke. Det er et byggverk av torv som må stå ute på grunn av plassmangel i uthus. Om den sto på østsida av vegen - eller vestsida, det ante jeg ikke. Det var i alle fall godt å få sette sykkelen fra meg. Tenkte først å lage et hull i torvstakken for å søke ly, men fortsatte bare med å gå og rope.

"Det var i alle fall godt å få sette sykkelen fra seg !"

Og plutselig fikk jeg høre noen som svarte i det fjerne, og det ble svart og ropt flittig både fra meg og fra den motsatte kanten. Og håpet steig etter som jeg gikk mot lyden og kom nærmere og nærmere de som laget den. Og så fikk jeg etter hvert øye på flere menneskeskikkelser som jeg skjønte var i samme situasjon som meg. Jeg var dødstrett av å gå rundt meg selv, men vinden kom litt fra sida nu - så jeg skjønte vi kanskje kunne klare det. Det viste seg å være fire andre ungdommer fra øya - som kom fra sine fornøyelser, og som ikke hadde gått seg mindre vill enn jeg.

Mens vi stod der og pratet og pigget hverandre opp og var glade over å ha møtt hverandre - så begynte det å klarne litt i himmelrommet. Vi kunne da se såpass at vi var havna helt ned mot havet mellom øya og naboøya Instøya. Vi kunne for den del ha gått rett på havet, men vi var glade for å være i god behold - og vi var glade for at vi var flere til å trøste hverandre på den lange turen hjemover. Det klarnet snart opp, men det blåste kraftig fremdeles - og tung og våt som vi var av sneen - ble heimturen lang.

Det var så vidt jeg orket å gå over dørstokken hjemme. Med klær som var frosset stiv på kroppen skjønte jeg at det hadde vært nære på. Mens jeg tinte meg opp og prøvde og få varmen i kroppen forundret jeg meg over stillheten i huset - alle sov på sitt søte øre.

Mamma og pappa ble da også storlig forundret da de våknet tidlig neste morgen og fikk se alle de store sneskavlene som lå i hauger oppetter dører og vinduer. Og de forstod slett ingen ting da de så hele klesbunten frå min frosne kropp ligge våte i en stor dunge på en stol.

Det ble hermet etter meg - hva jeg skal ha sagt da jeg stod opp langt på dag: "Det var nu én gang dere ikke var redd for meg. Dokker lå ikke mye på gløttbåten i natt da jeg virkelig trengte hjelp fra dokker!"

Pappa måtte ta Gamle Svarten for å hente sykkelen ved en torvstakke langt bort i myrene. Den fikk ikke akkurat den beste jomfruturen. Men de hadde jo fått hele historien, og han sa ikke så mye da han kom tilbake. Men jeg overhørte en samtale han hadde med mamma - der han uttalte hvor galt det kunne gått, og det mens de lå trygt og sov. Men at det var et Guds under at jeg levde, det visste jeg best sjøl.

######

Da jeg gjemte duken til tante Kristine

Engelsk broderi

##########

Da sydvesten satte i oss kloa -

berga Asbjørn Eriksen oss fra floa.

Telefon- og telegrafstolpe....

Anna og Asbjørn Eriksen

Fra "Gård og slekt i Øksnes IV"

###########

En spennende avskjedsfest

(Kirketårnets hemmelighet)

Alsvåg kirke før 1949. Kirken ble bygd i 1923 og først vigslet til bedehus. Ombygging og påbygging i 1949. Da ble kor og sakresti noe omformet - og det ble bygd på våpenhus. Taket ble løftet en del og det ble satt inn spissbuede vinduer (4 stk ) - der en her ser tre vinduer (inngangspartiet ble flyttet til det nye våpenhuset). Kirken ble restaurert innvendig i 2009. Tegning av JH.

############

PÅ KIRKETUR TIL SKJOLDEHAMN

Vi var ofte borte på søndagene. Min far og mor tilhørte Frikirken, og kirken var i Skjoldehamn og bedehuset stod på Strengelvåg. Så det ble ofte lange veier, særlig turen til Skjoldehamn. Dit reiste vi oftest motorbåten Samhold, skipperen tilhørte samme menigheta.

Når den kom ned Sørvågflaket anløp den først Gisløya - der det ble tatt om bord både stort og smått. Deretter kom den over Gisløyflaket og tett oppunder Klubben for å hente oss på Meløya. Deretter gikk den innom Alsvåg, der de aller fleste kom om bord.

Var det fint vær så koste vi oss med den gode nista mamma hadde smurt og fylt i den store boksen - og vi hadde med kakao til drikke.

Praten gikk livlig og noen av karene hadde med sitter (harpe), gitar eller fiolin. Trekkspill? Å, nei og nei, det var enda den gang veldig syndig.

Det er som jeg fortsatt hører musikken og sangen utover Gavelfjorden:

"Vi må videre fram

her er ikke vårt hjem,

vi er gjester på fremmede strand.

Snart vårt jordiske hus

det må leggest i grus,

vi skal flytte til himmelens land!"

Sangen er skrevet av den norske legpredikanten og sangforfatteren Ole Brattekaas i 1907.

Gavelfjorden ligger mellom den sørligste delen av Andøya (der Skjoldehamn ligger) og den nordlige delen av Langøya, der vi ser bl.a. stedsnavnene Meløya, Alsvåg og Strengelvåg.

Men var det ruskevær med tungalda kunne det bli vanskelig for noen og enhver. Selv de som skrøt av gode sjøbein søkte ned i lugaren.Vi ungene måtte ofte mate krabbene. Vi ble godt passet på, men vi var glade når vi var framme. Hvis det var fjære sjø grudde vi jentene oss veldig. For da måtte en av mannfolka hjelpe oss opp en bratt stige på yttersida av kaia. Den gangen var det ikke snakk om at jenter kunne ha langbukser på.

I kirken var det varmt og godt, og vi fikk alltid varm velkomst av slekt og venner. Det kunne være både for- og ettermiddagsmøter. Og etter som møtene drog ut i tid ble dobesøkene oftere og lengre. Det hendte at mamma måtte ut å lete etter oss. Men vi var veldig tilfredse når møtet var over - då kunne vi benke oss rundt de lange bordene på kjøkkenet. Der var det lukt av nykokt kaffe og god mat - og praten gikk livlig.

Skulle vi være der hele dagen - ble vi ofte bedt på middag til Skjolde eller Gavelen.

Da ble det ofte langt på kveld før vi var heime.

På sommerstid var det stevner både her og der, med folk fra alle kanter. Og det var imponerende mye sang og musikk. De samme karene stilte bestandig opp på podiene og underholdt så de ble både røde og svette i månen.

Jeg må bare innrømme at jeg følte meg mange ganger sliten. Og jeg husker at jeg spurte mamma en gang om hvorfor søndag kaltes hviledag. Da så jeg at hun tenkte, og jeg tror hun forstod poenget. Men hun svarte vel det hun mente; at det er noe som heter hvile for sjela også.

Når vi skulle heim hendte det at vi måtte ro over Gavelfjorden. Da var vi ofte rolag på 4-5 stykker. En gang vi var fire jenter rodde vi oss opp på en grunne ved ei øy utfor Alsvåg. Jeg var nok vel modig da jeg gikk ut av båten for å skyve oss av grunnen. Det resulterte i at jeg ble hengende utenfor "ut på det store dyp". Men heldigvis var jeg sterk nok til å holde meg i ripa til de andre fikk med om bord i godt behold. Jeg kunne jo ikke svømme - så den gangen var lykka bedre enn adferden.

"Noen ganger rodde vi tilbake over Gavelfjorden!"

Når vi skulle til Strengelvåg var det først båt - og så gikk vi over myrer og lyngrabber den lange vegen til bedehuset. Og der gikk alt sin vante gang - både på for- og ettermiddag. På ettermiddagen var det også bønne- og vidnemøter. Det var ofte langtrukne greier før alle hadde fått sagt det de hadde på hjertet. Og det kunne være mye "gråt og tenders gnissel".

Men mange av predikantene var flotte mennesker med flott og salig humor..

Fra Strengelvåg har jeg mange gode minner - og jeg fikk mange gode venninner, noen lever fremdeles og vi kan friske opp minner fra disse gamle tider.

Vi ble alltid bedt på kaffe eller middag, det hente ikke at vi reiste heim sultne fra Strengelvåg. Der var et gjestfritt folk.

Den gang var det ikke mange slags underholdning. Det var kirka og bedehuset som var den mest vanlige samlingsplassen for store og små. Vi ungene ble nok litt lei - for lite eller for mye av ting er vel som alltid et spørsmål. Men vi følte aldri at vi ble tvunget til å være med på noe vi ikke ville, det bare var slik. Vi fikk jo god erfaring i sosialt samvær og vi lyttet, så og hørte det de voksne foretok seg - og vi studerte det hele ganske nøye. Og vi såg både spøk og alvor - og etter hvert som jeg ble mer voksen lærte jeg å se det komiske i mange ting.

Personlig var jeg svært lattermild - og lo ofte på de gale stedene. Til mamma sin store fortvilelse kunne jeg begynne å le under den stille bønnen i kirken.

Vi besøkte jo alle våre kirker etter hvert. Og jeg tror ikke jeg har hatt noe vondt av disse turene. De har derimot vært i fin ballast på livsveien min.

#################

PÅ KJÆRESTETUR MED "BØRØYSUND"

Når to unge er blitt kjærester har de selvsagt lyst til å være mest mulig i lag - og av og til helt alene sammen. Etter det vinterfisket da vi fant hverandre - planla vi en kjærestetur. Vi kunne gjerne være flere par sammen. Og da min søster - med sin kjæreste - kom heim en tur, bestemte vi at vi skulle ta en tur i forbindelse med at de reiste tilbake. Søstera til kjæresten min hadde også en flamme, så da ble vi tre par sammen.

Dette var det andre av de fem krigsårene og krigen var inne i en spennende fase. Samferdselen var elendig, det gikk mest sjøvegen med motorbåt eller "Lokalen" som vi kalte rutebåten for.

En tur til Sortland kunne ta flere dager, fram og tilbake. Og dit måtte vi dra om vi skulle ha - eller ordne - noe spesielt, for eksempel håret.

Vi bestemte oss for at vi skulle reise den 16. mai med lokalbåten - som gikk sine ruter rundt hele Vesterålen. Vi gledet oss til å komme til Sortland utpå kvelden, overnatte, feire 17. mai - for så besøke min vante friserdame før vi returnerte heim.

DS «Børøysund» er et dampskip bygget i 1908 for Trondhjemske Lægtercompagni. Skipet ble sjøsatt og døpt «Odin» 19. juni 1908 og 4. august 1908 var skipet ferdig utrustet ved Trondhjems Mekaniske Værksted. Fartøyet ble bygget som en kombinert passasjer-, laste- og slepebåt. Skipet ble overtatt av Vesteraalens Dampskibsselskab med hovedsete på Stokmarknes. I perioden 1925-1960 bar skipet sitt nåværende navn, «Børøysund», og gikk i lokalrutefart i Lofoten og Vesterålen. «Børøysund»s viktigste ruteområde var Vesterålen og Lofoten, Eidsfjorden og Raftsundet til Svolvær.

Min kjæreste og hans søster gikk om bord i Nyksund - mens resten av oss kom om bord i Alsvåg. Det var en fin maidag med strålende sol og et flott vårdrag med romantikk i luften.

Det var helt stille da vi gikk ut Alsvågen med kurs for Toftenes, som var første stoppested før det bar over Gavelfjorden til Skjoldehamn. Der var det ingen liggetid, men det var det i Risøyhamn - to timer - før det igjen gikk sørover til Fornes. Fra Fornes stevna vi atter en gong over fjorden, denne gangen til Jennestad - som var siste anløp før Sortland.

Skal si tiden fløy av sted. Vi reiste på tredje klasse. Den gang var det tre klasser og stor forskjellsbehandling av folk. På tredje klasse var det ikke noe koselig, det krydde av kakerlakker der. Vi jentene var livredde, hylte og skreik. Guttene våre tok opp den store jakten - og utryddet det meste mens vi moret oss.

Vi fant da på at vi skulle komme oss inn på første klasse, late som vi var turister. Vi tenkte vi kanskje skulle gjøre som noen andre ungdommer - å kjøpe oss engelsk avis og legge oss på en sofa for å lese. Men det ble i stedet dyre Wienerbrød og kaffeerstatning med påfyll. Vi hadde noen poser bruspulver, men de kunne vi ikke vise. Salongjentene stusset litt da vi bad om en mugge vann, men vi fikk den.

Og turen ble fin. Med solens stråler og kjærlige blikk til hverandre koste vi oss med krydrede historier vi kokte sammen og serverte hverandre. En rundtur om bord var også til inspirasjon for tre unge, romantiske par.

Så var vi framme og båten seg sakte inn mot kai på Sortland. Guttene kom i vennskapsprat med kjenninger og vi jentene fant plass langs båtrekka mot kaia. På Sortlandskaia var det som vanlig mye folk, og der var som vanlig mellom fire og ti tyske vakter der også. De fleste av disse tyske guttene likte å flørte med norske jenter, og vi var ikke noe unnatak. De fjonget seg opp, smilte og vinket, men vi var jo av naturlige årsaker ikke spesielt interessert. Jeg vet ikke - og forstår ikke den dag i dag hva som fløy i meg - jeg måtte jo ha forstått hvor farlig det kunne være å geipe til dem!

Etter geipen min ble geværkolbene slått i kaia og tre stykker marsjerte til landgangen og videre om bord. Vi forlot båtrekka i en farlig fart og sprang til guttene som ble helt forskrekket da vi ropte at tyskerne ville komme og ta oss. Vi ropte at de skulle spre seg slik at de ikke ble innblandet, mens vi satte kursen ned alle trappene - helt til vi var nederst ved kjølen på båten.

Vi ropte til maskinisten at han måtte berge oss, tyskerne var om bord og ville ta oss.

Han ville vite hva slags tullskap vi holdt på med, selvfølgelig. Og jeg måtte fortelle som sant var at jeg hadde geipa til en tysker. Da bad han oss dra inn geipen og komme oss inn i et par skap - jeg i det minste og de to andre i det største. Vi fikk beskjed om å være musestille - noe vi selvfølgelig var mens minuttene sneglet seg av sted. Så hørte vi målføret som vi fryktet for under krigstida. Tyske soldater var i samme rommet som oss! Hjertet var nær ved å stanse, i alle fall hos meg - då jeg hørte maskinisten ble spurt om han hadde sett noen jenter her nede. Men maskinisten hevda han ikke hadde sett noen jenter verken på dager eller uker. Så blei han spurt om hvorledes det kunne ha gått til at disse jentene hadde kommet seg av båten? Og de fikk vel en pekepinn, for det ble etter hvert stille - de hadde dratt.

Maskinisten gjemte meg i det minste skapet ....!

Det gikk nesten en evighet før dørene ble åpnet. Og da fikk vi vite at vi kunne ikke gå i land på Sortland. Vi måtte reise videre og holde oss i skapene til vi kom ut i rom sjø igjen - og kunne først slippe ut etter at han hadde forsikret seg om at det var trygt. Han fikk også signalementet på guttene våre, slik at de kunne få vite sammenhengen og bli med videre.

Det var godt å kunne drage inn den friske luften då vi var ute på dekk igjen. Så måtte vi tenke ut hva vi skulle gjøre når vi kom til Stokmarknes. Derfra skulle min søster reise videre med sin kjære til Skagen. Det skulle også den tredje gutten i følget.

Da vi tre andre gikk i land i Stokmarknes - gikk vi for sikkerhets skyld bare en i gangen. Vi var så redde at vi kunne ha tisset på oss - då vi viste passene til vakta, men det gikk heldigvis godt.

Vi fikk hotell for natta og der var det allerede festing i gang, hver på sitt vis. Et ungt par hadde gått fra en liten unge som hadde kommet seg ut. Det ble et fryktelig leven før han kom til rette. Så det ble ikke mye søvn den natten. Tidlig 17. mai reiste vi med buss til Sortland - der vi så vidt nådde gudstjenesta i kirken og fortsatte etterpå feiringa ved paviljongen der musikken spilte. En beskjeden feiring med hver sine hemmelige måter å støtte de allierte og den norske 17. mai på.

Da kvelden kom måtte vi finne oss et rom, noe det var lite håp om å få. Til slutt fikk vi en mektig stor seng på et av de minste hotellene - om vi ville ligge alle tre i lag. Vi så at dette ikke var så bra; senga var uoppredd med skitne sengeklær, men trette som vi var måtte vi bare sove. Men vi kledde av oss minst mulig. Vi hadde bestilt vekking - og vi sov som steiner helt til jeg måtte opp for å rekke timen hos frisørdamen.

Da jeg kom derfra var jeg veldig stolt av med selv og håret mitt. Jeg og min kjære hadde da litt tid for oss selv før vi returnerte med lokalbåten. Og hjemturen var koselig - men det ble så alt for fort tid for avskjed. Jeg gikk i land i Alsvåg mens min kjære og søsteren fortsatte til Nyksund.

Jeg hadde vært hjemme 3-4 dager da jeg oppdaget at det var full krig oppe i hårrøttene mine. Der krydde det av små leiesoldater, og hadde de kunnet se det hadde jeg nok geipa kraftig til dem.

Fortvilelse er for svakt ord å bruke i forhold til det jeg følte, vi hadde jo ikke noe hjelpemiddel å bruke for å kvitte seg med svineriet. Om det kom fra senga eller frå frisørsalongen kan være det samme. I krig er alt tillatt - de våpen en har må en bruke. Det største vaskevannsfatet i huset ble henta fram og oljedunken likeså. Fatet ble fylt opp med parafin, hodet ble lagt nedi og fikk være der så lenge jeg klarte - i håp om at hele hæren ville krepere snarest mulig.

Der for den permanenten! Går det an å lide mer for sin skjønnhet og sin kjærlighet?

Dette var min første kjærestetur, men langt fra den siste. For den kjæresten ble min mann - og vi fikk mange flotte turen på vår livsreise.

#######

"Hestedrosje" og rasjonering

Når en har levd et langt liv, så sitter en igjen med mange minner fra svunne tider. Noen kommer klarere fram enn andre, og det gleder meg å få dele noen av mine med våre etterkommere. Trur vi alle har godt av å se oss litt tilbake. Det er lett å glemme hvorledes vi som nå er eldre, bare for 60-70 år siden levde og strevde for å få endene til å møtes.

Kvinne og mann på sjø og land hadde det ikke akkurat lettvint og måtte tidlig lære hva hardt arbeid var.

Min historie er denne gang hentet fra krigstida - da det var rasjonering på det meste og kommunikasjonene mellom bygdene var mangelfulle. Men folk så seg ikke forbalt, de gjorde det de måtte. Det var ikke bare å ringe etter drosje for å komme veiene imellom. Vi brukte føttene og sykkelen var et utmerket framkomstmiddel. Og det var hesten som ble tatt i bruk når noe skulle fraktes. De unge fikk ikke mye lagt opp i fanget - og de kunne ikke bare kreve å få noe uten videre heller.

På sommeren ble det drevet blåkveitefiske. Det var en hard sesong, fiskerne sov jo nesten ikke. Når de kom i land etter flere døgns våking, var de så utslitte at det hendte at de måtte mates og hjelpes i seng - og alt før de kom under dyna pratet de i søvne. Da var de fremdeles ute på havet med angler og line.

Denne sommeren som jeg nå minnes drev min mann fiske med en båt som var kalt "Brannen", og båt og skipper holdt til i Nyksund. Men de pleide alltid selge fisken der de fikk best pris, og dette året var det på Østringen - som ligger i Vestbygda i Øksnes kommune.

Det er langt å gå med båt når en kommer inn fra havet - og det kunne bli seint på kveld både onsdag og lørdag før de var framme. Da ringte min mann fra fiskebruket på Østringen og fortalte omtrent hva tid de ville være på Myre, slik at jeg kunne være der for å hente han og en til - en eldre mann fra Alsvåg som rodde med samme båten.

Jeg brukte den store, gode og svarte hesten "Viggo" når de skulle hentes. Da blei den store høyvogna - uten grind - spent fore. Det ble lagt på rene eksportkasser med varmende skinn eller annet klede på - og det ble beregna god plass til fisk som det skulle være rikelig av med hjem.

Det er jo en bit å kjøre med hest fra Meløya og til Myre. Og det kunne også bli lange kvelder å gå og vente, dersom de hadde mye fisk som skulle leveres eller om noen av mannskapet hadde startet en liten fest. I slike tilfeller kunne det bli søndags morgen før de kom.

Den gangen var det ikke noe bebyggelse på Sandvikbakken. Jeg brukte å kjøre opp til den lille knausen som lå ut mot havet, tjore hesten og la den få den gode høytugga som jeg alltid hadde med. Så kunne vi kose oss i stillheten som det ofte var på fine sommerkvelder. Jeg satt der ofte å så ut over det speilblanke havet, mens midnattssola spredte sine gylne stråler på de vakre fjellene. Det var som øynene gled inn Prestfjorden og over i himmelriket.

Jeg drømte meg rett og slett bort i den vakre naturen.

Når jeg hørte motorlyden til "Brannen" - tok jeg taumene og kjørte ned til kaia ....

Men når jeg hørte motorlyden fra "Brannen", som jeg kjente godt, kom jeg fort tilbake til virkeligheta. Da tok jeg taumene og kjørte ned til kai der de la til. Mannskapet tok alltid av nok fisk til å ta med hjem - og også til å gi bort til kjenninger eller for å bytte i noe annet.

Når alt var lastet på høyvogna tok vi fatt på heimturen. Begge fiskerne satt framme og jeg kunne slappe av bak på vogna sammen med blåkveitene. Praten kunne i perioder gå livlig på disse turene. Alsvågmannen var en likanes kar, som både min mann og jeg var veldig glad i. Han var en kar med stor og varm omtanke for sine medmennesker. Han hadde levd et interessant liv og det var spennende å høre han fortelle om årene han hadde vært i Amerika. Intelligent som han var - hadde han lært seg mye - og han imponerte oss stort når han slo over i engelsk. Han var også en ærlig og redelig arbeidsmann.

Under rasjoneringstida gikk karene ofte tom for tobakk. Da blei de veldig stille, men trøstet hverandre. De brukte ofte små tjærepinner (trepinner dyppet i tjære) som de tygde på for å holde seg våkne.

Det var lettest for den som holdt i taumene å holde seg våken.

Husker spesielt en av gangene jeg henta de:

Etter en halvtimes tid hendte det at alsvågmannen sovna av og datt av vogna. "Sovna du?" spurte kjøreren. "Nei, nei!" kom svaret og mannen var straks oppe på kassen igjen.

Så gikk det en halvtimes tid til - og så skjedde det samme igjen - med samme spørsmål og svar.

Men så var vi framme litt innafor Sørvågen, der de skulle stoppe hos en kjenning for å bytte blåkveite i tobakk.

Vi stoppa, og karene tok med den tilmålte kveita med til døra. Det var midt på natta, men karene banka på. Etter hvert dukka det opp et heller lite blidt ansikt i døra - og det kunne virke som karen var litt redd også. Men da han oppdaga hvem som var på døra - og i hvilket ærend det var - så var ikke smilet langt borte.

Det så virkelig ut som alle var storfornøyde med byttehandelen, selv hesten lot til å trave lettere da vi fortsatte heimover. Og slik som dette var det ofte; etter gode sjøvære blei det spørsmål om bytte av fisk mot tobakk.

Noen ganger var det likevel ikke så enkelt.

For en som var avhengig av tobakk var den ofte vel så viktig som mat. Og disse fiskervennene var veldig flinke til å dele med hverandre. Husker spesielt ei helg. Da hadde alsvågmannen fått tobakkskvota si da han kom heim lørdagskvelden.

Søndagsmorgenen kom han gående til Meløya for å dele tobakken sin med min mann. Du snakker om omtanke og vennskap, men slik omsorg for hverandre var ofte fiskernes varemerke.

Det var nok dessverre ikke helsa som det ble mest fokusert på i disse årene. Men hadde fiskerne røyk og svartkaffe ute på bølgene de blå - hørte en ikke en ikke mange klager over tilværelsen.

Så ble det etter hvert bedre tider for både menneske og hest.

Nå er det nok av biler når en skal veiene mellom i hverdag og fest.

Men en har jo lov å spørre; Er det nå bestandig best?

##########

Det mystiske fenomenet

Den Sorte Dame

I min barndom og ungdom ble en kjent med mange mystiske fenomener. Vi levde jo i en mørk tilværelse nesten halve året. Ute hadde vi månen med sitt herlig trolske skinn, inne var det et par oljelamper som en tok med seg fra rom til rom for å kunne se det mest nødvendige.

De voksne var flinke til å skape grobunn for mystikk. Det ble fortalt om både spøkelser og levende vesener, og groteske hendelser fra fortiden ble vi godt informerte om. I lange skymringsstimer satt vi barn ved den rødglødende ovnen med spente sinn og åpne ører. Og vi fulgte godt med når de voksne pratet om underlige hendelser, og mye tragisk satte seg fast i minnet. Det var jo ikke rart om vi ble både mørkeredd og husredd. Jeg husker det oppstod slike fortellinger og underlige historier av ulikt slag langt inn i min voksne alder.

Det var stadig noen som så eller traff på mystiske mennesker. Folk som sikkert var på jakt eller fiske kunne bli tatt for å være russiske spioner. Omvandrende kniv- og sakseslipere kunne bli tatt for å være forbrytere. Og vår kjære, klare Aftenstjerne kunne lett bli et russisk spionfly - og nåde den som antydet at det bare var en blinkende stjerne. Og dess lengre disse menneskene stod der og stirret på stjerna, jo mer bevegde den seg i himmelrommet.

Allerede tidlig på høsten - i potetmørtna - begynte folk å se syner, i mørket blir visst alle katter grå!

Den historien som jeg minnes best, og som jeg synes det er artig å fortelle om - er om Den Sorte Dame.

Hun var ikke noe spøkelse, men en flott, elegant og spill levende dame. Ja, så levende at ingen klarte å få tak i henne. Hun dukket opp og startet sin vandring omkring på Andøya i 30-årene. Høst etter høst, så snart kveldene ble kortere, dukket hun opp både ved fjord og på fjell. I måneskinnet tok hun turen over alle de store myrene på øya. Men hun var ikke kledd for noe uteliv, og hvor hun overnattet visste ingen.

Hun var kledd i sort fra topp til tå. Et fotsidt skjørt og en tett knappet bluse med røde knapper. På føttene hadde hun snøresko med tykke, lange heler. På hodet hadde hun en vidbremmet hatt med en stor rød fjær i. Og hun bar alltid på en sort liten veske.

Det var mange som prøvde å få tak i Den Sorte Dame. Når de kom så nær at de trodde de skulle greie det, smatt hun bare unna. Og forundringen var stor over at hun klarte å overleve.

Men alle måtte jo skjønne at hun stjal mat, for det ble borte mat fra boder og stabbur. Klær forsvant fra klessnora, og det hendte til og med at lyset kom bort i lykter og fyr. Etter slike hendinger ble jakten på dama ytterligere forsterket. Hun ble også mistenkt for å ha vært i en kirke og ringt med klokkene.

Den Sorte Dame Tegn JH

En av mennene som kom nær henne fikk tak i armen hennes. Da skreik hun stygt og slik at mannen oppfattet det som om det var en mann som eide stemmen. Så da trodde mange at hun var en mann som hadde kledt seg i kvinneklær.

Men Damen kunne plutselig bli borte både i dager og uker. Dette var før alle bruene kom og vesterålsøyene ble bundet sammen. Når båtene ble borte fra naustene visste alle hvem som hadde vært der, og når de stod tilbake på plass visste de også at Damen var tilbake.

Dette varte ved i flere år, men så plutselig blei Den Sorte Dame borte fra Andøya. Men det gikk ikke så veldig lenge, så dukka hun opp i Hadsel. Den alminnelige oppfatninga var at hun måtte ha reist som blindpassasjer med hurtigruta fra Risøyhamn til Stokmarknes. Men hun ble oppdaget og drevet til fjells. Dette var på den lyse årstida, så hun holdt seg der oppe, så lenge det var mat å finne på de mange hyttene der. Utpå høsten måtte hun trekke ned mot gårdene, og der måtte de låse alle steder for å hindre at hun stjal mat.

På en eller annen måte kom hun seg med lokalbåten til Sortland. Der ble det fortalt at hun hadde vært inne på en klesbutikk og fått seg tak i en sid kåpe. Dette forsterket rykteflommen om at dette handlet om en mann i kvinneklær.

Hun forflyttet seg litt rundt i Vesterålen, og kom til slutt både til Øksnes og Bø. Mange som opplevde besøk tok kontakt med lensmannen, som de mente tok alt for lett på saka. Hun fikk jo gjøre som hun ville. Folk opplevde at både melk fra kyrne og egg fra hønene forsvant. For mange var dette svært hardt - da de trengte så sårt denne maten sjøl. Heller ikke fisken som hang på hjell slapp unna, for Damen var tydelig glad i tørrfisk!

Etter hvert begynte mange å tro at det dreide seg om et overjordisk vesen. Vi ungene torde lite å gå ut. Vi så jo Damen alle steder. Det kunne være bak hus, uthus og stabbur. I kjelleren kunne vi høre henne hoste og nyse. Hun hadde visst blitt sjuk av å ligge under huset om natta.

Men alt har jo sin tid her på jorden. Og plutselig en dag var Den Sorte Dame forsvunnet.

Det ble fortalt at det siste noen hadde sett av henne var i Narvik. Der skulle hun ha gått om bord i en malmbåt. Hun skulle videre ha reist tilbake til Svalbard med den, for det måtte jo være derfra hun kom - så kullsort som hun var.

Jeg håper i alle fall det gikk bra med Damen, og at hun fikk fred dit hun kom.

Det var godt da det elektriske lyset kom til bygdene. Da endret mye seg. Nå er det ikke så mange som hører og ser så mye rart. Men det kan nok være mer mellom himmel og jord enn det vi forstår. Vi kan se et lys i et vindu der det beviselig ikke er mennesker til stede, eller vi sitter i vår stue og hører en smell som verken kommer utenfra eller innenfra. Den naturlige forklaringen kan vi finne i kveldsolens skinn eller i frostens harde tak, eller ...?

Sitter du en kveld og det banker eller ringer på din dør, så er det noen som vil inn. Da kan du bare glede deg til et etterlengtet besøk. Men man vet jo aldri: Er det Den Sorte Dame som kommer flybåren fra Svalbard for å se seg om på gamle tomter?

Uansett, ta vel imot hver og en som kommer!

############

SJØVOTTENE MINE

Fortellingen er skannet fra en original versjon

##############