Det hendte 2

Innhold:

* Min barndoms jul

* En stormende møtetur

* En spennende sykkeltur (Da vi skulle skaffe material for å bygge hus)

* Gisløyflaket

* Seint 30-tall og krigsårene

* Kokkelivet (Nyksund og Myre)

* Fjøsvasking

* I bærbakken

* Kjerringa med kjevle

* Et artig minne

* Han Pollemann

##################

"Min barndoms jul"  ble skrevet av Lynghild under Skrivekurset i Øksnes på begynnelsen av 2000-tallet og publisert i "Eldreveven" . Originalversjonen (kulpenn på flaggpost) er borte - og utskriften som ble tatt fra "Eldreveven" er ufullstendig. "Eldreveven" er lagt ned. Men ut fra det som finnes av utskrifter - er originalversjonen gjenskapt av JH.

MIN BARNDOMS JUL

Jeg vokste opp i de harde tjue- og trettiåra, så når jeg skal fortelle om min barndom er følelsene sterke både når det gjelder glede og vemod. Julefeiringa da kan ikke sammenlignes med feiringa nå - de materielle forholdene er blitt helt forandret. Tiden var preget av arbeidsledighet og lønna var en slikk og ingenting. Men jorda og havet gjorde at vi led ikke noen nød. Det måtte likevel spares på det meste, slik at endene kunne møtes. Til jul skulle det imidlertid være det beste - da fikk vi tilgang på mye som vi ikke kunne unne oss ellers i året. Og om ikke alt var så flott på alle måter, så hadde vi raust med kjærlighet, omsorg og varme. For jula var - da som nå - lysets høytid.

Mine foreldre kunne kunsten å være nøysomme uten å være gjerrige. Jeg beundrer de to mer og mer jo eldre jeg blir. De fikk mye ut av lite og klarte å skape lys og glede i tunge tider. De lærte oss å være takknemlige - og å dele med dem som hadde det verre enn oss.

Rett under jul skjedde det ofte triste ting. For eksempel kunne noen av husdyrene dø. Jeg husker godt den jula hesten Nordis døde - den jula ble ikke som den skulle. Jeg husker at onkel måtte avlive dyr fordi han skulle reise bort en stund. Dette var hendelser som satte sår med dårlige groforhold i et barnesinn. Og det var selvfølgelig trist når menneskeliv gikk tapt. Da var det godt å føle tryggheten som mamma og pappa lokka fram ved hjelp av glansen fra julestjerna. Den samlet mot og styrke til å trøste og hjelpe hverandre - og fikk lysstråler av håp til å slippe inn i de mørkeste krokene.

Forventningene steig ut over høsten - og det var en travel tid for både store og små. Vi unger hadde også faste gjøremål. Den store fustasjen i bislaget skulle fylles med vann. De voksne kunne bruke børtre - men det kunne ikke vi ungene, så hender strektes og rygger krøktes tidlig. Torvkassen skulle ha haug på toppen og gjerne noen sekker torv ved siden av. For et slit! Vi hadde to-tre oljelamper - og de ble flyttet fra rom til rom etter hvor mye lys det var bruk for. Dersom noen ikke var i et rom en stund, ble veken skrudd nesten helt ned for å spare på oljen.

Juletreet var laga av einer. Skisse av JH

Pappa var heime i helgene og det var stas når han tok oss med i Skaga for å finne einer som skulle bli til det årlige heimelaga juletreet. Einersankinga måtte helst gjøres før snøen kom. Mamma laget alt av klær til oss. Det skulle være nytt til jul - fra innerste trøyen og livene som hosestrikkene var festet til, til innerplagg og ytterplagg i alle størrelser, for vi var mange i familien. Både rokk, vev og symaskin ble kjørt på "garantien" langt ut over nettene. Vi hørte til og med klirringen av strikkepinnene på hennes turer fram og tilbake fra utedoen.

Når kjøttrulla og syltaflesket var kommet i lake, var den første aning av jul til stede. Da satte vi oss i skumringen for å støpe lys i alle farger. Og når mamma tok fram kjevlet og lefsespøa - da var vi på pletten for å se og lære. Lefser og flatbrød ble bakt og lagt i en liten kiste. Klinalefsen ble senere bløtt på begge sider og lagt sammen med et herlig fyll imellom. Mørlefsene ble bakt litt nærmere jul og de ble også lagt to og to med fyll mellom. De ble skåret i fine trekanter - og det ble kraftige saker! Så var det de sju tradisjonelle sortene med julekaker - og denne skikken holder fortsatt skansen. Favoritten vår var gorå - som smeltet i munnen, og fattigmannen var også noe av det beste vi visste. Det hendte av og til at pepperkakemannen og damene fikk vel mye varme i kveldskosen på stekeplata - og da var vi snar frampå for å få smake. Vaska vi hendene godt, kunne vi også få lov til å legge deigen i sandkakeformene. Og så var det den saftige fruktkaka - og for ikke å snakke om julekaka som ville sprenges av rosin og sukat. Det hele ble ved servering kronet av en stor bløtkake med selvplukkede molter. Var det å undres på at magen ble mett før øynene?!

Og når mamma tok fram kjevlet og lefsespøa - da var vi på pletten for å se og lære. Tegn JH

Ukene før jul var det rundvask, pussing og stryking. Stivingen stod mamma for alene - snippen og hvitskjortebrystet til pappa måtte være perfekt stivet når han skulle lese juleevangeliet. Det var matskapene som ble vasket først, for de måtte være gullende rene når pappa kom kjørende heim fra butikken med alle julevarene vi ikke kunne få fra egen jord eller havet. Da hjalp vi han med å bære inn varene og få dem på plass. Det meste av det som skulle pusses ble overlatt til meg. Jeg synes jeg ennå sitter der og pusser på sotede lampeskjermer og hverdagskniver. Pen-dekketøyet fikk en omgang med pussemiddel fra butikken.

Når den siste panna var blitt blank på lille julaften - kom kjøttrullene på kok. Lukta laget en herlig julestemning i hele huset - og den deilige kjøttrullmølja brakte oss raskt enda nærmere jula. Om kvelden kom den store badebaljen inn på kjøkkenet og alle vi ungene badet etter tur i varmen fra kjøkkenomnen. Avmektig mette og varme leitet vi oss etterpå opp på loftet og krøp inn mellom nyvaskede sengeklær - og lå der og lot som vi sov når mamma kom lurende og stakk godteposer under hodeputene våre.

Julaften fikk vi være med pappa på kjøretur med svarthesten Viggo til butikken. Der traff vi slekt og venner og det ble utvekslet håndtrykk og klemmer. Det hendte også at en liten pakke ble stukket oss i hånden.

Til julemiddag pleide vi å ha fersk torsk eller storkveite, på selve julekvelden var det risengrynsgrøt med mandel. Etter middagen var det en middagskvil som vi ungene syntes varte en evighet. Når vi fra yttertrappa hadde hørt kirkeklokkene fra kirketårnet i Alsvåg, kom det store øyeblikket - stuedøra ble åpnet og i stua stod juletreet ferdigpynta. Den gamle stuelampa skinte ned på den store julekrybba som vi barn en gang fikk av presten Torp - fordi vi sang til han. Vi barna fikk så hver sin lille kommode laget av fyrstikkesker - som var trukket med sølvpapir. Alle skuffene i kommodene var fylt med smågodt. Du verden for stas!

Vi var seks søsken som delte et par ski. Selvsagt hadde vi ønske om å få vårt eget par - men vi visste at pappa ikke hadde mulighet for å oppfylle det ønsket. Så derfor ble det et gledesjokk det året da pappa bar inn i stua seks like pakker og vi ante at gledelige ting var i ferd med å skje. Men først måtte vi åpne julefesten med å lese juleevangeliet og synge minst tre julesanger - og så var det julekaffe og mange andre ritualer som måtte gjennomføres. Jeg håper at barna som vokser opp i dag av og til kan føle en glede som er slik vi følte det da vi pakket opp og så at hver av oss fikk et par tønnestavski med ekte lærreimer i presang. Skiene var en gave fra Nikolai Iversen i Forfjorden - og de var blitt behørig døpt og velsigna før de ble skyssa over Gavelfjorden. Ja, de "nikolaibokkan" ble oss til mye glede og mange "blåræver" når vi satte ned Storhaugbakken på Meløya. Nåja, det ble ikke bare "blåræver" - mange gjerdestolper nedover bakkene hadde filler fra bukser og skjørt hengende på seg - etter heftige møter med lystige skikjørere.

Tønnestavski er akkurat det som det høres ut til å være - ski laget av tønnestaver. Tønnestaven var finpusset på den konvekse sida (utbue) og tverr-spisset i den enden som var tuppen. Det ble satt på en enkel lær-reim litt bak midten av staven - slik at en kunne stikke den luggkledde foten inn der. Luggene var strikkede raggsokker som hadde fått fot og såle av vadmel.

Selve jula var kjernefamiliens fest. Første juledag var det kirkegang, andre dags jul var det søndagsskole med påfølgende festmiddag. I romjula samlet storfamilien seg gjennom julebesøk hos hverandre. Og da begynte også juletrefestene, først skolefesten og så kirkefesten der hele bygda var samlet. Jeg ser ennå for meg han Peder Arentsen, han med det store skjegget. Da jeg var lita trodde jeg at han var nissen. Når han holdt preken - lyste det gode budskapet fra ansiktet hans og ned på oss unger fra prekestolen.

"Han preika så det lyste av ansiktet hans!"  Pennestrek med fargekritt JH.

Jeg minnes også de mange fine damene med stilige hatter. De trippet sjarmerende rundt og skjenket rykende varm sjokolade og bød på deilig julebrød med kjøttrulle på. Så gikk store og små rundt juletreet og sang så taket nesten løftet seg: "Du grønne, glitrende tre, god dag! Velkommen, du som vi ser så gjerne!"

Dersom vi i tillegg var så heldige å ha hvit jul og måneskinn, ble høytiden fullkommen. Når en voksende måne stakk opp bak fjellet og ble rødere og rødere for hver kveld, for så mot nyttår - som smilende gammel "bebbus" sette seg ned i sitt skar - ja, da hadde vi feira jul!

###################

EN STORMENDE MØTETUR

Da jeg var barn samlet vi små og store i øysamfunnet til husmøter. De små stuene var oftest stappfulle av mennesker og det gav oss ofte artige og rare opplevelser. Til et av disse møtene rodde vi over Gisløyflaket mellom Meløya og Gisløya. Det var en stormfull dag - på telegrafen var det kommet opp rødt varsel. Det kunne bli kuling opp mot storm styrke. Pappa lånte for sikkerhets skyld den største båten på Meløya - den lå i støa ved Nausthaugen. Vi var fem stykker - mamma, pappa, en lillesøster og Jørgine, som var tjenestejente på Stranda - og så jeg. Turen ble en frisk seilas og det var godt å komme inn i varmen hos tante på Gisløya.

Det kunne av og til også blåse friskt inne under disse husmøtene. Mange var ikke storbegeistret for disse emissærene som reiste rundt. De passet på å komme i tider da det kunne bli satt rikelig med god mat på bordene - spesielt i slaktetida. Men det var stor forskjell på disse omreisende. De mest radikale kalte vi for dommedagsprofeter eller tornadoer. Når sant skal sies så blåste det ingen svalende bris når disse personene peiva med armene og ropte så taket kunne løfte på seg. Det var til å bli livredd av! Heldigvis var der også mange kloke og fine mennesker - som forkynte det glade budskap slik at vi barn så noe av en himmel i deres ansikter.

Vi lærte oss å takle de ulike typene - men det værste var å takle de lange og innholdsrike vitnespyrdene som kom under bønnemøtene - med sukking, stønning og roping, noe vi aldri skjønte så mye av. Da ble det gjerne kø for å gå på do! Og så var det stor glede når det hele var over og vi fikk gå til dekket bord. Da kunne vi få kontakt med andre barn og da kunne det skje mange artige ting. Jeg husker med glede de stundene jeg fikk oppleve med lys gudstro. Vi fikk stor respekt for Gudsordet - men lærte også at vi måtte bruke vår egen dømmekraft i møte med det samme ordet.

Da vi skulle fare heim igjen var det blitt skikkelig uvær - og det ble diskutert om det var tilrådelig å ta med unger i båt. Men Jørgine gav seg ikke på at hun måtte heim. Hun hadde unger å passe på og dyr i fjøset som trengte stell. Så da bar det av sted. Men vi var ikke kommet langt av sted før pappa angra. Men vi hadde vinden bakfra og det ville bli vanskelig å ro tilbake mot vinden. Så pappa baska med å holde båten på rett kjøl unna vinden - mens vi småjentene krøp sammen med mamma på baktofta. Jørgine lå i skotten og hylte som en gris og ropte til Vårherre at vi ikke måtte gå under.

Vi kom fram og klarte å karre oss i land. Straks båten var fortøyd la Jørgine på sprang i en vanvittig fart mot Stranda - mens hun lovpriste sin Herre og lovte at hun aldri skulle sette sin fot på Gisløya mer. Men vi småjentene ble ikke skremt av turen, vi var vant med å være i båt - også i ruskevær.

Det ble mange flere turer til husmøter - og det kunne fortsatt storme både ute og inne. Men ved Guds og pappas hjelp - kom vi alltid trygt tilbake til støa heime.

###############

En spennende sykkeltur

(Da vi skulle skaffe materialer for å bygge hus)

Det var i det herrens år 1946. Krigen var over og freden feira. Men vi så rundt oss mange spor etter fem år under fremmed åk. Vi led ingen nød, såpa hadde blitt så bra at vi ble rein når vi vaska oss og lusa hadde også kapitulert. Ottar og jeg gifta oss i 1943, eldste sønnen kom i 1945 og vi bodde hos mine foreldre. Der var vi tre familier som brukte samme ovn og vaskekjeller. Ikke rart at nabokjerringa spurte meg om det var i spiskammerset vi skulle bo - da vi flyttet inn.

Selv om vi hadde det bra - så ønsket vi et hjem for oss selv. Vi hadde overtatt ganske mange mål jord fra bruket til mine foreldre, men material var det lite av å få tak i. Dette var i gjenreisningstida og alle trengte bygningmaterialer. Vi leste i avisen at det var noen tyskerbrakker som stod for flytting og salg i Bø. Og vi ville prøve å se om vi hadde en sjanse til å få tak i dem. Men vi skjønte at det kunne bli mange om beinet - så vi måtte bestemme oss fort. Det var ikke særlig mye kommunikasjoner mellom Alsvåg og Bø i de tider. Bø ligger på vestsida av Langøya - Alsvåg på nordøstsida. Og når Langøya er Norges tredje største øy - så aner en litt om avstandene. Kollektivtransport fantes ikke og bil var det nesten ingen som eide. En var glad om en hadde en sykkel stående utenfor døra.

Fremkomstmiddelet ble en damesykkel som ikke var alt for godt utstyrt. Tidlig en fredagsmorgen overlot vi vår førstefødte i mine foreldres omsorg og tok på tur. Ottar sykla og jeg satt på bæreren bak - og i løpet av dagen kom vi oss mange mil over land og sjø til Sandset - og videre til Kråkberget. Så ble det syklet videre en del mil til Ramberg, der min søster bodde med familie. De hadde ikke ofte besøk av slekt fra Alsvåg eller Meløya - så det var godt å komme dit. Vi fikk en helg å kose oss sammen på - mens mannfolkene tråla hele Bø etter materialer, på en motorsykkel.

Men det ble ikke en flis på oss - så det ble "mandag mårra blues". Fra Ramberg gikk så turen sørover til Skagen i Bø - der vi tok ferge over til Stokmarknes på Hadseløya. Der var vi innom Bergsmo materialhandel - men kom like plankefattig ut igjen. Vi kosa oss med niste og kaffe og så blei det ferge over til Sandnes på Langøya og drøye tre mil på sykkelen nordover til Sortland. Ottar tråkka stødig avsted - like stødig som han var ellers i livet. På Sortland tok vi inn på et lite og koselig pensjonat, Midnattssol. Etter litt kjenningprat dagen etter, tok vi videre på tur nordover og hadde en koselig mimrestund i Ramflauen nord for Sortland, et favorittsted for ungdommen i de tider. Vår eldste ble til der på vårparten i 1944.

Vi glemte etter hvert bomturen til Bø og vi sykla videre. Det var ikke mange mennesker ute på vegen - men vi skremte opp en og annen fugl der vi kom syklende og syngende så ekkoet kom ned i fra fjellsidene:

"Så sykler vi i vei på livets landevei

og lykkelig blir jeg om du vil bli med meg !

En herlig mosjon, ja, det er sundt og godt

vi triller og triller til det går rundt for oss!"

Link: Revyvise, sunget bl.a. av Leif Juster

Og det gikk virkelig rundt for oss, men da vi kom til Gåsfjorden på vår veg mot Holm - ville trøeren bytte på, han var begynt å bli øm i bakskotten. Men det var ikke lett det heller. Han satt til skrevs over bæreren og for at ikke føttene skulle skrape i bakken måtte han bøye knærne opp, men da kom knea i veien for føttene mine når jeg skulle trø rundt! Det var et under at vi ikke havna i fjorden. Men det var seint og folk hadde sikkert lagt seg - så vi unngikk nok å bli tatt i øyensyn.

Lynghilds originalmanuskript og en liten pennestrek av Jan H

Ottar overtok trokkinga igjen og vi kom etter hvert fram til Holm og der var det stille og rolig. Alle sov. Vi satte oss nederst i fjæresteinene og spiste det siste av nista vår - mens vi så ut over det speilblanke havet og mot den fine nattsola - som liksom forgylte alt omkring oss. Men vi måtte bestemme oss for hva vi ville gjøre, skulle vi overnatte i strandkanten eller låne båten til Rolf Frantsen? Rolf var en likandes kar - og ville neppe klore ut øynene på oss om vi lånte båten.

Vi var likevel spente da vi heiv oss i båten og fossrodde mot Toftenes på andre side av fjorden. Med slitne kropper og tunge øyelokk kom vi oss over fjorden og la til ved fergekaia. Det var midt på natta, så alle sov. Nok en gang måtte vi tyvlåne båt - den vi hadde måtte jo returneres. Valget falt på det minste fartøyet i "Halfdan Toftenes rederi" og vi tok på tilbaketuren til Holm. Måsan sirkla sultne over oss og Ottar var sulten på røyk. Så da vi landa i Holmfjæra igjen - kom Mahonieska fram. Det ble til akkurat en "russ" av det som var igjen - men tomeska ble gjenbrukt. I den ble det stukket ned en krigspengeseddel og eska ble lagt under øsekaret i skotten - som takk for lånet til han Rolf.

Det ble nok en slitsom tur tilbake til Toftenes - det ble ikke sagt stort. Men lettelsen var stor da vi nærma oss fergekaia igjen, men der stod det en hund - og vi ble usikre på hva som kom til å skje. Vi fortøyde båten - og la igjen etter oss litt penger der også. Da vi hoppa i land snuste hunden fælt på oss, men det kom ikke et pipp. Ikke mye til vakthund.

Vi var på landjorda og bare det var en lettelse, men det var et stykke igjen til vi var heime. Forbi Rødsand og Sandan bytta vi på å gå og sykle - og det var med stor lettelse vi passerte Resshøgda og begynte nedturen mot Alsvåg og Meløya. Meløya lå badet i morgensol, det var snart arbeidstid. På Breistrandåkeren var hestene i full aktivitet - de kom bort og hilste med sine varme og dampende muler. For oss var den deiligste opplevelsen på hele turen å stå på trappa heime og kjenne duften av den gode morgenkaffen som mamma hadde kokt.

Selv om det ikke blei materialer på oss ut av denne turen, så ga vi ikke opp. Det ble bygd både hus og et lite fjøs på parten vår. Eiendommen fikk navnet Høgstad og vi flyttet inn der i 1948. Men jeg undres fortsatt på om noen unge i dag hadde maktet å sykle til Bø og videre til Stokmarknes, Sortland, Holm - og tilbake til Meløya? Og det med to på en gammel damesykkel!

SYKKELTUREN PÅ KARTET!

Start fra Meløya (oppe i høyre hjørne). Sykkel til Myre, ferge fra Myre til Sandset og videre med ferge til Kråkberget. Sykkel fra Kråkberget til Ramberg og videre til Skagen i Bø. Ferge fra Skagen i Bø til Stokkmarknes. Ferge Stokkmarknes - Sandnes. Sykkel fra Sandnes via Skagen på Langøya, Sortland og Ramnflauen til Holm. Roturer mellom Holm og Tofta - til slutt sykkel og delvis gange fra Tofta tilbake til Meløya. Lengden på selve turen - på damesykkel for to personer - er ca. 15 mil.

##############

GISLØYFLAKET

Gisløyflaket er et liten fjord som ligger mellom Meløya og Gisløya på østsida av den nordlige delen av Langøya, Norges tredje største øy. Den kan best beskrives som en frisk blindtarm av Gavelfjorden - som er havstykket mellom Langøya og Andøya. Dette lille havstykket har fasinert de som bor rundt det og de fleste har et eierskap til denne lille fjorden.

Det er lett å sammenligne Gisløyflaket med menneskene som bor rundt det. Flaket har gitt oss både mot og sjarme - i kulde og varme. Det kan ligge der sterkt smilende og blidt - men også bli lunefullt og uberegnelig. Ja, naturens sterke lynne kan til og med be høye og skummende bølger ryke og reise ut mot storhavet.

Da vi var barn var flaket ofte tilfrosset om vinteren. Fra Nausthaugen kunne vi gå over isen til Gisløya. Vi kunne bruke ski når det lå snø på isen og skjeiser når isen var bar. Ja, vi syklet til og med. Men isen kunne være lunefull - det var nok mang en mor som satt med hjertet i halsen. Isen kunne sprekke opp og da måtte vi ro - men det hendte at vi frøs inne og da kunne det ta timevis før vi fikk basket oss ei råk helt heim.

Jeg vet det er mange som minnes de fine roturene vi hadde rundt Storklubben i måneskinnskvelder. Artige trolske skygger fulgte båten, mens lysende morid gjorde årebladene til levende lanterner. Og vi hørte sjøbåras sang til øyboerne. Men vi så mest fram til lyse sommernetter - når flaket lå som et stort, blankpusset speil som reflekterte en rødglødende midnattssol slik at vi så tre soler på havflata i en gullforgylt ramme. Det ga himmelske følelser!

Men på flaket har det også vært bud etter menneskeliv og noen ganger var det nære på. En gang var da pappa skulle heim til helga i forbindelse med at han arbeidet i Klostraumen. Han skulle ro fra Strengelvågvalen og til Meløya. En nordvestlig storm kom på han ute på fjorden. Vi visste at han var på tur og da den store gangdøra i huset velta inn over stuegolvet, visste vi at det var liten sjanse for å se pappa igjen. Jeg husker mamma bad høyt om at det måtte gå han godt. Etter timer med spenning hørte vi noen utenfor døra. Da vi åpnet, mere lå enn stod han der ute. Dyvåt og forslått i ansiktet. Han hadde klart å styre båten unna vinten til lands, men båten hadde hvelva over han da han landet i fjæra på Sildsanden nedenfor huset vårt.

Bror John var heller ikke langt unna døden da han en helg kom fra Nyksund og skulle heim. Han skulle ro i en liten robåt fra Gisløya sent på kvelden, i sterk vestavind og snøkov. Han klarte så vidt i snike seg foran baugen på en engelsk tråler som var på full fart inn på flaget for å søke ly for uværet.

Disse trålerne hadde Gisløyflaket som nødhavn i en lang periode og det var trålere fra flere nasjoner. Det var en av de sikreste værmeldingene vi hadde. Og jo lenger inn på flaget de la seg til ro - jo verre var uværet. Flaket kunne da minne om en opplyst by og de kunne bli liggende i flere dager. Kvinnfolkene stengte dørene godt om kveldene, men kom det folk i land på dagtid for å kjøpe melk og andre gårdsprodukter - så ble det som regel en råd.

Vi rodde vanligvis over flaket tre ganger i uka. Det var butikk der og skole. Mamma var født og oppvokst der, så vi hadde en stor slekt å besøke. Vi fikk også mage lekekamerater der vi sprang omkrig på Ressmålshaugen og lekte. Og vi lekte mye i fjæra ut mot flaket. Vi satte på sjøen gamle spann og kaffekjeler og fulgte så med hvordan de tok sin veg ut mot storhavet. Det samme gjorde også ungene mine da de vokste til. Å følge med på havbåra som slo mot land har alltid vært fasinerende. Og vi var alltid til stede når det kom fiskebåter fra Nyksund i helgene - da var det ting og tang som skulle til gards.

I min barndom og årene som fulgte var Gisløyflaket en stor «fiskegryte» - der vi henta det vi trengte i det daglige. Og vi var ikke store ungene før vi lærte å ro og tok båten ut for å jukse fisk til middag. En gang ble jeg virkelig redd også - da en stor hval kom svært nær båten. Den gikk etter sild inne fjorden og vi var redd den skulle velte båten. Så det ble litt hyling før den forsvant.

Vi kunne sparke, gå på skeiser eller ski på Gisløyflaget....

Men jeg husker flaket først og fremst som ferdselsåre. Det var lettere å ta seg fram til vanns enn til lands. Sørvågfolket besøkte både Meløya og Gisløya. Og Gisløyfolket kom over til oss på Meløya når de skulle på kirkebesøk, til fester eller besøke slekt. Alt dette ble det slutt på når vegene og bilen kom og båtene fikk hurtige hestekrefter. Nå ser vi ikke robåtene legge til nede i støa, men det er likevel artig å se han Arntsen* komme til Innersjøen og gå i land - da blir tida skrudd tilbake i noen minutter.

* Da dette ble skrevet bodde Arntsen på Gisløya, hadde bedrift i Alsvåg og pendlet via Meløya

###############

SEINT 30-TALL OG KRIGSÅRENE

De harde 30-årene ble preget av ufreden ute i Verden - og her hos oss i Norge ble de jo også avløst av krigsårene 1940 - 1945. Og tiden etterpå ble ganske preget av det som hendte i disse periodene - det tok sin tid før både mat og klær kunne kjøpes på normal måte igjen. Men når jeg tenker tilbake på disse periodene, synes jeg vi klarte oss bra - selv om vi måtte forsake mye.

I tiden før krigen var vi nok urolige for hva som kunne skje ute i Europa - men vi var likevel ganske blåøyde. Jeg tenker da på en spesiell episode i 1938-39. Det var i den tiden pappa hadde begynt som veivokter og Emil i Finneset hadde fått sin første lastebil. Pappa hadde akkurat avsluttet sitt arbeide på "Anlegget" over Strengelvågstraumen til Klo - og hadde lyst til å vise det fram. På Åkenes var han og mamma blitt kjent med en tysk familie som hette Grünemann. Husker ikke fornavna på de voksne, men dattera het Adelheid og barnepiken Dora. En gang vi var hos tante Hilda på Åkenes - ble familien bedt over til oss en helg.

De kom, og det ble spist middag. Etterpå leide pappa Emil med lastebilen og alle sammen ble med på visningstur til Strengelvåg-straumen og Klo og også videre nordover. Den tyske familien var flink å synge - og spilte flere salg fløyter. Så det var rene orkesteret som kjørte omkring, sittende på lasteplanet. Etterpå var de på Storhaugen og malte og det var rømmegraut på søndagskvelden. Noen av oss lurte å all stillhet på om de kunne være spioner, og pappa ble også litt betenkt da det ble snakk om Hitler. Da tok Dora han til side og sa han ikke måtte snakke om Hitler, familien likte det ikke.

Historien fikk sin slutt først i siste halvår av okkupasjonen. Da fikk vi vite via omveier at den godeste Dora var forulykket med et tysk fly - og i hennes eie var det funnet detaljerte kart av både Andøya og Meløya. Som den gode jøssing pappa var - tok han seg nok nær av at han hadde både kjørt rundt på - og bespist folk som hadde vært med å tilrettelegge for okkupasjonen.

I januar 1940 hadde jeg begynt i huspost hos onkel Håkon og tante Monka. Det som mest kom til å prege denne vinteren var brannen hjemme på Myrvoll. Alle hjalp til med slukkingen da det stod på som verst, vi måtte bære vann i bøtter fra brønnen - der vi måtte slå hull i isen. Alle stod på - også tante Monka. Pappa var oppe på loftet og prøvde å slukke derfra, men røyken var så tett at han tulla seg utenfor altanen - og det kunne gått riktig galt. En stund trodde vi at Julie (lillesøster Mole) var inne i brannen - men hun dukket opp annet steds fra. Vi fikk slukket etter hvert - men huset var brannskadd, svartsvidd og sotet. Trass i dette tok vi senere på året mot flyktninger fra Narvik - en mann ved navn Eriksen, med sønnene Odd og Rolf.

Så kom 9. april. Jeg holdt på å vaske klær og tante Monka var i stua med de minste barna - da meldinga kom på radio om at vi var under angrep av Tyskland. Jeg tror ikke jeg helt fattet alvoret med det samme, men da jeg så tante begynne å gråte - skjønte jeg dette var alvorlig. Jeg hadde aldri sett henne gråte før. Og da min bror John tidlig 11. april fikk mobiliseringsordre - så ble det mange tårer. Han skulle være med "Børøy" fra Sortland samme kvelden - båten skulle skysse dem helt til Narvik. Så jeg fikk fri fra klesvasken og Mossi, Pappa, Johns forlovede Margit - og jeg fulgte han til Sortland. Turen inn til Narvik hadde vært under bombardement fra tyske fly, fikk vi vite senere. Vi andre hadde ingen lystig heimtur fra Sortland - og heime gikk mamma med de minste.

De følgende dagene og ukene ble en tung tid - der vi gikk i helspenn og hver dag ventet å få høre at han hadde falt. For hver soldat som kom hjem i kiste - fryktet vi at vår John kunne være den neste. Jeg fikk etter hvert noen kort og brev fra der de kjempet - og mange ganger var det nære på. Han opplevde å måtte gjemme seg i både høystål og møkkakjellere og en gang gikk en kule mellom kinnet og anorakkhetta. Han ble også såret, men ikke slik at han slapp tjeneste. Og han gav uttrykk for at den dagen de kapitulerte så var følelsene delte. De følte lettelse, men følte også at de hadde kjempet forgjeves.

Norske soldater ved fronten nord for Narvik i 1945

Men det varte og rakk før han kom heim. Under selve tilbaketrekningen og overgivelsen var de mange ganger også utsatt for stor fare. Det var derfor en utrolig lettelse da han ringte fra Sortland og fortalte at han var kommet dit i god behold. Han kom hjem og vi måtte alle innstille oss på at vi ikke lengre var et fritt folk som kunne si, skrive eller gjøre det vi ville.

Tyskerne opprettet en base på Myre, kommunesenteret i Øksnes og derfra hadde de hyppige kontroller i hele kommunen. De talte brødene når vi bakte - for å se om vi laget til flere enn de som var i husstanden. De var tydeligvis på utkikk etter om vi skjulte agenter fra England. Og da de fant en engelsk redningsvest som John hadde hatt med heim fra krigen - ble det et voldsomt oppstyr. Søskenbarn Leif, som hadde lært litt tysk - måtte budsendes for å forklare sammenhengen. Vi slapp med skrekken.

Det var kontroller - og man måtte leite fram legitimasjon rett som det var!

Vi måtte være forsiktig med hva vi sa - særlig kunne barn forsnakke seg i kontakt med tyskvennlige. Og det ble mye annet hemmelighold også. Vi visste jo godt hva som foregikk når John og pappa til visse tider forsvant for å ro over til Nesset eller gå rundt Meløyvalen og ende opp i fjøset til Johan Rødsand for å lytte til London på radio. Og det ble snakket i koder, spesielt i telefonen. Dersom pappa fikk telefon med beskjed om "å være på utkikk etter lokalen" - så visste vi at tyskerne var ute på en av sine inspeksjoner.

Det ble knapt med matvarer å få kjøpt, men selv hadde vi kjøtt fra dyrene, fisk fra havet - samt poteter og nepe fra åkeren, så vi sultet ikke. Men mel, smør og sukker og klær var det lite av. Brødet ble blandet opp med alt mulig rart - slik at vi spiste ofte brødet med skje fra skorpene. Og vi fikk merke hvordan det var å leve med rasjoneringskort. Det ble "kliret" med tobakks- og brennevinsmerker, så de som ikke røykte eller drakk kunne skaffe seg litt ekstra sukker, mel eller smør. Men uansett måtte en ofte stå i lange køer for å få brukt merkene sine. Noen kjøpmenn omgikk nok en del bestemmelser og noen kunne av og til skaffe ekstra merker også. Mens jeg var gravid, rodde Ottar flere ganger over til Gisløya og kom tilbake med et kilo sukker og en halvkilo smør.

Ottar og jeg hadde jo blitt kjent vinteren 1942 og giftet oss midt "under hardeste taket" om høsten i 1943. Men før det hadde jeg huspost hos min onkel og tante på Valheim. Og det var en vanskelig tid - ikke bare var det hardt arbeide, men det opplevdes som trist at onkel var medlem i NS. Jeg hadde en bror som hadde vært ved fronten og blitt såret i kampen for fedrelandet - og min far var jøssing. Så når tyskerne kom til gården og ofte ble der til langt på natt - følte jeg meg både redd og harm. Jeg overhørte ofte nyhetene - onkel hadde jo radio, og jeg måtte være varsom med hva jeg brakte videre. Jeg opplevde også at onkel ikke snakket sant til tante. Etter at tyskerne gikk inn i Russland - fortalte han til tante at det var stikk motsatt, at det var russene som gikk til krig. Det var likevel mange ganger at onkel gjorde ting som var med å berge både slekt og andre jøssinger fra å komme ille ut i forhold til okkupasjonsmakten. Dette ble det da også tatt hensyn til under rettsaken etter krigen.

På høsten i 1941 var det en episode der tyskerne skulle hevne seg. To gutter fra kommunen hadde hoppet av fra Lofotfisket da det første Lofotraidet fant sted. De hadde blitt med til England. Den ene hette Oddvar og var fra Finneset og den andre var Gunnar Hals - som var oppfostra hos tante Ludvikke på Gisløya. Gunnar omkom senere som krigsseiler. Tyskerne hevnet seg ved å brenne ned husene der de kom fra.

Gunnar Hals 1923-1943

Knapphet på klær gjorde at man måtte være kreativ. Jeg hadde kokkeplass i Nyksund på vinteren, både i 1942 og 44. Og vinteren 1943 var jeg tjenestejente hos Anna og Arne Valland i Nyksund. I anledning dette tok mamma og farget to lakener og sydde meg kjoler av stoffet. Sko var vanskelig å få tak i, men da jeg arbeidet hos Valland klarte Arne å få tak i et par til meg. Pappa hadde vært på reise sørover i 1943 og via noen forbindelser ved Haldens Ekviperingsmagasin hadde han klart å skaffe til veie både kjoletøy og dresstøy til bryllupet vårt.

Det var en nervepirrende episode under kokkelivet. En morgen vi våknet observerte vi at i fjæra bak Russerbua hadde det rekt i land en mine - som lå og duppet i fjæresteinene. Det ble evakuering og stort oppstyr. Noen fikk en slep rundt udyret og fikk slept den til havs. Ottar var med på den operasjonen. Det gikk godt - men hadde den gått av, hadde den nok gjort veldig mye skade.

Mina lå og duppa i fjæresteinene, den ble slept ut på havet og sprengt!

Sommeren 1942 var jeg hjemme og hjalp til. Men jeg og Ottar fant på måter for å treffes. Noen ganger gikk han over i Klodalen og jeg syklet han i møte dit. Har fine minner fra lyse sommerkvelder der. Ottar lærte seg også å sykle og noen helger kom han syklende den lange vegen til Meløya på besøk.

Sommeren 1943 rodde Ottar etter blåkveita og jeg arbeidet også denne sommeren hjemme. Det var denne sommeren vi ble vitne til en forferdelig hendelse på Myre - da to agenter feilaktig ble sluppet ned ved Myre. Den ene ble drept og den andre klarte i rene Baalsrud-stil og komme seg over til Sverige. Den historia er et kapittel for seg selv - som jeg har skrevet en egen fortelling om (ET TRAGISK MINNE FRA 2. VERDENSKRIG).

Det var nok en agenthistorie som fant sted. Noen østerrikske soldater var kommet til Andøya for å sabotere. De hadde kommet i trefning med tyskerne og den ene hadde falt utfor et stup og omkommet. Den andre hadde klart å komme seg over til Gisløya og var blitt holdt skjult der. Men stadige rassiaer førte til at han måtte flykte over til Sørvågen og derfra til Oppmyre. Der bodde det både nazister og stripede - så han ble angitt. Lensmannen skulle pågripe mannen, men måtte ha hjelp. Pappa ble da oppringt og fikk beskjed om at han var tatt ut til å hjelpe med arrestasjonen. Pappa nektet å være med på dette - selv om han visste han kunne bli hardt straffet for å nekte. Men han stod på sitt og lensmann Naumann Hansen ringte da onkel Håkon. Onkel følte seg vel så presset at han turde ikke annet enn å bli med. Mannen ble pågrepet da han skulle forlate skjulestedet sitt på Oppmyre. Senere fikk vi informasjon om at østerrikeren var ført nordover sammen med andre sabotører og at de hadde blitt skutt etter at de hadde gravd sin egen grav. Tror det må ha vært tungt for onkel Håkon å få den beskjeden.

Men å være redd for represalier hørte til hverdagen. Og vi var mange ganger engstelige for hva bror John kunne finne på. Etter opplevelsene ved fronten var tyskerhatet hans så sterkt at vi var engstelige for at han en mørk kveld skulle bruke spaden på en tysker (noe han hadde sagt at han godt kunne finne på å gjøre). Men vi stolte på at han, som den forstandige gutten han var - hadde fornuft nok til å vite at hvis han gjorde noe slikt, ville hele familien hans bli utryddet. Vi ble også alltid engstelige når tyskerne kom i full fart til gårds, heiv seg av motorsykkelen og ut av sidevogna og raste i vill fart rundt i husene våre. De håpet selvsagt å komme på noen som var der ulovlig eller noen som drev med noe ulovlig.

Og lurt ble jo tyskerne. I forbindelse med disse hendingene med agenter i området var det større rassiaer over alt. Mange hadde radio ulovlig. Og de fleste visste hvordan de skulle gjemme dem. Kvinnfolkene lastet trillebåra full av klær, gjemte radioen mellom dem og stod ved vaskeplassen og lot som de vasket en heller stor klesvask. Han Sigvald i Nesset bygde radioen inn i torv på trillebåra og gikk opp på torvhaugen for å arbeide der mens det verste stod på. Under en av disse rassiaene kom en tysker innom Valheim og fortalte at de hadde fått et tips fra noen stripede om at Fritjof og Kåre på Stranda hadde radio. Det var ikke lett for onkel Olav, dette - men det ble gitt en kodebeskjed, slik at en av dem kom seg ombord i båten - der radioen var - og fikk hivd den på havet. Men både Fritjof og Kåre måtte inn til lange og skjerpede forhør - og det er trolig at onkel Olav hadde en finger med i avgjørelsen om å la dem slippe med det.

Radio fra 1940

Like lett slapp ikke Alf Nilsen og hans familie. En dag kom tyskerne på rassia hos dem - de hadde fått et tips. Når det gjaldt tips - så kom de fra medlemmer av NS, stripede eller fra kvinnfolk som holdt sammen med tyskere. Det var vel ikke alltid lett å holde på hemmeligheter når en kunne få både det ene og det andre som motytelse. Da de kom til familien var bare Alfs sønn, Ottar - til stede. Han fikk en pistol rettet mot seg og fikk valget om å si hvor radioen var - eller bli skutt. Den unge mannen klarte ikke å stå imot. Og de klarte også å presse ut av han at Sigvald i Nesset hadde radio. Det hører med til historien at da de kom for å inspisere hos Sigvald - så stod han bredbeint i døra med en stor kniv i slire klar. De hadde hørt rykte om at mannen ikke var helt god - så de snudde og gikk. Alf Nilsen, to sønner og en svigersønn ble arrestert og satt på straff i mange måneder, der de også ble torturert.

I vårt område hadde tyskerne kvarter på Sommarøy ved Myre, på Holm og på Åkenes. Det var ofte flytrafikk over området og vi var ikke lystne på å være ute når vi hørte flyaktivitet, man visste jo aldri om noe kunne skje. Og engstelig var vi også når tyskerne kom til gårds for å foreta sine inspeksjoner - eller bare kom innom for å holde oss på tå hev. Mange av dem var unge, kjekke gutter som var tydelig preget av å ha vokst opp i det samfunnet de kom fra. Vi kunne jo ikke språket, men de gjorde seg forstått. Ville de ha melk - så rautet de! En av lederne hette Goksel og det ble fortalt om han at når han var ute på oppdrag og spesielt når det ble "fangst" - så kunne han si: "Goksel, Goksel - mor di skulle sett deg nå! Han hadde visstnok en kristen mor hjemme i Tyskland. De tyske guttene frydet seg også når vi var redde for dem. Når vi viste tegn til det - så kunne de si: "Do redd for mei?" - og så gliste de godt. Det hendte jo også at de forsøkte mer vennligsinnede tilnærmelser og en gang på Sortlandskaia skjedde det med meg. Da svarte jeg med å geipe - og det gikk ikke så bra (Se "Kjærestetur med Børøysund")

Vi klarte oss som sagt ganske bra når det gjaldt mat. Vi hadde en fordel med å bo slik at vi kunne høste av både jorda og havet - og vi tenkte også mye på de som ikke hadde det slik - spesielt i byene hadde folk det verre. Men når noen trengte hjelp, så fikk de det og høsten 1944 kom det mange til vårt område som trengte hjelp. Det var et trist syn da en båt med evakuerte fra Finnmark la til kaia i Alsvåg. Den hadde med barn, gamle, fødeklare kvinner og også folk som hadde bukket under på turen. Det var nok en Guds styrelse at det var så fint vær denne høsten - ellers hadde det nok gått langt verre. Passasjerene ble tatt godt vare på, de ble tatt opp til kirka der de fikk suppe og brød - og senere ble de plassert hos familier i bygda. På Meløya tok de fleste imot folk. Onkel Håkon og tante Monka tok inn en familie på åtte - seks av dem var barn. Fra før hadde de fire leieboere - så med stort og smått bodde det 25 mennesker i huset den seinhøsten. Kåre og Hanna huset en familie og det samme gjorde de på Valheim.

Vi klarte ikke å huse flere enn det som allerede var i huset - dette var før påbygginga. Men vi var mye sammen med de familiene som bodde hos andre. Jeg husker også at ungene i de evakuerte familiene gav uttrykk for et stort tyskerhat og barn av nazister i området vårt fikk gjennomgå ganske kraftig. Ja, det var harde bud for noen og hver disse årene. Jeg var jo også med på ting som jeg etterpå har angra dypt på. Jeg var med å hetse ei jente som hadde vært sammen med en tysk soldat. Og det er trist å tenke på, mange av jentene i hennes situasjon var jo blitt glad i en gutt og kjærligheten kjenner ikke landegrenser. Det var ikke pent det som ble gjort etter krigen mot disse jentene og i noen tilfelle barna deres. Og at det har tatt så lang tid å beklage hendelsene er en stor skam.

Det var usikre tider i siste delen av krigen - vi visste ikke helt hvor det bar - selv om det etter hvert ble mer og mer klart at tyskerne kom til å tape. Men det var stor usikkerhet. Mange fryktet også for hvordan det skulle gå med de unge guttene og mennene som ble innkalt til arbeidstjeneste. Ottar ble også innkalt, men slapp - da det hadde vært tuberkulose i hans familie, den var de redde for. Det var stor glede over at det gikk slik.

Mange ting var "tungrodde" i denne tida. Skulle vi ta lokalbåt måtte vi gå eller sykle til Myre. Kontroll av passene var daglig kost. Folk som skulle gifte seg måtte til lensmannen før de fikk dra til kirke. Det slapp jeg og Ottar, vi ble viet i frikirka i Skjoldehamn. Folk ble ikke nektet å gå i kirke eller bedehus, men sympatisørene med okkupasjonsmakta fulgte med over alt. Når en bad for konge og fedreland var det gjennom fordekte ord og vendinger. Ellers var det jo vanlig å vise sin motstand og misnøye med styresettet ved å gå med ulike tegn på klærne sine.

Motstandssymbol. Kongesymbolet ble skrevet både i sand og snø og laget ved at personer gikk sammen og dannet en H med 7-tall. Nisselua ble brukt symbolsk i mange sammenhenger, kammen ga melding om at "vi greier oss selv" og bindersen var symbolet på samhold (Anm. og tegning JH).

Spenninga steg utover vinteren 1945. Husker at mamma og pappa begynte å snakke om hva som kunne skje med oss dersom tyskerne fortsatte med å brenne ned etter hvert som de trakk seg tilbake. Quisling hadde jo uttalt at Vestfjorden var dyp! Det ble lyttet på radio, vi fulgte med på krigens gang og vi fikk også høre om det forferdelige som hadde hendt med fanger både innenlands og i utlandet. Etter krigen fikk vi høre mer om hvordan livet hadde vært i disse leirene. Det var en trist historie - men det gledet også å høre om oppfinnsomheten og "stå-på-viljen" som hadde vært til stede i leirene. Det ble fortalt mage historier om sanger som var skrevet og hvordan en prøvde å holde motet oppe.

Det er vel ikke noe å si på at de fleste av oss ble noe unormale disse dagene i mai 1945. Jeg hadde jo fått Edgar Jan i februar - og han ble i sannhet et fredsbarn. Det startet med en voldsom flyaktivitet. Vi sprang alle ut - jeg hadde gutten på armen. Det ble mange spekulasjoner om nasjonalitet og om det kom til å bli et luftslag. Nabokjerringa Dorthea sprang rundt oppe i haugene og ropte: "De tør ikke å gå til formastelse!!" Vi trakk innendørs og flysvermene fortsatte en lang stund - men ut på formiddagen den 8. mai ble det klart hva som kom til å skje. Olav åpnet dørene på Valheim slik at alle som ville kunne høre på radio. Og da budskapet om kapitulasjonen kom - var det som om verden stod stille - for så å brake løs. Glemmer aldri gleden de evakuerte viste - og vi andre var ikke bedre - det ble festet over en lav sko, dessverre så ble noe av feiringen litt uverdig. Men folk var nesten sanseløse. Det var mye innestengt som kom ut i løpet av kort tid.

Min far boblet over av glede - samtidig som han syntes det var vanskelig med en bror som hadde støttet den tyske okkupasjonen.  Blod er tykkere en vatten, heter det. Og det var nok tungt for han å måtte vitne i rettsaka på Sortland etter krigen. Dit dro jo mange av oss for å høre hva som forgikk. Olav, Naumann Hansen og Rolf Paulsen var alle tiltalt. Rolf hadde hatt vett til å melde seg ut av NS før kapitulasjonen - så han stilte mer som vitne. Olav og Naumann ble dømt. Olav fikk etter forholdene en mild dom - da pappa fortalte retten at Olav hadde bidratt til at mange nordmenn hadde unngått straff og påtale under krigen. Det må likevel ha vært tungt for Olav og familien at han ble dømt fra verv og arbeidsmuligheter, som en følge av han var så blåøyd at han trodde tyskerne skulle bli våre gode og velmenende "herrer".

Livet kom etter hvert over i mer normale former. De som hadde styrt og stelt i krigsårene ble satt på porten og nye folk kom inn. I en overgangsperiode gikk Kristian Holm inn som ordfører - men etter første valget ble det pappa som overtok som ordfører. Og gjenreisningstida begynte. Folk fikk etter hvert råd til å skaffe seg ting og det var vel egentlig slik at folk egentlig hadde penger nok - men det var mangel på varer å få kjøpt. Slik som da vi skulle bygge hus og vi var rundt hele Vesterålen og Ofoten uten at vi fikk tak i bygningsmaterialer.

Krigstida var over, og vi gikk videre. Jeg tror jeg har fått med mange av minnene - men her er noen til som jeg gjerne tar med:

Bror til Ottar, Ingemann - ble alvorlig syk under krigen. Han fikk tuberkulose og lå innlagt på Lillehammer et halvt år. Han ble operert i ene lungen og da han skulle operere den andre var det slutt på pengene. Ottar sendte da penger slik at fikk operert andre lungen - og Ingemann ble frisk.

Søster til Ottar, Alfhild - mistet sin forlovende rett før jul i 1944 - de skulle giftet seg denne julen. Han het Gunnar og døde i en drukningsulykke. Navnet lever videre gjennom vår eldste sønn - Edgar Jan Gunnar.

I bryllupet mitt gråt min svigermor og noen av søsknene til Ottar. Det var trist for meg og det føltes forferdelig. Senere har jeg jo forstått hvorfor - det var jo han som forsørget mora og søsknene. De var nok redde for hvordan det skulle gå med dem. De hadde ikke trengt å være redde - han sørget alltid for at de hadde noe å leve av så lenge det trengtes.

Ottar røykte tobakk og i de periodene da det var vanskelig å få tak i nok - kunne det være vanskelig både for han og meg. Og det kunne det bli mange episoder av. Jeg gjemte jo unna litt nu og da - og det var også godt å ha bror John i bakhanda - han fikk tobakkskort, men røykte ikke. Han var til god hjelp mang en gang. En spesiell episode var det da vi var på Sortland under et sangerstevne - og da vi skulle innlosjeres fikk vi "første klasse" - fordi mannen i huset hadde fått med seg at Ottar røykte. "Brødre imellom"!

Dette uttrykket ble brukt om å rulle seg en røyk. Man tok et egnet og rektangulært papir, la tobakk i midten og rullet varsomt tobakken inn i papiret. Så slikket man på papiret slik at det limte seg sammen rundt tabakken. Navnet "Russ" kom nok av at fiskerne ofte fikk byttet til seg tobakk for fisk hos russiske mannskap på båter som passerte dem ute på feltet, spesielt under Finnmarsfisket. Så å tulle seg en russ var altså å rulle seg en røyk av russisk tobakk (Anm. JH)

Vi hjalp hverandre i ett og alt, vi hadde tid til hverandre og vi bar byrdene sammen. Og da bygda opplevde å få de falne fra krigen hjem - var hele kommunen samlet for å sørge. Da Leif Johansen og Ludvik Mortensen ble gravlagt var det samlet over 2000 mennesker som fulgte dem til sitt siste hvilested på Meløy kirkegård. Men den dype sorgen over disse guttene var med på å gi oss motivasjon til å gå videre gjennom krigsårene. Og håpet ble kronet med seier, den dagen Kongen gikk i land - stod jubelen i taket i alle de tusenvis av hjem i Norge, også på Meløya.

Etterord:

Dette jeg har fortalt om - er kjennsgjerninger den oppvoksende slekt kan lese om i historieopptegnelser - men som jeg er ganske sikker på at de ikke helt kan forstå. Derfor har jeg skrevet ned disse minnene - ikke alle, men de som jeg kanskje husker best - og de som har brent seg inn i minnet. Den frihet vi har nå har ikke alltid vært en selvfølge. Selv om vi nå opplever både forskjellsbehandling og ulikheter - er det ikke i nærheten av det som engang var.

Tiden fra 1936 og fram til godt over krigen var tung og det var fra hånd til munn. De kvinnene som var så uheldig å bli alene med barn hadde det ekstra ille. Da var det ikke mange postanvisninger å finne i postkassa fra Den Norske Stat.  Min far hadde bare periodevis arbeide utenfor gården og vi kjempet for å få endene til å møtes. I forhold til mange hadde vi det bra, men jeg så min mor gråte over usikkerheta for framtida. Vi måtte mange ganger selge kjøtt og annet vi trengte selv for å få tak i andre nødvendige varer - men jeg la meg sjelden sulten. Da var det annerledes med min mann Ottar - som mange kvelder i barndommen og ungdommen gikk sulten til sengs.

Det er kanskje ikke rart at jeg noen ganger synes at generasjonene etter oss er noe slepphendt. Vi fikk ikke mye igjen for det arbeidet vi utførte i denne tida. Pengene hadde en annen verdi da, selvfølgelig - men jeg måtte tjene tre måneder for å få råd til å ordne tennene mine. Og da arbeidet vi fra seks om morgenen til ti om kvelden - noen ganger til midnatt.

Likevel var disse krigsårene tyngst fordi alt vi gjorde var på en måte med livet som innsats for oss selv og våre. Og uvissheten. Det var mange som hadde sine i fengsel eller i konsentrasjonsleirer - og som visste de ble utsatt for lidelser. Når jeg senere har sett filmer fra hvordan det var - fryser jeg nedover ryggen. Og tyske kommandorop og deres "målføre" kjenner jeg igjen fra det jeg selv opplevde. Det var derfor nesten uvirkelig å være med på turen til Israel - der jeg fikk dokumentert det som skjedde med jødene under krigen. Kan det virkelig finnes tilgivelse for det som ble gjort? Eller, for den saks skyld - finnes det tilgivelse for tilsvarende ting som foregår rundt om i verden i dag?  På samme turen fikk jeg god kunnskap om hva som foregår i Midtøsten - og det er ikke bra det som foregår, vold avler vold.

Vi var heldige som fikk vår soldat hjem igjen - det var mange foreldre som ikke fikk det. Og derfor er det for meg uforståelig at noen kunne sympatisere med okkupasjonsmakten. Men jeg unnskylder dem med at de sikkert ikke helt visse hva de gjorde. Og så har jeg alltid hatt et ønske om at menneskene skulle bruke kjærlighetens våpen i stedet for de som sprer død og ødeleggelse. Kjærlighet og respekt er de eneste midlene som kan løse konflikter i heim, kommune, menigheter og land imellom.

Med dette vil jeg avrunde min fortelling fra denne perioden av livet mitt. Jeg håper det blir lest av dere som ikke har opplevd det selv - og at dere også formidler dette til deres etterkommere.

Fedrelandet har vi ikke fått gratis - og selv om jeg hverken var ved fronten eller ble mishandlet - så føler jeg at jeg var med i kampen for et fritt land. Jeg håper jeg var med på å tenne noen lys for håpet om at vi kunne bli et fritt land igjen. Vi prøvde jo så godt vi kunne å oppmuntre hverandre - og vi lærte oss å dele, fra skorpen på brødet til den minste bit av tøy.

Det var ikke alle som hadde den innstillingen og som da hadde tunge tider da freden kom. Jeg forstår bedre de som saboterte så mye de kunne for tyskerne. Det er verre å akseptere at også mange tyske soldater ble drept i Norge. Et liv er et liv og det er aldri bra med "øye for øye". Det satt mange foreldre i Tyskland og sørget over sønnene sine.

Gravsteinene over de norske guttene som falt står der - og jeg håper vi ærer deres minne med å ta vare på hverandre og den jorda vi bor på, slik at vi ikke ødelegger for oss selv. Det er mange måter å forråde Mor Norge på!

##################

KOKKELIVET

(Nyksund og Myre)

Når jeg skal fortelle om kokkelivet blir det først og fremst Nyksund som står i fokus. Kanskje mest fordi det var der jeg traff min mann - som er født og oppvokst i Nyksund. Det var andre krigsvinteren, 1942 - at jeg første gang var kokke i Nyksund. Og den gangen var det et yrende liv i fiskeværet - vi var over 40 kokker som arbeidet der. De fleste var jenter, men det fantes en og annen "kokkeglunt" også. Vågen mellom Nyksundøya og Ungsmaløya var tettpakket med båter under landligge - man kunne gå over båtdekkene mellom øyene. De fleste båtene hadde fra 5 til 7 mann, noen få hadde 9 mann - men det var de båtene som drev helt ute i eggebakken og som hadde egnere på land. Jeg har prøvd å huske navnet på båtene og hvem som eide dem - listen kan du se på slutten av fortellingen.

Jeg var bare 19 år den vinteren og det var nok med litt tungt hjerte at mamma og pappa godtok at jeg skulle tilbringe mange måneder på ei rorbu sammen med bare mannfolk. Men de som savnet oss mest var nok alle de som mistet tjenestejentene sine. Lønna som kokke var mye høyere enn som tjenestejente - og arbeidstiden var også bedre regulert. Den siste husposten jeg hadde før kokkelivet ble lønnet med 40 kroner i måneden - mens kokkelønnen den vinteren var på 90 kroner.

Mannskapet jeg kokte til denne første vinteren holdt til på motorkutteren "Strandgutt". Og det måtte sikkert være litt betryggende at jeg kjente mannskapet der ganske godt. Eierne var Kåre og Fridtjof Hermansen - som var naboer med oss i Meløya. De hadde naturlig omsorg for meg uten å være autoritære på noe slags måte. Og så var jo min bror John med som mannskap også.

Det ble ikke slik at vi reiste hjem hver helg - selv om mannskapet tok helgefri. Vi var en gjeng som holdt i lag og hadde det veldig morsomt sammen - og ble venninner for livet. Det var også tre stykker fra Indre Langenes som fant sine ektefeller der ute denne vinteren. Det var Laura Andreassen som fant sin Sigmund, Edith Osnes som fant sin Kåre og meg som fant min Ottar. De kokkene som jeg var mest sammen med på fritiden var: Fredhild Solvang, Bjørnhild Nilsen, Alfhild Martinussen (søster til Ottar), Åsta Høidal, Reidun og Edny Nilsen fra Nordsand, Leif Klausen, Signora Knutsen, Laura Andreassen, Liv Hamansen, Åse Fredriksen, Edith Ellingsen og selvsagt min søster Ivarny. Ellers kjente jeg jo godt alle de andre også.

Mannskapet på "Strandgutt" holdt til i "Russebua" på Ungsmaløya. Det var mye som var tungvint. Vann og kull måtte vi bære fra skaret rett før moloen over til Nyksundøya. Vannet måtte vi heise opp fra brønnen i pøser og bære på børtre langs den bratte skrenten ned mot havet fram til "Russebua" - og tømmes i en stor fustasi. Børtre var en trestokk som var formet for å passe over nakke og skuldre - og som hadde to kjettinger med kroker i til å henge bøttene i. Vi stavret oss fram på holkeføre med børtreet på skuldrene og det gikk flere ganger nokså galt - to ganger brakk jeg halebeinet. I tillegg måtte vi daglig forsere moloen mellom øyene - vi måtte handle og proviantere. Sjøsprøyten stod ofte høgt og det var ganger vi gikk over med livet som innsats. Det ble mange turer over moloen i de fire månedene som vinterfisket etter torsk og hyse varte.

Rorbua var et enkelt rom der både mannskapet og kokka bodde. Det var laget til køyer langs ene veggen - i to etasjer. Der lå mannskapet - ofte to og to andføttes i samme køye. Noen buer hadde små kokkerom - men jeg hadde bare en krok der det var satt opp et seil mot rommet. Der hadde jeg en seng og en stol. Det var ikke store plassen å skifte og stelle seg på - men storbadet tok vi som oftest når mannskapet var heime i helgene. Ellers var bua ganske sparsomt innredet og inventaret var stoler og bord til å spise på og en liten benk med skuffer til å ha kokeredskaper i. Kasserollene hang på spiker på veggen og vannbøttene stod på en benk. Det var to vannbøtter - en med øse til drikkevann og en med kokevann. Den store tønna med vann stod ute på buegangen. Der stod også brenselet som vi brukte. Mannskapet hadde sekker med torv med seg når de kom tilbake etter helgebesøkene heime.

Rorbu med kokkerom. Det kunne fortsatt henge oljelamper på buene, det elektriske lyset kunne gå, strømforsyningen kunne være variabel til langt opp i 1960-årene. I denne rorbua er inngangen i forkant av matta på gulvet. Veggen vi ikke ser har knagger for innetøy, og på gulvet var de personlige bommene plassert. Yttertøy, sko, støvler og håndvask var ute på rorbugangen, sammen med brendselslageret og vannfustasien. I en slik rorbu kunne det bo opptil 8 mann og kokke (anm.: JH).

Tørrmaten ble oppbevart i store bommer - jeg hadde også min, men den var noe mindre enn karene sine. Der hadde man hjemsmør, kjøttrulle, sylteflesk og spekekjøtt. Det var verre med brød - så derfor kokte jeg mat to ganger for dag. Det var slik at dersom det var fisk til middag - skulle det være kjøtt av noe slag til kvelds, og omvendt. Fisk hadde vi nok av - så det var mølje 3-4 ganger i uka. Ellers laget vi opp fiskemat en gang i uka, og det var ikke i små kvanta. Fisken ble malt fire ganger og så arbeidet vi farsen ferdig med hendene. Det ble til både fiskekaker og fiskeboller. Så laget vi plukkfisk av fiskerester, sildgryn, kjøttsuppe og lapskaus. En sjelden gang kunne det også vanke pannekaker, men det var som regel i forbindelse med at en i mannskapet hadde en gravid kone heime - da vanket det ekstra rasjoneringskort på hvetemel til familien. Og da ble det en ekstra festkveld på bua når mannen hadde med seg litt for å dele med sine kamerater.

Axel Revold: Fiskeflåten går ut

Om morgenene var det et helt spesielt syn og rituale som utspilte seg. Det ble heist opp en lykt og det var signalet til at man kunne starte med dagens fiske. Alle båtene stevnet så ut mot storhavet for å finne bruket som var satt dagen før. Det kunne bli trangt om plassen når mange ville ut samtidig - men som regel gikk det bra - båtene vår så godt stuet sammen i havna at båtene måtte løses i en bestemt rekkefølge for at det skulle gå bra. Når de kom tilbake - kom de mer spredd, alt etter hvor mye fangst de hadde fått. Karene på bua var snille og blide karer - men man merket fort hvordan sjøværet hadde vært når de kom inn døra.

Hadde det vært dårlig fangst rådde stillheten. Var fangsten god gikk praten lystig. Hadde det vanket en storkveite - så var det noen som skrøt på seg godt haill fra forrige helg. Ellers så var det mye overtro ute og gikk. Kvinnfolk måtte ikke gå over garn eller line - det kunne bety utur. Vafler var de redd for å ha med seg på sjøen, av en eller annen grunn. Men jeg møtte ikke motstand når jeg ville være med. Det hendte at de gikk opp for å levere fangst og spise - for så å gå ut og sette igjen. Flere ganger var jeg med dem ut da. Jeg var så ung at jeg ikke hadde helt vett til å være redd heller. En gang var det så sterk vind at vi så rødkjølen på båten bak oss. Da satte jeg i å le, men fikk beskjed om at dette var ikke noe å le av. Av og til kunne det gå hardt for seg og redningsskøyta måtte flere ganger ut for å hjelpe båter som hadde problem med vind og snøkov.

Når kallene kom på bua om kvelden, var det full aktivitet med bøting av garn eller knopping og egning av line. "Strandgutt" drev mye med trål - og den måtte også oversees og bøtes. En del kokker hadde egne kokkeliner som de egnte og som ble satt sammen med bruket til mannskapet. Noen hadde skikken med å gi kokketorsk. Da fikk kokka noen fisker hun kunne selge og beholde pengene selv. Husker jeg flere ganger fikk slik kokketorsk - når mannskapet hadde gjort god fangst.

De mannskapene som hadde familie dro som oftest heim i helgene, mens ungkarene og kokkene gjerne gjorde sjeldnere heimturer. De av mannskapet som skulle heim i helgene, hadde med seg mye fisk og moll - både mennesker og dyr skulle ha mat for kommende uke. Fiskehodene løypte kvinnfolka i store kjeler - slik at buskapen fikk et kjærkomment kosttilskudd. Det hendte at kallene ikke var heime før bort imot midnatt på lørdag - og allerede i to-tretida på søndag var det å ta fatt på vegen tilbake til Nyksund. Mens mannskapet var borte fra ut på lørdagsettermiddagen og langt ut på søndagsettermiddagen - hadde vi kokkene fri fra det vanlige arbeidet. Da slo vi oss sammen og hadde det utrolig moro. Guttene sørget for å ordne ekstra merker - slik at vi kunne både koke grøt og steke pannekaker. En gang jeg og min søster Ivarny var helt fri for brød - kom Ottar oss til unnsetning. Han fikk tak i både brød og wienerbrød hos baker Halfdan Osnes. Og kaffe med wienerbrød er ikke det verste man tar !

Hver lørdag og ofte onsdagene også, ble det ordnet til dans, enten på buene eller på Wallankaia. I krigsårene var det ikke tilgang på radio, men det ble oftest musikk likevel. Sigmund Andreassen spilte trekkspill sammen med et par karer fra Nøss. Og Omund Rødsand spilte gitar. Og det var liv - kan jeg hilse og si. Som regel gikk det bra - dersom det oppstod en krangel, så var det ofte om en jente. Men vi jentene lærte oss fort å ta vare på oss selv - noe de aller fleste klarte på en utmerket måte. Selv synes jeg at jeg i denne tiden fikk større selvtillit og trivdes med friheten under ansvar. Og jeg fant jo også en kjekk gutt som både ble kjæreste og livslang kamerat der ute. Samtidig ble det knyttet vennskapsbånd med andre som har vart helt siden da.

På våren pleide vi ofte å samle oss på flere båter for å ro rundt Delpen og også gå inn i Delpenrevna - som gikk et godt stykke inn i fjellet. Det ble også sosiale turer til Høgøya (Nyksundøya) og Nyken.

Nyksundøya og Ungsmaløya til høyre, Delpen til venstre. Nyken bak, midt i bildet.

Ja, vi hadde mye moro sammen. Av og til kunne spøken gå litt langt, som den gangen en kar lurte seg innpå meg og strødde pepper i øynene mine. Det var vondt for meg - men tror han som gjorde det for "moro" skyld hadde det verre etterpå. Kirken i Nyksund fungerte som en sjømannskirke. Søndagskveldene var vi ofte der. Og det var ikke alle som kom helt edrue heller. En av de som holdt samlinger der var en kar som hette Hartvik Sletten. Han hadde en underfull humor. Og han tok mot alle og praktiserte virkelig "kom som du er". Og han støttet nok også mange hjem til bua under kveldsturene sine. Det var ikke bare møter i kirka - det var basarer der også. Da tok vi lodd og spenningen var stor om hvem som fikk flest gevinster. Ottar var alltid heldig og stakk en kveld av med fire store gevinster - blant dem et bilde og en bløtkake.

Det var en del fiskere som etter hvert ble for gamle til å være i fiskebåten. Men de hjalp de yngre med å holde garnene og lina i orden. En slik kar var onkel Ove Celius (Pedersen) i Gisløya. Han bøtte garn for Harald Hermansen og Eivind Evensen på Samhold, der Fredhild var kokke. Han var veldig nysgjerrig på hvem av ungfolket i værret som var kjærester og hadde for vane å ta seg en tur rundt i buene på søndags morgen. Da sov de fleste lengre enn vanlig - etter lørdagsmoroa. En søndag han gikk rundt, fant han bare låste dører - og da han kom tilbake til bua si, var han tydelig noe fornærmet over at han ikke hadde blitt noe klokere. Så da hadde han sagt til Fredhild at "De blunda hver hos sine alle steder i dag!"

Et bilde av Ove Celius i tidligere år. Her er han sammen med kona, min tante Hanna Cecilie Kristiansen (søster til mamma). Ove var fisker og medlem av herredstyret. Hanna var husmor og hjalp til ved fødsler og med å stelle døde. Da jeg skulle føde eldste sønnen, var det ikke mulig å få tak i jordmor. Hanna var ei av de damene som da var i huset for å hjelpe om ikke ting skulle gå helt bra, noe det gjorde.

Et par episoder satte en støkk i meg under første sesongen som kokke. Den ene gangen var den morgenen vi våknet og oppdaget at en stor hornmine lå og dasket mot muren rett bak "Russebuda" - der vi holdt til. Mannskapet var hjemme på helgebesøk - men det var en del ungkarer i værret - i tillegg til de fastboende, så vi fikk varslet både dem og evakuert oss kokkene. Det gikk et godt stykke ut på dagen før de fikk festet en sleper i mina og begynte å gå ut mot storhavet med den. Der ble den sprengt. Ottar var med på dette slepet - og det var kanskje da jeg virkelig oppdaget hva han betydde for meg.

Andre gangen var en ettermiddag jeg stod og stekte fiskekaker til middag. Da kom bror John og skipper Kåre fykende inn døren for å pakke noen få ting. De hadde fått beskjed om at Margit, kona til John hadde komplikasjoner i forbindelse med at hun skulle få sin førstefødte. Så mannskapet hadde avbrutt sine gjøremål og kom inn for å få seg en fiskekake i farten. Så bar det heimover mot Meløya og videre med Margit i kurv til Stokmarknes sykehus. På bua satt jeg igjen og var engstelig for hvordan det skulle gå. Men omsider kom beskjeden om at det hadde vært kritisk både undervegs og på sykehuset, men at både Margit og gutten som kom - hadde klart seg.

Jeg nevnte at hele mannskapet følte ansvar for meg - og det gjaldt nok særlig min bror John. Han hadde rodd i Nyksund flere vintre og kjente forholdene og folket der veldig godt. Han fulgte nok med ugleøyne på hva slags gutter jeg snakket med - og noen ganger så jeg en løftet pekefinger. Men etter at jeg ble sammen med Ottar hørte jeg ikke et ord. Og det hørte jeg ikke fra andre heller, selv om Aksel Johansen og noen andre mente jeg gikk i "otta". Det var på Karl Johan vi treftes, Ottar og jeg. Karl Johan var en lang og smal kai på Arthur Christiansen-bruket, der det var populært å ha stevnemøter. Hit ble også nye kokker tatt med slik at de fikk treffe andre ungdommer - det var ikke få romanser som oppstod der.

Jeg kokte i Nyksund i to vintre også etter at vi giftet oss. Og det ble for mannskapet på den båten Ottar rodde med da - som var "Laila", med eierne Alf og Olav Vottestad. Forholdene da var omtrent de samme som vintrene før - men lus-problemet hadde blitt enda verre. Alle hadde lus og hverken B-såpa eller andre ting hjalp, selv om vi skrubbet både oss og klærne. Denne plagen fikk man ikke skikkelig bukt med før etter krigen.

Elektrisiteten var ikke kommet i fullt monn enda, men vi hadde lys på buene ved hjelp av aggregat - og på toppen av Ungsmåløya stod det en vindmølle som også produserte strøm. Fiskerioppsynet holdt også til i Nyksund - det var viktig at alt gikk rett for seg, spesielt under fiske der mange deltok. Og de holdt også befolkningen informert om hvordan fisket gikk. En av de jeg husker best var en koselig kar som het Martin Berg. Jeg tror han bodde på Arthurbruket og familien bodde på Sørsand. Han ble senere oppsynssjef i Nyksund - men flyttet sammen med familien til Alsvåg, og de har etterkommere både i Ålsvåg og på Myre.

Myre, ja - der skulle jeg senere også få kokkearbeide. Jeg var kokke i Nyksund i tre vintersesonger og en vinter og vår var jeg tjenestejente samme sted. Men så måtte jeg konsentrere meg om å drive småbruket som vi hadde etablert på Meløya. Og fiskeaktivitetene i Nyksund ble mer og overført til Myre. Større båter og andre endringer gjorde at det ble behov for større havn - og vågen mellom Myre og Sommarøy var et svært egnet sted - selv om det ble litt lengre ut til fiskefeltene enn fra Nyksund. Men båtene hadde fått større motorer også. Noen av de som hadde drevet fiskebruk i Nyksund etablerte seg på nytt på Myre og på 1950-tallet ble også A/L Øksnes-Langnes Fiskeindustri stiftet. Fiskeværet Nyksund døde etter hvert og stedet ble fraflyttet.

Kokkelivet mitt på Myre startet i 1970, etter at guttene hadde flyttet ut og jeg hadde prøvd med litt i hjemmehjelpyrket - uten å trives særlig med det. De første årene var jeg kokke hos Gunnar Klo AS - og det var til alle arbeiderne, både på brygga og på fileten. Det var 14 mann som spiste til to ulike tider. Bryggearbeiderne skulle ha middag klokka ett og filetarbeiderne klokka halv tre. Det var ikke små kvanta som gikk med - ofte laget jeg opp fiskemat på kveldstid - det tok sin tid å lage over 100 fiskeboller til neste dags middag. I tillegg hadde jeg samme arbeidsoppgavene jeg hadde som kokke i Nyksund. De siste årene kokte jeg for Gunnar og familien i leiligheta deres, samt for de som bodde på bua. I tillegg hadde jeg renholdet i kafeteriaen. Det første året bodde vi oppe på loftet hos Gunnar Klo, så en vinter på hybel hos Magda og Malvin Olsen - før vi fikk hybel med kokemuligheter hos Magne og Edny. Magne var bror til Ottar.

Det var hardt arbeide og mange tunge tak - så i 1977 måtte jeg kaste inn håndkleet for den slags arbeide. Jeg var da så utslitt at jeg gikk på jobb og kasta opp hver dag. Men Ottar fortsatte i sitt arbeide som bryggeformann på "fryseriet" - så vi bodde hele 14 vintrer hos Magne og Edny - siste vinteren var i 1986 - en vinter som skulle bli Ottars siste.

Ja, mange matmål har jeg laget og mange munner har jeg mettet gjennom disse årene i kokkelivet mitt. Og mye skryt har jeg fått, kanskje spesielt for suppene og fiskematen jeg laget. Og som bonus har jeg fått med meg mange flotte minner. De sterkeste er naturlig nok fra Nyksund - der jeg også fant han som jeg fikk leve sammen med i 43 år.

"Nordstjerna" var en av båtene som drev vinterfiske i Nyksund i 1942. På slutten av 1950-tallet kjøpte Ottar denne båren sammen med sin svoger Arne Nilsen, og Edmund Nilsen - begge fra Vorneset. Dette var for dem en lykkebåt - i løpet av tre år hadde de tjent inn kostnaden ved kjøpet. De samme karene kjøpte senere "Havbuen".

###

Noen båter med eiere som jeg husker holdt til i Nyksund vinteren 1942:

Nyksundøya

• Havsgården - Leif Vottestad                                      

• Havegg - Morten Fredriksen
• Brattegg - Fridtjof og Henrik Fredriksen
• Nordlys - Simon Vottestad
• Aktiv - Olav Høydal
• Solbris - Otto og Arne Holm
• Trygg - Olav Holm
• Thor - Einar Hansen fra Instøy
• Stabil - Torstein Holm m.fl.
  
• Viking - A. og P. Holm m.fl.
  
• Jenny - Hans Instøy
• Ole Normann - Mortensen-guttene fra Alsvåg
• Brannen - Sigurd og Hartander (Lia)
• Havhug - Olav (Marthinussen) og Edvart fra Gisløya
• Norbanken - Ansgar (Hermansen) og Signor
• Fremtid - Kristian Klo
• Anker - Otmar Larsen, Langenes
  
• Oskar - Hans Nilsen m. fl.
  
• En nordlandsbåt med mannskap fra Nøss

#################

FJØSVASKING

Fjøsvasking var en slitsom jobb som de fleste grudde seg for, da det ble mange tunge økter før fjøsen var så rein som den skulle være. Mye forarbeide var det også før selve vaskingen kom i gang. Når våren kom, og sauene var kommet på fjellet, var det å sette i gang med krum hals.

Først måtte alle garene rengjøres. På den tiden jeg hadde fjøs, var dette ikke særlig lettvint - ikke mange knappene å trykke på. Garene som sauene bodde i var tettpakka av saueskitt, høy og malt torvstrø som var blanda opp i herligheta gjennom hele vinteren. Skitten kunne nå langt opp på veggene, så sauene hadde god utsikt fra vinduene. Hver gare var minst 2x3 meter, og med både 3 og 4 slike garder var det et slit å få møkka opp og ned gjennom møkkerluka. Når greiptinnenee måtte gi tapt, var det bare å hente seg en ny greip og ta lag for lag til garen var tom. Var mannfolkene reist på Finnmarka, blei det mange tunge tak for oss kvinnfolkene.

Fraukjelleren måtte også tømmes. Vi kunne bruke hest for å kjøre møkka ut, men losser og kusk måtte vi være selv. Det var ikke lett å få griseriet opp i vogna, ei heller spre alle dungene som etterhvert lå ut over marka.

Kalksanden som vi brukte til å kalke tak og vegger med, henta vi i fjæra. Grovsand måtte vi også ha til pynting av fjøsgang og lembru. Det siste som måtte gjøres før vasking, var "å bløte på" - som vi sa - for skitten var helt opptørka. Det var hard lut som ble brukt. Hansker ble ikke brukt, så det ble mange såre og vonde hender. Vi hadde ikke lov å bruke soda av noe slag, men vi lurte oss til det. Vi brukte mye kokt såpe og grønnsåpe. Og så hadde vi store jernskraper - og de var jammen gode å ha. Men sannelig røynte det på, for både for vi og redskapen ble prøvd på garantien.

Vi var alle sjeleglad hver eneste gang fjøsvaskingen var over. Det kunne bli seinkveld før all lorten var borte. Kyrne var helt forundra når de kom til fjøsdøra om kvelden. De visste ikke helt om de torde å gå inn, de lukta og snøste på hvert sandkorn. Og småkalvan var ustoppelige i sin kalvedans på gårdsplassen. For en fryd det var å se dyrene glede seg over vaskelukten! Det styrket en sliten kropp, som nesten kunne ha lyst til å bo i fjøsen sammen med dem.

"Kalvedans" illustrasjon til boka "Bli med til Ingrid, Johan og kua" Landbruksforlaget,
Kjersti Lunde Rustad. Fargeblyanter

####################

I bærbakken

Siste gangen jeg var i fjellet og plukka bær - stod jeg nesten oppe på Nonskollen og så utover den vakre bygda som var omkranset av de vakre fjellformasjonene, og det var umulig å holde styr på tanker og minner. Det var jo rundt i denne vakre fjellheimen jeg gikk som barn, ung jente, mor og siden i godt voksen alder. Mange bærbøtter ble fylt til randen, som så ble fylt over i putevar eller brukte melsekker.

Vi var ikke gamle ungene da vi begynte å gå sammen med mamma i bærbakkene; til Ørntuva, Mussingdalsneset og over Rødsandelva. Om våren var vi med og jaget sauer. Vi så smålammene velberget over elva. På ettersommeren og i bærmåneden september var det bærplukking. Vi lærte fort å finne de rette plassene. Etter nesten å ha druknet mellom villblom i Alsvågmarka, som har et veldig kupert terreng, fant vi fort de rette stiene vi skulle gå. Vi likte godt å klatre i trærne. Jo større de var, jo ivrigere ble vi. Når det kom store flokker av kyr og store oksekalver med voldsomme horn, var de store steinene gode å ty til. Det hendte at vi ble stanget overende, og mamma måtte gå hardt til verks mot dyrene.

Blåbæra vokste både nede langs vannet og oppe i liene. De likte fuktighet, mens tyttebæra trivdes best på rabbene og i åpningene i skogen. Blåbæra var sein å plukke, og ingen må tru at vi fikk bruke bærplukker. Bæra måtte være rein som gullkorn, derfor var det i opplyst vær at vi gikk på blåbærtur. Men det hendte ar regnet kom på oss, og både bæra og vi ble godt skylt.

Når vi skulle på blåbærtur, var det å starte tidlig om morgenen med full oppakning. I ranselen hadde vi mye god mat og drikke, som skulle vare hele turen. Da de første bærspannene var fylte, tok vi matpause. Da koste vi oss. Gleden var stor da vi kunne stå under et tre hvor gjøken satt og gol "ko-ko". De siste timene ble vi lei. Mamma måtte friste med små oppmuntringer for at det skulle monne i koppene våre. Var vi heldige, traff vi sauene og lammene våre igjen. Det var artig å se hvor store smålammene nå var blitt. Så delte vi brødskiva med sauen i stolthet over at den kjente oss igjen.

Før vi tok på tur ned, var det klart for oss hvem som hadde plukka mest bær. De som hadde vært late, måtte bare skjemmes. På heimvegen stod sola som oftest lavt. Vi var slitne - med blåflekker både her og der, og mamma fikk selvfølgelig ekstra klesvask. Om kvelden var det godt å legge seg i en god seng, og høre synnavinden smyge seg rundt huset mens øyelokkene fortsatt sto litt på klem.

Da jeg ble ungjente, og hadde huspost, ble jeg ofte sendt i bærbakken. Da var det ikke snakk om vær og vind. Jeg var mange ganger våt på skinnet, og det ble like mye blad som bær i bøttene. Jeg minnes også at jeg mistet all bæra jeg hadde strevd med å plukke en hel dag. Jeg snublet i treverk og strengstubba og lå med bøtta over hodet i et sjettaursdike. Da var det ikke moro å komme til gårds. Men vi hadde mange artige bærturer som vi unge kombinerte med hytteturer - som for eksempel den gangen sauen velta kakaopanna vi hadde satt til avkjøling på hyttetrappa. Joda, vi glemte oss nok bort den gangen også.

Da jeg ble gift og fikk unger, blei bærtradisjonen ført videre. Med den største ungen i hånden og den minste på ryggen, tok vi føttene fatt til fjells. Til Melen var det lengre vei med mange myrer. Det hendte at vi fikk låne båt av de som bodde rundt Sørvågvatnet, men som regel gikk vi både fram og tilbake - og var mange ganger utslitte før vi kom til bærplassen. På solrike dager var det et vidunderlig syn å sitte å se fra Melrabben det speilblanke vannet, hvor en og annen robåt var på veg opp mot hyttene. Vi klatret opp i fjellene og lå på knærne oppe i flågene. Derfra kunne vi se hva som skjedde på gårdene mens vi plukka tyttebær. Og bær var det nok av. Det var bare å håve inn fra de røde tuene som lå i lange belter på store områder. Vi fylte fort alt vi hadde med av spann, putevar og sekker. Når vi satt og spiste gommeskiver og drakk kakao, hørte vi "klassisk musikk" fra sauebjellene. Ble dyrene skremte, kunne de spille opp til muntre springere.

Når ungene ble trette, redde jeg opp til dem mellom tuvene. Der var det godt å slappe av for små kropper. Genseren var hodepute og jakken min var dyne. Var pappa en sjelden gang med, var det stor stas. Da hadde vi hjelp til å bære fangsten. Ungene var glade for alt de klarte å prestere, og i tillegg ble de glade i naturen. Etter at ungene ble voksne, slo kjerringene på Meløya seg sammen og gikk i flokk og følge både til Alsvågmarka og Melen. Det var ofte på samme tid som kallene hentet ned sauer fra fjellet, så det hendte at vi møttes i høyden. På disse bærturene hadde vi det mye artig. Når vi slo opp latterdøra, kunne vi høres langt nede på gårdene. Da visste de som bodde ved fjellfoten at det var tid for å koke kaffe seinere på kvelden.

Jeg husker spesielt en gang vi hadde reira oss høgt oppe i flågan på Lilleørna. Vi hadde funnet mye bær. Plutselig var det ei av oss som rusja nedover fjellsida. Vi trodde hun kom til å havne i avgrunnen, men da alt hun tok med seg stilna av, så vi at hun satt ytterst på en avsats og holdt om bærbøtta. Så hørte vi henne rope: "Det gikk bra! Jeg berga bæra. Lokket var på!" I det samme hørte vi sauebjeller og en ivrig mannsstemme som hoia: "Hut dokker ned! Skræm ikke sauen!" Da var det bare å legge seg flat til sauen og mannen var forsvunnet.

På veg ned ble det kikka i bøttene, og de som hadde mest skitt blant bærene ble trukket i dyktighet. På nedturen var vi som regel kaffetørste. Da var det godt å komme inn til de gjestfrie Nyjords-kjerringene og deres veldekkede kaffebord. Der ble det også servert artige historier, og vi fikk vite nytt fra bygda. De kosestundene levde vi lenge på.

Men tidene forandrer seg. Det er minka både på bæra og på dem som nå går i bærbakken. Granskog og mangel på storfe har gjort sitt. Vannverk og veg til hytter har ført til at trær som ga skygge nå er hugget ned. Men fjellene er de samme. Vi kan fortsatt gå rundt de tause kollene - med Alsvågvatnet blinkende, og med bjelleklang fra sauer. Nonskollen og Ørntuva bærer fortsatt stolte sine hatter. I drømmene mine ser jeg blåbær, tyttebær, ei god brødskive og en kakaokopp. I dag er mange bærspann byttet ut med soppkurver.

########################

KJERRINGA MED KJEVLE

Dorthea var ei dame med orden på sine saker, både ute og inne. Hjertet hadde ho også på rette plassen, og skaut hadde ho bestandig på hodet. Jeg så henne aldri uten, og det hadde vel sine grunner. Den gangen var det ikke mye bruk av parykk. Men skaut hadde ho rikelig av, et for hver dag. Det fineste var jo søndagsskautet. Det var av silke med store, flotte frynser rundt. Natt-skautet lå pent sammenlagt på nattbordet. Alle skautene skulle passe både til inne- og uteplagg, og ikke minst til kjerringa selv.

Jeg husker Dorthea best når hun kom i sjumilsfart rundt nova hjemme, med kjevle under armen på tur til sin bakerdont hos naboer eller til noen andre i bygda. Der hvor hun skulle bake måtte alt være tilrettelagt og gullende rent, både bakstebord og ovnen der det skulle stekes. Det måtte også være rikelig med brensel til fyringen.

Det ble lange arbeidsdager når Dorthea skulle bake både flatbrød og lefse. Straks ho kom seg til bakstebordet, heiv ho seg til. Kjevla ble styrt meget beregnelig, flatbrødet og lefsene blei nøyaktig så runde og store som tønna de skulle legges i. Når flatbrødbakinga var ferdig, var Dorthea sliten, og det skjønte husmora veldig godt. Da ble ho dirigert bort til divanen som de fleste hadde stående i ei krå, den gangen. Etter en liten blund over øyan, og en god kaffetår, gikk Dorthea med frisk mot fatt på lefsene. Da fikk ho som regel hjelp, for lefsene skulle gjennom mange prosesser med klining før steikinga. Når ho var ferdig med denne sjauen, så Dorthea helt avdanka ut.

Kjerring med kjevle. Tegning av Atle Paulsen - hentet fra "Ballast 2"

Det ble ikke så stor fortjeneste på en slik bakstedag, men Dorthea hadde ofte mye godt i veska si når ho sliten og med nedsatt fart vandra vestover marka. Da var det fint å komme heim til det lille, koselig huset - som lå vest i haugan, i ly for storm og vær. Fra denne fine bakken hadde ho flott utsyn ned til havet og den hvite Sildsanden, og videre utover Gisløyflaket.

Det var ikke bare kjevle denne kjerringa kunne håndtere. Når ho ikke var ute på baking, var symaskin, veven, rokken og karder flittig brukt. Dorthea hadde ikke så mye å flotte seg og sine med, men rent og pent var det omkring henne, både inne og ute. Gulvene ble skurt med sand fra fjæra. Hadde ho lite matter, brukte ho også aviser på gulvene. Kom vi på besøk, måtte vi sette skoene pent utenfor døra - og når vi var kommet over dørstokken ble vi mottatt med hjertevarme. Den nydelige sirupsskiva med nykokt gomme full av rosiner, den var verdens beste for en liten gane.

Så hadde hun en liten fjøs av jordtorv, ei slags gamme. Der hadde ho en ku, to sauer, tre høner og den stolteste hane jeg har sett. Han passet sitt territorium og var like fargerik som skautene til kjerringa. Det var like rent i fjøsen hennes Dorthea som inne i huset. Vi kjente aldri fjøslukt der.

Da de tre ungene til Dorthea ble voksne og reiste bort, og mannen døde, måtte kjerringa med kjevlet flytte fram i gården, som vi sa - på et lite kammersloft. Huset der hun hadde bodd var ikke hennes, og det må ha vært tungt å forlate det som lenge hadde vært hennes hjem. Vi så alle at hun ikke lenger var den samme. Selv om ho hadde det godt der ho kom, savna ho plassen der ho gratis fikk midnattssola midt i glaningen, og der hun om sommernatta kunne høre sjøen slå oppover steinene. Hun gikk heller ikke så mye ut på baking. I tilfelle måtte hun godsnakkes med. Nei, det var ikke mye glede å se i øynene hennes da.

Men den dagen freden kom, slapp ho seg løs - som oss alle andre. Ho kom dansende bortover Fjøshaugen, vifta og ropte hurra, selv om himmelen var full av store, mystiske fugler som fløy med øredøvende sang. Krigsfly. Ingen visste ennå om det var våre egne nasjonalfugler, eller om det var de fremmede fugler som hadde besøkt oss i fem år. Han pappa sørget derfor for å få alle små og store i sikkerhet. Han ropte også til kjerringa med kjevlet at ho måtte komme seg inn, da de kunne skyte på oss. Men da ropte Dorthea tilbake: "De gjør oss ingenting, tør ikke å gå til formastelse, de fer berre å valandere!" Så tok ho seg modig en rundtur til før det bar inn på kammerset igjen.

"De tør ikke gå til formastelse!" Tegn JH.

Så gikk det tre år. Da tok sønnen hennes mora med til sitt nye hus, og Dorthea kom enda lengre bort fra der ho hadde hatt heimen sin. Nå holdt ho seg mest heime og for seg sjøl inne på det lille kjellerrommet der hun bodde. Men ho var veldig glad når ho fikk besøk. Da kokte ho kaffe og stekte potetkake. Ho fikk nemelig oppleve at strømmen kom til øya, og hadde ei lita kokeplate som ho var veldig kry av. Ho hadde fortsatt strikkinga si, og gjorde rett for seg, gikk trofast ruta hver dag til sjåen med bøtta og henta torv.

Så en sen, mørk novemberkveld i 1950, gikk ho Dorthea den siste biten på sin strevsomme livsvei. Gikk, for ho Dorthea var ikke ei dame som kunne dø i sotteseng. De fant henne med torvbøtta i handa - liggende ved siden av torvstålet. Selv og det er over et halvt århundre siden ho Dorthea døde, så er ho ikke glemt. Ho hadde kjevla sitt gode omdømme inn i sine omgivelser så godt at det fortsatt lever hos alle dem som var heldige å få oppleve denne kjerringa.

Alle år feirer alle naboene på Meløya St. Hansaftenen på tuftene etter det som en gang var Dorthea sitt hjem. Vi nyter utsikten til det samme havet og det samme landskapet som det Dorthea en gang gjorde. Vi koser oss i lag, unge og eldre. Og når bålet er tent, og jeg ser røyken stige til værs, så tenker jeg med meg selv - at nå har kjerringa med kjevla tent i ovnen.

##

Merknad:  "De gjør oss ingenting, tør ikke å gå til formastelse, de fer berre å valandere!"

Formaste seg: Være frekk, respektløs, gudløs nok (til (å gjøre) noe) ; fordriste seg (til).  Valandere: Drive, drive omkring, streife

###########