Dyr og natur

Fortellinger om dyr og natur

Innhold:

* Gamle svarten

* Stjerna - historien om ei ku

* Våren

##############

GAMLE SVARTEN

Svarthesten - som mange kalte den - fikk som føll navnet Viggo. Den ble både en spesiell og forunderlig hest. Den var av god avl som sønn av Stjerna og Lord. Disse hestene var Alsvåg-gårdens stoltheter - så en kan nesten si den hadde blått blod i årene. Kanskje var det derfor den ble så rastløs. Fra han var lite føll var han en villstyring som ikke var lett å temme. Full av energi og intelligent sluskap, som hos et menneske. Vi kunne enkelt se på øynene hans om han var glad, skuffet eller redd. Og han var enestående snill. Det fineste han visste var når barne lekte og kjælte med han. Ungene syntes det var stor stas å stå under buken på han for å følge med hvor mye de vokste. Og ungene følte seg helt trygge saman med han, de så på blikket hans kva han likte at de gjorde saman med han. Viggo voktet seg vel for å trø på noe levende!

Som ung ble Viggo kasterert, så han hadde ikke behov for noen kjærestehoppe. Dette flotte, sterke dyret måtte drage mangt et tungt lass i sitt hesteliv. Det ble lange dager med arbeide i grustakene og rundt om på gårdene, i all slags tjeneste. Han ble også brukt til å kjøre ut post og til vare- og syketransport. Men han var veldig mørkeredd, nesten som han var redd sin egen skygge.

En tussmørk sensommernatt hadde den blitt skremt av et eller annet, og slitt seg fra den sterke kjettingen. Da dagen kom, og den skulle selast på - var den sporløst borte. Det ble leita på de mest utroligste steder, og det var jeg som til slutt fant han på et slikt sted. Hesten stod midt i den djupe vassbrønnen på gården - med bare hodet stikkende opp av vatnet. Jeg glemmer aldri blikket som såg opp på oss som stod på brønnkanten. Og jeg var den som måtte springe barføtt til grustaket på Laksraet for å hente øyeblikkelig hjelp. Ved hjelp av en stor heisebukk med krok ble den halt opp av brønnen. Det var et både møysommelig og spennende arbeide å få det store dyret opp på brønnkanten.

Den ble aldri den samme hesten etter dette. Den ble redd alt som kom i dens vei - og som den ikke hadde sett før. Og det var bare et under at det ikke gikk menneskeliv i dens kjørebane.

Det ble mest jeg som fikk den umulige jobben å kjøre Viggo. I tre år kjørte vi stein og grus på veien, mange ganger med livet som innsats. Flere ganger når vi skulle kjøre bort matjord fra grusbanken holdt det på å gå galt, og jeg måtte rope etter hjelp. Når jeg skulle ha den til å gå fram, gikk den bakover - og motsatt. Så mange ganger bar det utfor både steintippen og kanten på grustaket. Da måtte hjelpende hender prøve å holde tilbake vognhjula mens jeg drog som en gal i bisselet. Og mang en gang ranget den bare av seg seletøyet og sprang sin vei.

En liten bordbit kunne bli til det reine mysteriet for Viggo, og da kunne den ta alle sine hestekrefter i bruk. Som den gangen den bestemte seg for å snu midt på Storelvbrua. Jeg måtte selvfølgelig hoppe av i full fart for å ikke havne i elva. Og hesten fant de kledd naken, som så mange ganger tidligere, øverst ved Sørvågvatnet. Der stod han helt stille og forsakt og fintenkte på at det kongelige blodet nok var blandet med blod fra en villhest.

Men Viggo bar nakken sin kneisende høgt, bare en eneste gang hørte jeg den be for sin tilværelse. Det var en gang vi kom kjørende med et lass grus som skulle i noen hull i vegen. Vi måtte forbi gården der bygdas store springhest gikk på beite. Han Gullbrand og han Viggo var aldri gode venner, de voktet alltid på sitt territorium. Så jeg tenkte mitt da jeg så at porten til gården var åpen. Og jeg tenkte ikke feil. Da den fikk se oss, var den i noen byks ute på veien. Med sine skarpe sko flådde Gullbrand skinnet av de flotte lårene til Viggo.

Han ble naturlig nok like livredd som jeg. Han steila opp i luften på to bein, og jeg stod i vogna som fòr fra den ene siden til den andre, mens vi skreik like hjerteskjærende begge to.

To karer og to kvinner kom ut på veien - og vifta med hvite laken. Men det var det liten hjelp i, Gullbrand brydde seg ikke om det.. Det ble en fryktelig halvtime for både hesten og meg.

Bror min, som var på arbeid et langt stykke unna, hørte skrikene. Han heiv seg på sykkelen og kom og gikk mellom de to hestene. Det var et vågestykke som kunne ha kostet livet. Man behøver ikke å være prinsesse for å ha englevakt, noe jeg tror både mennesker og dyr hadde den gangen.

Gamle Svarten ble elsket av alle. Selv om den gjorde mange krumspring på sin slitsomme ferd, ble den for gammel og ung den beste her i verden, den ble vår alles venn. Mange brødskalker ble hentet i skuffen og stukket til den av kjærlige barnehender - som var kry av å få sitte på den fine hesteryggen. Den dagen den ble leid til Alsvåg, satt i transportstall og heist ombord i lokalbåten - var en sørgelig dag for oss alle. Hele familien fulgte den på den siste reise. Da lokalen fløyta for avgang, stakk Viggo hodet ut fra stallen og knegget. Min bror sa at han mente han så at hesten gråt.

Det finnes dyr som en blir spesielt glad i - og som en gjemmer bildet av i både hjerte og album.

Gamle Svarten, den beste her i verden.

Søster til Lynghild, Ivarny (Mossi) med svarthesten Viggo.

##################

STJERNA - HISTORIEN OM EI KU

VÅREN

Våren er den årstiden da skaperverket blir naturens romantiske tumleplass. Livet vender tilbake med inspirasjon til hver skapning, gir lys, håp, vemod og lengsel. Det vi kaller vårstemning, men vårløysing på vann og i fjell. Da tiner telen i oss alle. Man kan bli våryr av mindre. Når måsen og rypa tar sin elskov nedover myrene, legger vi sjela ut og følger spillet med alle sanser. Men løvet spretter og gresset grønnes synger naturen ut sin skjønnhet. Det kommer liv i reirene, med pip på tuer og i trær. I fjøsene strekker sauene ryggen og letter på rumpene - lammene vil ut. Og livet formerer seg blant flygende og hoppende små vesen. Gleden over alt levende er så stor at en klarer ikke drepe en flue.

Vi som har opplevd mange vårer,

vet at i april og mai skjer det mye.

Det er forvandling både i og rundt oss.

Bare syv ukers faste og syv ukers vår -

blir det så lenge som Verden består.

Med våren kom vårfisket, da mannfolkene overlot arbeid og ansvar hjemme til kvinnfolkene - og reiste til Finnmark. Den dagen reisebommene skulle pakkes, fyltes hele familien med vemod. Og det tyngste ble når en skulle ta avskjed i en krok på kaia når tiden var kommet. Den varme hånden måtte slippe taket, den kjære gikk om bord. Da var ikke tårene lette å holde for seg selv. Og når de siste dunkene fra Brunvollen døde ut, tok en ungene ved hånden, ansvaret på ryggen og vandra heimover til bunød og lengsel etter han som reiste.

Med omsorg og slit gikk dagene med nedtelling mot gjensyn. I mellomtida hadde vi finnmarksbrevene som kallene skrev når de helst skulle ha hvile. Disse brevene skinte som vårsola når de kom.

Sammen så alle fram til de to store festdagene - når finnmarksfarerne kom hjem og 17. mai. Hvilken dag som ble feiret først, var avhengig av fisket. Den dagen den store, hvite konvolutten ble hentet på telegrafen - visste vi at ventetida var slutt. Innholdet kunne lyde slik:

"Vi er kommet til Tromsø.

Alt vel. Flagget heist.

Avgang herfra 1600. Går tre båter sammen.

Kan være ved kai i morgen tidlig 0600".

Det ble travle timer for store og små. Det skulle ryddes, kjernes og bakes - for kallene var sultne på smørgås og klinalefsa. Alle kropper spentes i forventning om finnmarksklem og gaver vi visste lå i en spesiell kiste. De som var minst og mest beskjedne fant plass under kjøkkenbordet, der de ventet for å høre pappas stemme - som de var blitt fremmede for i lange våruker. Men snart var det pappas fang som var best!

Det var slike vårdager at ungene undret som over at mamma - som ellers hadde det så travelt - tok seg tid til middagskvil sammen med pappa hver dag. De forstod vel mer enn de voksne trodde. En far kom til å overhøre en samtale mellom to gutter mens han klava line i uthuset. Guttene var tydeligvis i fin vårstemning da Aksel spurte Hans om han trodde at vårknipa var over nå. Hans ville vite hvorfor han spurte om akkurat det. Jo, mente Aksel - han trodde det var vårslepp hver dag nå når pappa var heime! Og de kunne nok snart vente seg en lillesøster eller lillebror i huset! Dessuten hadde mora sagt at det var så fint med alt som ble gjort om våren, og det kaltes visst for våronna. Og så pleide hun å si at om våren da gror det godt og alt springer ut!

Da guttene senere kommer inn på kjøkkenet til mora, står hun der og koker måsegg og ser litt rar ut, det er noe hun ikke liker. Og etter en stund forteller hun dem stilt at det var nok unger i måseggene. Guttene lurer på hvordan det går an, og også om hvordan ungene kommer seg ut av egget og blir ordentlige måsunger. Mora forteller dem at ungene vokser seg store inne i egget og når de blir store nok - pekker de hull på egget og kommer ut.

Aksel blir helt forferdet - har drar tydelig sammenligninger. Han ser på mora med store øyne og spør om han og broren pekka hull på magen hennes da de skulle ut. Mora smiler lunt og svarer at det gjorde de nok. Og så synger hun:

"Ja, slik er våren,

lys og fager -

med lyse dager,

den kommer til oss på ny"

Og så legger hun til:

Om våren kan all ting skje!

#############