Etter at Lynghild hadde gått skrivekurset på beygynnelsen av dette årtusenet - begynte hun å skrive eventyr. Nedenfor her er det gjengitt en del av dem.

Innhold:

* Da Trollet ble til en Prins

* Nattens drøm

* Om en liten rød rose

* Han Blåbærlars

* De tre musene under svaletellet

* Tre lystige søsken

DA TROLLET BLE TIL EN PRINS

Det var en gang en gjeterjente som bodde så flott med hele naturen rundt seg. Der var store og små hauger som skaperen hadde kastet rundt seg her og der i et myrlendt terreng, der skogen også etter hvert vakkert bekledde landskapet. Der var forskjellige typer trær, til og med tornebusker kunne hun besøke på sine daglige turer med dyrene.

Hun var ikke store jenta da hun begynte å lytte til de mange rare historiene som de voksne fortalte. Det fantes tydeligvis mye mellom himmel og jord, og under jorda også. De voksne mente til og med at i en av disse haugene skulle det ha bodd troll. Det var store merker i steinene - som faktisk ligna trollføtter - oppetter den haugen som ble kalla Trollhaugen.

Så langt hadde ikke jenta opplevd dette som noe mystisk. Men hun kunne ikke noe for at de dagene det høvde seg slik, og når hun måtte være alene med å gjete kyrne, så ble det veldig spennende å gå rundt i disse områdene. Da kom det en slik følelse av trolldom over henne, men redd var hun slett ikke. Hun følte det var verre med den varme solsteiken og alle fluene som elsket blodet hennes. Da var det harde timer der svetten rant og hun fikk blødende fluestikk på armer og bein. Da var det godt å sette seg ned med den gode brødskiva som mamma hadde smurt - og med kakaoflaska som var fylt til randen.

Akkurat en slik dag var det at det hendte. Hun fulgte dyrene på deres lange streif. Hun hadde den lille ranselen på ryggen og den passende staven - som hun hadde funnet i fjæra - i handa. Da dyrene hadde spist seg mette på det saftige myrgresset og tatt ørtepause og middagskvil, var hun kommet nesten rundt denne rare haugen. Hun følte trettheten sige innover seg og satte seg ned på en tue i en fin helling. Det skulle gjøre godt med en pause. Plutselig oppdaget hun at hun nesten hadde satt seg midt oppe i et gåsereir. Hun burde kanskje ha skjønt det ut fra levenet som gåseparet holdt. Men hun var glad for at hun ikke hadde ødelagt eggene ved å sette seg på dem. Men hun måtte flytte seg slik at gåseparet kunne komme tilbake til reiret før eggene blei kalde.

Men hun klarte ikke å la være å først ta et av eggene opp i handa. Det var så varmt og godt. Hun la det forsiktig tilbake i reiret, men da var det som det hendte noe. Hun følte at noe nærmet seg tuva hun satt på, og kjente en nydelig duft. Da hun så bakover - stod et lite troll og så på henne. Det rørte henne ikke, men snakket til henne med rolig stemme. Hun lyttet og fikk med seg hvert eneste ord som det sa:

"Du lille, pene jente skal ikke være redd. Jeg er et veldig snilt troll som bare vil glede menneskene. Og jeg ble veldig glad i deg da jeg så at du la egget varsomt tilbake i reiret. Når du nå går videre for å finne deg en plass der du kan spise, skal du gjøre det med god samvittighet. Kommer det noen i din vei som trenger det, så skal du gi bort litt av maten. Du skal aldri trenge å sulte."

Da hun reiste seg, så hun ikke trollet lenger. Og da hun la merke til at dyrene trakk ned mot stranden gikk hun etter. Hun gikk ned til sjøen og ut på en stor stein, der hun satte seg for å spise. I det hun hadde en halv brødskive igjen, kom det en småmåse og snappet den ut av handa hennes, og ned for den i full fart. Hun kom til å tenke på det trollet hadde sagt, og var glad for å gi til en sulten kråse.

Dyrene trakk heimover og hun fulgte etter, mens hun tenkte mye på det som hadde hendt. Men hun nevnte det ikke med et ord heime. Nå hun senere gikk den same ruta følte hun bestandig spenning i luften, men det skulle gå mange år før hun fikk en lignende opplevelse.

Da var hun blitt en flott ungjente som hadde studert og som tenkte seg ut i verden.

Kvelden før hun skulle reise ville hun helst gå en tur på gamle stier. Hun var takknemmlig over livet og kvelden som gikk mot natt. Mens hun tente bålet under steinen med det gamle gåsereiret, tenkte hun tilbake mens hun nøt midnattssola. Og plutselig fikk hun den samme følelsen som for lenge siden, og da hun snudde seg stod trollet der. Akkurat som hun sjøl hadde trollet vokst seg stort siden sist og var like sjarmerende og blidt. Og hun lyttet intenst til det som ble sagt: "Jeg visste du ville komme hit før du reiste. Har du enda ikke bestemt hvor ferden skal gå, vil jeg komme meg et forslag. Den flotte reiseruta vil gå til fremmede havner, penger skal du ikke tenke på, de kommer før du reiser. På det flotte skipet - i en stor, flott havn - får du treffe en kjekk gutt. Han skal bli din mann. Men husk å ikke fortelle til en levende sjel det jeg har sagt, da vil det gå deg ille!"

Hun ble redd, men klarte også denne gangen å holde på hemmeligheten. Da hun gikk forbi postkassen heime, ble hun så rar både i hode og hender. Brevet som lå der var til henne, og hun torde nesten ikke åpne det. Da hun så at det stod Norsk Tipping på konvolutten, kom hun til å huske at hun for litt siden hadde fylt ut en tippekupong på et nesten latterlig beløp.

Så det ble jo litt av et sjokk da tallet "2,5 millioner" lyste mot henne, og det var vanskelig å tro at det var sant.

Da hun kom inn døra hjemme, låg billetten på bordet - og den var fra mor og far. "En gave i takknemmelighet for at du er den du er" stod det - og reisen gikk til de flotteste reisemål hun kunne tenke seg. Hun leste linjene flere ganger, mens hun tenkte på trollet - men passet vel på ordene sine.

Det ble en reise hun aldri kunne drømt om. Hun levde livet som en prinsesse, og mange blei de guttene som ble forelsket i henne. Men hennes magefølelse bad henne vente. Da de kom til den flotte havna som trollet hadde snakket om, da stod han der - gutten som trollet hadde snakket om, og lovet henne. Det blei den flotteste dagen hun hadde opplevd. Og de ble så forelsket at de kunne ikke skilles. Han ville så gjerne bli med henne til det flotte landet og den fine plassen hun flittig snakket om.

Han ble med henne, og ble snart bergtatt av den flotte naturen og midnattssola. De levde for det meste ute hele sommeren, både dag og natt. Selvfølgelig måtte hun også vise han der hun gikk som gjeterjente. Brødskiver og kakao blei tatt fram igjen ved gåsereiret, der de satt og nøt nattsola, sjøbåra og hverandre. Gåsa forlot reiret og jenta fikk på nytt kjenne varmen fra egget, men nå var de to om den fine opplevelsen.

Plutselig ble gutten borte, mens trollet i stedet stod der med sin fine duft. Det sa bare tre ord: "Gratulerer med prinsen". Og så var det borte - i det same som gutten la sine varme hender rundt henne. Så fortalte han henne om sine underlige opplevelser. Han visste sikkert at han hadde vært og levd på dette stedet, og han trodde han hadde vært et snilt troll som hadde hatt ønske om å bli et menneske og finne lykken. "Du har sikkert vært et snilt mannetroll!", sa jenta, og så gikk de begge inn i eventyret som nå er ute.

Det snille trollet vil sikkert flere lære å kjenne - og jenta vil leve lykkelig med sin prins til livets ende.

##############

NATTENS DRØM

En drøm kan være så mangt. Den kan komme både i våken tilstand og når en sover. Det blir ofte sagt at "det var en drøm som gikk i oppfyllelse" eller at "drømmen ble virkelighet". Og så kan man jo drømme seg bort!

I søvnen blir ofte drømmen så levende at den har vanskelig for å slippe taket når en våkner. Mange ganger kan jeg våkne fra den fine, triste eller spennende drømmen - for så stå opp, gå og spise og drikke litt, for så å gå tilbake til sengen - og så fortsette på samme drømmen. En kan bli både glad og skuffet når en våkner. Drømmen kan være så uinteressant at den går i glemmeboken med det samme, andre ganger er den så vakker, trist eller nifs at den er med deg i dager og måneder.

I natt hadde jeg en forunderlig drøm - vakker og levende, en slik jeg kunne tenke meg å drømme hver eneste natt og hatt glede av. Jeg drømte jeg var ute på en veldig stor slette der sola lyste over fjell og vann og der det var markblomster av mange slag. Jeg gikk videre gjennom en stor park og på en slette stod det en nydelig gård med en mektig stor hage. Porten var den største jeg hadde sett. Der var lysende portaler og flotte innganger fra alle sider, og de utroligste innretninger til tak og vegger. Noe var blendende lyst, mens andre avdelinger hadde mer avdempet lys, med et vemodig skjær - som minte om lengsel. Der var plantet blomster av alle slag akkurat der de best passet inn i tilværelsen. Jeg ble tatt mot med hjertelighet og leid inn en port. Det var omtrent som en slags fødsel i det jeg steg inn gjennom den himmelhøge porten. Her var det storkenebb, tusenfryd, prestekrage, snøklokkestjerne og fjellklatrefot i skjønn forening. Der var små avdelinger med hvitveis og blåveis inne i en liten barskogklynge. Der var blomster så langt en kunne se - noen trivdes rundt små vann som slynget seg mellom bjørketrærne, og alm hadde også fått husly selv om den ikke hørte til der.

Det gikk stier alle veier. Jeg traff også på heller farlige områder med sukkulenter og kaktuser, dekorative og tiltrekkende - men farlige med sine melkehvite pigger. Midt i alt tornekrattet stod den store tornebusken. Jeg måtte bort å ta i den, og det forekom meg at denne hadde jeg stukket meg på mange ganger - og til og med følt giften av alle slektningene den hadde rundt seg. Men jeg hastet videre mellom blomster og strå - helt til jeg kom til en blomstrende strand med deilig duftende liljer. De så på meg som sommerfugler med sorte øyne og tok meg inn i sin favn og sitt skjønne blomsterverk. Best som det var stod jeg omslynget av en blomster-bjørk, kjærlighetstreet som det gjerne kalles.

Etter som jeg vandret frem kom jeg inn i en stor jungel, jeg ventet bare på at en tiger skulle springe fram fra den grønne vegetasjonen. I stedet fikk jeg se en kjempestor ficusplante og då stod der plutselig en jente med en fin bukett med røsslyng i hånden. Den skulle jeg få om jeg orket å tørke den. Jeg holdt på å gå meg vill mellom middagsblomst, toppklokke og knollblomst da en flott herremann kom og rakte meg sin hånd med den vakreste orkideen jeg hadde sett. Jeg ble så betatt av alt jeg så av lys og blomster, at jeg glemte å spise. Jeg kjente at jeg måtte ha noe å drikke da jeg fikk se de store bærtrærne som bugnet av bær. Og der stod jammen et bærspann også. Med det i den ene hånden og med orkideen og en smørblomst i den andre - plukket jeg både maven og spannet fullt av søte, fine bær. Rett bortom fant jeg en stor fontene som fordelte vann til alt som trengte det. Plutselig kom det en hånd og rakte meg av det iskalde vannet i et stort, flott krystallglass.

Jeg måtte sette meg for å hvile litt, men da var det tid for omvisning. Det kom masse folk, kjente og kjære - som vandret rundt. Mange barn hadde stilt opp til sangkor og musikken spilte på alle slags instrumenter. Den blå himmelen ble fylt med gullglansede skyer. En dame spilte på en stor harpe, alle klappet i hendene og så sang en "En himmel full av stjerner, kan en ønske mer". Plutselig kom en liten gutt og en liten jente bærende inn med en stor blomsterkurv. De fortalte hvor flittige de var og at de hadde fått kurven av en rik mann. Blomstene ville de bytte i bær og frukt. Den rike mannen fikk alt folket til å plukke de bæra barna ville ha. Jeg fikk også en kurv full av vårens første krokus. Og jeg fikk kjøpt en porselenskrukke som ble pyntet med røde blomster. Gutten og jenta begynte å danse av glede.

Solen hadde nå tatt fatt på sin kveldsrunde før jeg kom meg videre og skyggene la flittig sine veier over blomster og statuer. Jeg var nu veldig sliten. Jeg så ikke mye vissent der jeg gikk, alt det stygge ble nok fjernet av kyndige hender, tenkte jeg der jeg gikk i mine egne tanker og nøt alt det skjønne jeg så og hørte. I min enslighet vandret jeg nå nærmere utgangsporten. Da skvatt jeg veldig til av all fuglesangen fra alle trærne. Jeg løftet blikket og da så jeg to kjente skikkelser sitte oppe i hver sin tretopp helt ved utgangen til hagen. Jeg ble stående der lenge. Trodde ikke mine egne øyne - for det var far og mor som satt der og skuet ned på meg. De begynte å snakke til med, og fortalte at de satt der og skuet ut over sin have. De fulgte med store og små som kom og gikk - og hva de opplevde og tilegnet seg på sin vandring. "Vi vet om det triste, men også om gleden vi ser. Vi hører gråt, men mest ser vi smilet og gleden i munter sang. Vi ser dere alle i slektens gang".

Porten ut av haven stod nu helt åpen, men jeg hadde ikke lyst til å gå ut. Da våknet jeg - og så på klokken. Det var blitt en ny dag med strålende sol ute. Jeg hadde hatt en vakker drøm, jeg hadde gått en tur gjennom hele livet. Og det til og med i søvne.

#############

OM EN RØD LITEN ROSE

Det var en gang en skjønn liten jente som blei kalt Rose. Hun kom til verden i et hus med en stor hage. Det var alle slags planter der. Men mest var det bed med alle slags roser, store og små. Jenta lignet en av de små rosene som stod i et lite bed nært vinduet der hun sov. Hun var selv glad i blomster - og hadde mange fine turer rundt i hagen. Det hendte at hun våknet om natten og hørte fuglesang fra det bedet som hun kalte sitt. Men hun kunne aldri bli sikker på hva slags fugl det var som sang. Av og til syntes hun den hørtes som en sped guttestemme. Hun følte seg betatt av klangen i stemmen og den varmet hennes hjerte hver gang hun hørte den gjennom det åpne vinduet.

Så var det en natt hun drømte at en brevdue kom inn gjennom vinduet. På brevet var det to hjerter. Inne i det minste hjertet var det en rød rose - i det andre en liljekonvall. Dua la brevet på hodeputa og sa at dette måtte hun lese godt. Hun var rent skjelven på hendene da hun åpnet brevet og leste: «Treff meg ved det lille rosebedet klokken 12 i morgen kveld. Du er nok den fineste lille rosen som vokser der - og du har betatt mitt unge hjerte. Jeg er bare en ensom liljekonvall som har forvillet meg til det samme bedet. Kanskje kan du hjelpe meg til å ikke føle meg så ensom mellom de store og små rosene der. Når det vannes blir jeg som regel oversett - da overlever jeg på små dråper fra deg. Så nå vil jeg gjerne treffe deg i hagen snart».

Hun ble med ett lys våken, drømmen var over og det var stille og rolig, bare vinden rusket litt i trærne. Men så kom hun til å se ut av vinduet - og hjertet hoppet fort og høgt. For ved det lille rosebedet stod det en veldig fin gutt på hennes egen alder og smilte til henne. Hun hadde aldri sett noe så skjønt. I trøyeslaget hadde han en rød rose.

Hun ble jo litt redd, men tok mot til seg og spurte hvor han kom fra. «Du har jo sendt bud på meg», svarte gutten. «Jeg vet ingen ting om deg», sa jenta - og skulle til å lukke vinduet da dua kom og satte seg på guttens skulder! Den røde rosa som hun hadde i nebbet, gav hun til gutten. Gutten tok mot rosa og gav den videre til jenta som stod i vinduet - spent på hva som skulle skje. «Kom ut gjennom vinduet til meg», ropte gutten. «Nei, jeg tør ikke, det er for høgt», svarte jenta. «Vær ikke redd», ropte gutten. «Du kan falle i mine armer! Jeg skal beskytte deg resten av livet». Jenta skjønte at dette måtte ha noe å gjøre med brevet i drømmen hun hadde hatt, så hun hoppet i guttens armer. Der ble de stående en god stund å holde rundt hverandre.

Sola var nå kommet høyt på himmelen og gartneren var kommet ut for å vanne i hagen. Og han ble ganske forskrekket da han så det uryddige blomsterbedet. Og da han skulle se bort på en benk i nærheten - så han to unge mennesker som satt der og var opptatt av hverandre. Han gikk bort og ville snakke med dem, men da var de plutselig borte.

Den dagen de reiste ble en tung dag, hun fikk ikke engang sagt skikkelig farvel til hagen sin. Og på den lange reisen med fly og tog tenkte hun bare på den fine gutten som hadde lovt å beskytte henne hele livet. Da hun kom til det nye bostedet sitt, fikk hun ikke til å trives der. Hun ble tynn og blek og ingen visste hvordan de kunne hjelpe henne. De laget til og med et rosebed som lignet det hun hadde hatt - og plantet roser der. Men rosene ville ikke trives. Derimot trivdes det liljekonvallfrøet som hun hadde tatt med seg i en pose hjemmefra - og selv plantet. Noen brevdue kom ikke på besøk, men en liten harepus kunne komme og sitte og se på henne når hun åpnet vinduet sitt.

Så en dag så hun en liten brevlapp som viftet i vinden. Hun gikk til det nye blomsterbedet og tok lappen. Nederst i hjørnet var det en fin rød rose, og på lappen stod det: «Jeg følger deg hvor hen i verden du er. Jeg er gutten som fikk deg lille rose så kjær!» Og da hun så opp, så stod han der lys levende foran henne! Hun ble så glad at hun tisset i buksa - og dermed ble det litt gjødning på den fine liljekonvallen som hadde vokst seg stor og stod og viftet i vinden til henne.

Mens de stod der og omfavnet hverandre kom moren til jenta forbi, og hun trodde knapt sine egne øyne. «Hvem er det du omfavner?», spurte hun så. «Det er min kjære liljekonvall som jeg nå aldri kommer til å slippe!», svarte jenta. «Vinden har fått meg hit til den vakreste røde rose jeg har sett i mitt liv!», sa gutten. Og mens moren stod der og prøvde å forstå hva som skjedde, vokste liljekonvallen og rosen til to voksne og forelskede mennesker. Og hun hørte de lovte hverandre troskap til livets slutt.

Så ble det bryllup. Og ingen hadde sett maken til mengder av roser og liljekonvaller over alt. Mens de nøt bryllupsmiddagen kom det en due inn gjennom vinduet. Hun hadde en rød rose i nebbet og overrakte et telegram til paret.

«Gratulerer deg rose og liljekonvall!

Nå skal dere sammen for alltid i hagen være.

Dua og harepus må også få ære!

Og den velsignede vinden vil føre dere til lykkegrinden!"

Så festet de og frydet seg så de alle kunne kjenne - og jenta og gutten levde lykkelig til livets ende!

Eventyret er skrevet på Norefjell - Vinteren 2015.

###############

HAN BLÅBÆRLARS

Det var en gang - for evinnelige tider siden - at det dalte ned mange forunderlige steiner på en naken, men lyngkledd øy. Steinene var like forskjellige som vi mennesker; små, store, runde, flate, slette og skarpe i kantene. Andre var som kunstverk - og alle prydet naturen med de hvite sandstrendene og de står der ute mot havet som vaktposter mot sjøbåra.

Navnene sine fikk vel steinene etter den tilværelsen de ble plassert i på denne vakre øya.

Blåbær-Lars fikk sin blivende plass i et fritt område borte mellom Breistrandhaugene - der han hadde den beste utsikt i alle retninger. Der står den som et kjærtegn for store og små. Rundt den har sauene ligget i ly for været med smålammene sine - og der har de også søkt skygge for sola. Her sto både små og store dyr og klødde seg til det store velbehag. Og den har vært en samlingsplass for barn og voksne.

Da vi var små, lekte vi både rundt den - og vi hoppet fra den. På Blåbær-Lars satt vi med brødskivene og kakaokoppen når vi hadde nistepause i gjetingen. Blåbær-Lars gav oss flott utsikt over kyrne sine bevegelser, vi kunne se om de trakk innover eller vestover øya.

Der tok vi en naturlig hvil når vi gitt forbi, og der lå guttene i skjul når de lekte indianer og skaut med pil og bue. Og vi satt der ofte sammen og fortalte, diskuterte og filosoferte. Vi lurte på hvorfor steinen ble kalt Blåbær-Lars. Vi spiste jo mye blåbær på tuene rundt - som navnet hadde sikkert forbindelse med det.

Filosofiene ble mange - og de kunne føre oss rett over i eventyret:

På en slik naturskjønn øy lever menneskene blant konger og prinser som bor i gamle slott, og til og med troll og hulder har vært levende her. Her kan både barn og voksne utvikle både virkelighet og sin naturlige fantasi i skjønn forening. For i virkeligheten bærer vi jo alle i oss litt av det skjønne eventyret. De som døpte steinen med navnet Blåbær-Lars var sikkert av de heldige som hadde fått sett den mektige bæra som ble til en Blåbær-Lars-stein.

Og steinen inneholder fortsatt saften av den største blåbæra i hele øysamfunnet.

Det var mange som så denne mektige bæra - og mange hadde drømt om å få holde den, men ingen klarte å få tak i den. Hver gang de skulle ta den fargerike i hånden - for den opp gjennom luften og inn i den fine steinen. Ingen klarte å finne ut hvor den smatt inn, for der var ikke noe hull.

Hver skjønnhet vil ha seg sin make. Blåbær-Lars hadde nok funnet seg en flott og blåbærsaftig kjæring. Det gikk rykter om at han hadde tatt henne med til Lamholmen, og at de der hadde blitt viet av en bjørnebærprest.

I den tiden var ingen omaksredd - og der var heller ikke noen som skrev opp turene sine.

Det fine blåbærparet bar i alle fall mye frukt - så mye at de kunne holde mange med både saft og syltetøy, og det ble et rikt tilskudd til øyfolket.

Denne rike og saftige blåbærfamilien hadde også mange gode bær-naboer. De misunte nok Blåbær-Lars han popularitet. Mange bærkjerringer kastet også gode hemmelige blikk på denne usedvanlig flotte bæra som ofte tok en tur nedover ra og myrer. Blåbær-Lars hadde også sansen for andre friske bærfarger. Han hadde alt for mange ganger kastet et stjålent blikk på denne Tyttebærtrille. Når den ble moden, var den svært fristende - og kom den seg løs var den ikke til å stoppe. Men Tyttebærkallen kunne fortelle at hun kunne være sur som galle før hun ble moden og snudde den friske rødsida til.

Blåbær-Lars ble veldig sjarmert av den nydelige tyttebærlyngen som Tyttebærtrille kravla seg fast i. Den hadde den fine grønnfargen som Øya hadde vært så glad i fra eldgamle tider. Men på den samme øya hadde det blitt en fargeblanding etter hvert - som det så ut som noen og enhver trivdes med. Blåbær-Lars kunne godt forstå at han hadde det beste utgangspunktet - selv om han visste at sauebonden likte den røde Tyttebærtrille best til midnattssol-lammesteika si.

Men om han Blåbær-Lars bare var et bær - som rett nok kunne bli til stein - så kunne den la seg friste over evne. Da besøkene ble tettere oppover Storhaugbakken skjønte han at det kunne bli vanskelig å styre seg. Så nu regnet han med litt av hvert. Disse naboene - særlig Blokkbærmette, som aldri av andre ble sett på som sjarmerende, hun hadde i alle fall sånn passe tiltrekning der hun lå og titta opp mellom hver eneste tuve. Hun krøp tett inntil Krøkebærkjekke som lå der svart som jorda og skrøt av hvor god den var til krøkebærlikør, men hun snakket aldri om ungene som spiste av den og fikk vondt i magen.

Nå stakk disse bærkjerringene seg sammen i en deilig formiddagsslarv. Da det kom Blåbærsaftig for øre - ble det bråk og trasige tider for Blåbær-Lars. Og det gikk ut over alle husholdningene i området - som ikke kunne forstå hvor blåbærene var blitt av. For Blåbærsaftig hadde fornedrelsen vært så stor at folk måtte lange veier for å få blåbærsylte på pannekakene.

Omsider tok både Blåbær-Lars og Tyttebærtrille til vettet - og holdt seg der de skulle. Og plutselig blomstret blåbærlyngen igjen over hele området. Små og store spiste blåbær som om de hadde vært over 7 blåner. Tyttebærtrille skjemtes så at hun rømte nedover raet til Snipshaugen.

Men alt til sin tid. Blåbær-Lars ble rastløs. Han tok lange turer og kom sjelden heim. Om Blåbærsaftig spurte Krøkebærkjekke - så fikk hun ikke noe svar, hun var tett som et bærspann.

Så slo de røde og blå seg sammen, kanskje de kunne vinne valget til høsten. Det måtte finnes en frigjøring også for en bærkjerring. Og så tok disse bærkjerringene seg turer både innover og vestover. Kanskje de kunne finne seg selv hos bjørnebærpresten?

Så en dag ble Blåbærsaftig helt borte. Blåbær-Lars burde jo han skjønt det, hun hadde jo vært innelåst i ei krå måned etter måned. Nå satt han der alene, steinen ble så kald og han sørget dypt utover våren og sommeren. Men da de siste julikveldene kom ble det etter hvert mange turer ned gjennom Breistrandmyrene. De lå der gullforgylte i glansen av den omtalte gullkalven som en gang i tiden ble bortført fra sitt hvilested. Blåbær-Lars ble aldri mett av dette skuet.

Mens han trillet i sine egne tanker mellom Breistrandhaugene fikk han se en slette full av multegylne bær - og det var det vakreste han hadde sett i sitt bærliv. Han koste seg kveld etter kveld - levde et herlig liv. Av og til tok han ei riktig gylden ei med seg opp i steinhuset sitt. Vennskap er godt å ha og en flott blåbærkar kunne vel saktens komme over fremmedfrykten også.

Men det tette forholdet til Blåbærsaftig kunne ingen annen gi han - enn hvor søte og gylne de var. For fremdeles ventet han å få henne han elsket tilbake, slik at det kunne bli en værende stein bort i haugene. Men mange trodde også at det som var skjedd var at hun hadde vendt tilbake til sitt blåbærhjem. For om sommeren kunne det plutselig plukkes blåbær helt fram til dørene.

Men det aller siste i bærfamiliens Se & Hør er det som Blokkbærmette kunne fortelle Krøkebærkjekke om disse to; Blåbærsaftig og Blåbær-Lars. Hun hadde sett disse to komme lys levende ut av steinen og gi seg til å trille nedover alle haugene, de stanset ikke før de var på Sildsanden. Der kom en stor Laksesprette hoppende oppetter den hvite sanden og vigde de to til rette ektefolk - enda de slett ikke var blitt skilte på forhånd. Stort bryllup ble det også. Og mens Øyas flinke kokker serverte gode retter, satt Blåbær-Lars og snakket med sin brud - det var nok interessant det han berettet!

Går du en tur langs Breistranda i lyse sommernetter - kan du se de svære blåbæra som spretter rundt Blåbær-Lars. På andre bær vil han nok aldri mer tenne. Han og Blåbærsaftig skal leve lykkelig til livets ende.

######

De tre musene under svaletellet

Det var en gang tre musesøsken som bodde under svaletellet i en fjøs som tilhørte et stort slott. De ble tidlig foreldreløse - mor og far hadde gått ut for å finne mat, men kom aldri tilbake. Musebarna hadde fått beskjed om aldri å forlate hjemmet, og etter å ha ventet i flere dager - var de så sultne at de måtte ha mat. De hadde vært utenfor veggen med foreldrene noen ganger, så storebror våget seg av sted. Han måtte finne ut hva som hadde skjedd.

Han lirka seg forsiktig opp gjennom et hull han kjente til. Plutselig var han ute på svalegulvet, og der stivna han til av et fryktelig syn: På svalegulvet, på et spannlokk fullt av sirup lå mamma og pappa døde! Av ren forskrekkelse trilla han ned gjennom hullet han var kommet opp gjennom - og det tok flere dager før han klarte å fortelle de to andre hva som hadde skjedd.

Men livet måtte gå videre, så lillebroren ville prøve en vei ut under lembrua. Kanskje kunne der ligge litt hønsemat? Men i det samme han så dagslys, enset han også to grønne øyne som stirret på han. Og han fikk så vidt føling med noen kvasse klør før han fløy som en flaggermus for å komme seg unna. Men mat måtte de ha - og da dyrene tok en ørtepause listet de seg opp i fjøset. Der var det godt og varmt i pusten til dyrene og i fjøsgangen fant de nok mat til å spise seg gode og mette. Det gikk ikke likere enn av de etterpå sovnet søtt i høytugga som budeia hadde lagt klar til morgenstellet.

Tida gikk - og en formiddag våknet de med at det var så forunderlig stille i fjøset. Det måte de finne ut av og da de to musebrødrene kom opp så de at fjøsdøra sto åpen. Og det var tomt for dyr og tomt for melsekker, tomt for alt! Alt var forsvunnet! De skjønte fort at de måtte annet sted for å finne mat om de skulle klare seg videre. Men de skjønte også at de måtte vente til det ble ro på gården før de gjorde noe mer, det var fullt av folk ute på gården og det duret fra maskiner.

Så ut på kvelden ga storebroren seg lystig i vei over gårdsplassen. Han smøg seg rundt redskaper og gjerdestolper og syntes han hadde gått langt og lenger enn langt da det dukket opp en lang mur. Han pilte langs muren, for den måtte jo tilhøre det store slottet som han hadde hørt så mye om. Og plutselig så han sitt eget speilbilde i en vindusrute. Og sannelig stod en av rutene åpne, så nysgjerrigheta tvinga han innenfor vindusglasset - og der fulgte han vinduskarmen inn i en stor bod full av mat. Fortumla over alt han så, rota han seg opp i en hylle der det stod en melpose. Snart sila det mel ned på gulvet og storebroren ble helt fra deg av begeistring. Her skulle de andre ha vært!

Men det viste det seg at det var de, de hadde fulgt i sporene hans og nå gikk de alle i gang med en stor musefest inne på det store slottet. Akkurat i det de tenkte på å dra hjem, hørte de tunge skritt og en nøkkel som ble satt i døra. De fortet seg høyere opp og gjemte seg bak en stor boks. Den som kom inn nynnet og sang, men sangen gikk over i ulyder da alt rotet musene hadde stelt i stand ble oppdaget. Matboden så ikke ut - for der hadde jo musene både "ete og drete". Så ble det stille - men plutselig tordnet lyden av en støvsuger. Da var det godt at musene var høyt oppe under taket.

Da det endelig ble stille igjen - og de skulle hjem, oppdaget de at vinduet var lukket. Men lillesøster fant et lite trekkhull som hun trengte seg ut gjennom. Da brødrene skulle følge etter, holdt de et slikt leven at flere kakebokser falt i gulvet - og en av den skapte et skikkelig leven da den traff en musefelle.  Men omsider tumla de seg ut gjennom trekkhullet - og det var akkurat i tide, for de hørte de tunge skrittene komme mot matboden igjen.

Da de alle var ute av slottet, bar det raskt mot fjøset igjen. Da de nærmet seg, hørte de noen rare skrapelyder - og da de kikket inn i fjøset stod det en hest der - og den sto i en stall av gull. Melsekkene var kommet på plass og musene kunne nå se framtiden lyst i møte. På tur ned musehullet til svaletellet fant musesøstera en trebit med noen strengstubber på - så hun satte seg like godt ned og spilte, og brødrene sang:

Øst, vest, hjemme er best -

vi har fått en hest til gjest!

Som takk til slottet vil vi varme toner sende,

og vi tre mus vil leve lykkelig til livets ende!

#################

TRE LYSTIGE SØSKEN

Det var en gang tre små søsken som skulle passe hjemmet mens foreldrene var i byen og handlet. De koste seg i det varme og gode huset - og mens de satt i den lyse stuen, så de plutselig en kraftig lysstråle. Da de så ut av vinduet fikk de øye på en gutt som satt på trappa og stirret på dem. Han hadde en stor gullklokke i fanget. Og plutselig fòr døra opp og inn over golvet danset viltert sju store mus. I halene hang det små, gullforgylte glass - og den største dro etter seg en stor nålepute med gullnåler i.

Det minste barnet begynte å gråte av redsel, men da han hørte søstrene sine le så det ljomet i huset - satte også han i gang med å le. De lo og lo og lo, så det skremte nesten vettet av en kjærring som kom forbi. Hun måtte selvfølgelig se hva det var som foregikk - og da hun fikk se musene dansende omkring med de små glassene i halene sine, slo hun opp latterdøra så hele nabolaget hørte levenet. Før de visste ordet av det var hele huset fullt av folk fra hele bygda. Og det gikk ikke bedre til enn at de fikk latteren på glid alle sammen.

Det kom det en lege forbi - han skulle på sykebesøk i nabolaget. Da han fikk se hva som foregikk trodde han huset måtte være fullt av trolldom. Men det tok ikke lange tiden før han var inne i en latterkrampe som ikke ville ta slutt. Levenet hørtes helt ned til politistasjonen og de bestemte seg der for å storme huset. Men da de kom, hadde musene tatt fram nålene fra nåleputa og dyppet dem i glassene på musehalene. Og de fòr da rundt i huset og stakk alle med nålene. Da falt alle sammen i en dyp søvn. Det var bare gutten med den store klokka som var våken.

Gutten slo sju slag med klokka og presten som bodde på den andre sida av fjellet hørte klokkeslagene. Han tolket det som rop om hjelp. Da kom det tre slag til og plutselig hadde han fått vinger på - og han fløy han opp i luften og rett over til huset - som nå var helt stille og fredelig. Da presten ble klar over situasjonen, løftet han hendene sine og da han sa "Amen" - slo gullklokka til gutten 12 slag.

Alle våknet og så var det bare fryd og gammen igjen. Da foreldrene kom hjem var musene og alt det andre forsvunnet  og barna satt i stuen, veldig fornøyde - men veldig forundret. Og forundret er de sikkert enda. Snipp, snapp, snute - de lever sikkert lykkelig, og eventyret det er ute.

##############