Fra 1986 og videre

Lynghild skriver om smått og stort fra livet sitt. På denne siden er det fortellinger og refleksjoner fra 1986 og fram til nåtid.

############

Innhold:

* Videre alene I

* Videre alene II

* Videre alene III

VIDERE ALENE

Lynghild forteller om Ottars sykdom og død - og om de første årene etterpå. Nedtegnelsene her i første delen - er gjort rundt 1990.

De fleste mennesker blir en eller annen gang alene - men det betyr ikke nødvendigvis at man blir ensom. De gangene jeg føler meg ensom - det er når jeg er sammen med mange og de jeg er sammen med er sammen med sine ektefeller. Da blir det store savnet mitt alltid forsterket. Og jeg føler ikke det er rart - når man har vært så nært på og elsket et menneske så inderlig jeg gjorde med Ottar. Man har delt alt livet kan by på; glede, sorg, overraskelse, framgang, skuffelse, - sett liv vokse og bli til, sett soloppgangen, solnedgangen, slitt i lag, slappet av i lag - og alt sammen i glede over å være til. Vi gledet oss sammen over at vårt blod skulle flyte videre i nye ledd. Og alle de samme gledene er der fortsatt, men nå skal jeg nyte disse gledene alene.

Vi snakket ofte om døden, spesielt i forbindelse med at en kamerat av han plutselig gikk bort - eller når en av våre kjære døde. Vi har jo ikke akkurat vært spart på noen av sidene - døden har vært en stor del av livene våre. Jeg husker han sa det mang en gang: Vi tar en dag om gangen! På samme tid så han fram til hver ny dag med forventning og spenning - for oss begge. Og vi hadde hverandre og vår gjensidige respekt for hverandre - og den hylla vi var satt på i livet. Jeg sier satt på, for vi hadde ikke hatt så mange valg hvor vi skulle plassere oss. Men vi var veldig fornøyde med sitteplassen og den kom jo etter hvert til å bli romsligere og ikke fullt så hard å sitte på.

Vi hadde også snakket om å bli enslig. Og vi hadde begge en mening om at vi helst ville fortsette å bo i vårt felles kjem. Jeg uttrykte tvil om at jeg ville klare det, men da sa han bare at det kom jeg til å klare, helt sikkert. Det var nok til hjelp da jeg måtte ta beslutninga på ordentlig. Og så var vi ganske samstemte om at noe nytt giftemål ikke ble aktuelt. Kanskje en venn etter hvert hvis levedagene kom, men ikke noe mer. Det er likevel bare slik at en forstår ikke realitetene for de er realiteter. Den dagen vi fikk klarhet i tilstanden på Ottars sykdom - ja, det er den svarteste og tristeste dagen i mitt liv. Og det var nok et stort sjokk for han også.

Men også i den tunge tiden som fulgte søkte vi sammen inne i den mørke tunnelen og jeg har den store gleden i mitt hjerte at jeg fikk være tett på hele den tunge vegen, helt til vi skiltes ved grensen. Det var likevel en hard prøve - men jeg bestod eksamen, selv om en der som ellers i livet fikk noen røde streker - så er feilene så menneskelige at det er ikke noe å heftes ved. Fra første turen til Stokmarnes den 7. april til siste innleggelse den 8. august var jeg med han - med et unntak. Og da lå jeg heime med 40 i feber mens han tok cellegift. Han ringte fra Stokmarknes - da han var mest opptatt av hvordan det var med meg.

Jeg glemmer aldri denne dagen i månedsskiftet mars - april i 1986, da jeg så han runde hjørnet der vi bodde på hybel hos hans bror på Myre. Vi bodde hos Magne og Edny i uka gjennom vinteren, var heime i helgene. Denne dagen kom han tilbake i arbeidstida og ville jeg skulle bli med til legen. Jeg hadde visst i noen tid at helsa hans ikke var god - og han hadde da noen dager før vært til sjekk hos legen. Prøvesvarene var kommet.

Og jeg husker kampen han hadde før han gikk i telefonen for å ringe guttene. Og kampen som fulgte etterpå var ikke lettere. Jeg skal ikke gå i detalj om alt han var igjennom - eller om det jeg så og hørte i denne tiden, men jeg burde jo ha ønsket at han skulle slippe. Men det ville jeg ikke - og både leger og pleiere forstod godt hvordan jeg hadde det. Men det er noe som heter at "så lenge det er liv, er det håp". Men det var det jo ikke. Så det ble en forferdelig dag den dagen de trillet han ut av rommet på sykehuset for siste gang.

Jeg skulle så gjerne ha gitt mage kroppsdeler for å få beholde han. Troen på livet den beholdt han til det siste og han oppmuntret både meg og guttene den siste tiden. Og jeg fikk streng beskjed om å ikke gå rundt som en gråtekone. Vi hadde vår 43. bryllupsdag på sykehuset - ikke lenge før han døde - og da gav han meg løfte om "at han skulle stå ved min side, han skulle gå vegen videre med meg, jeg skulle få den styrken jeg behøvde". Selvfølgelig var dette billedlig talt - men jeg føler at han har holdt det løftet. Og han kunne si: "Jeg er ikke redd for å dø, men jeg vil så gjøre fortsette å være sammen med dere!"

Men slik gikk det jo ikke. Natten til den 23. oktober - litt over halv fire om morgenen, gikk han bort. Han som jeg aldri et øyeblikk kunne tenke meg å være foruten. Jeg holdt han i hånden og da det var over lå han der så fredfull og fri for smerter, nesten slik at det lyste av ansiktet hans. Han hadde tatt sin siste eksamen og jeg regner med at han fikk det flotteste diplomet som finnes. Igjen stod vi som han hadde aller kjærest i livet og som han gav alt for. Han fyller fortsatt hver en krok i dette huset som vi bygde for oss og barna.

De første dagene, ukene og månedene hadde jeg problemer med å godta at det var sant. De siste 15 årene var jeg blitt vant med at han kom hjem hver kveld. Jeg gikk ofte til vinduet der jeg var vant til å se han komme om kvelden og fare om morgenen på mopeden sin. De første dagene etter at han døde på Stokmarnes var jeg alene i huset - men så kom de med han. Han ble satt inn i driftsbygninga og da kunne jeg gå bort og snakke med han og gråte ut min sorg. Det var til stor trøst. Så det ble som enda en vond drøm da han ble kjørt ned bakken fra Høgstad for siste gang.

Og etter hvert kom bitterheten sigende inn over meg med full styrke. Både han og jeg hadde slitt og stått på og nå var det like før vi skulle slappe av og begynne å nyte pensjonstilværelsen. Og så skulle han dø, det var så urettferdig. Men da bitterheta var som verst var som om han kom opp ved siden av meg og ruska i meg: "Ta det med ro, Lynghild - det skal gå bra. Ta gleden vi hadde sammen og brett den utover den tunge vegen din!"

De første årene kan mange tro at det var trist og nifst å være alene. Men jeg var glad for at jeg var alene. Da kunne jeg rase ut, rope navnet hans og gråte. På den måten fikk jeg sorgen ut og kunne gå ut blant venner og familie med et blidt ansikt. For gleden over livet vant større og større plass. Også kirkegården var god å ha. Der har jeg fått ut mye sorg og klarer etter hvert å vende sorgen til noe positivt - det er som å gråte seg glad. Noen minner er så fysiske at det er vondt å gi slipp. Sokkene han hadde på seg siste gang her heime ligger fortsatt ved senga, ved plassen hans - og en del av klærne henger der de hang, fortsatt. Men jeg synes det er helt greit - det gjør meg glad.

Disse årene som har gått har vært tøffe å komme gjennom, men jeg har hatt veldig god støtte - spesieltt fra barna. Og flokken min vokser stadig. Det gjør meg stolt og glad. Så har jeg nær slekt rundt meg - spesielt bror John. Og gode naboer. Alle har vært til uvurderlig hjelp og sorgklumpen i halsen har blitt mindre. Det er likevel tungt å komme seg gjennom høgtidene, for ikke å snakke om oktober måned. Ved juletider må jeg ha litt sørgetid for meg selv - men det er godt å kunne vende sorgen til glede over å få være sammen med mine og feire. Alt i alt har jeg det godt og det ønsker jeg mange ganger at Ottar skulle ha visst.

Den første tiden hadde jeg ikke nevneverdige økonomiske bekymringer. Sjarken ble solgt og en del av pengene kom godt med til å mestre overgangen til å bli alene. Senere har det vært nødvendig å snu noe mer på krona - en minstepensjon er ikke all verden. Men jeg har kunnet unne meg å reise en del. Det var jo opplevelser jeg skulle ha sammen med Ottar - som ble gjennomført alene. Ikke minst setter jeg turen til Israel høgt, den var som rene eventyret. Og turen til Roma, Napoli, Firenze, Napoli og videre til Sveits, Østerrike og Tyskland med Bergen-Belsen. Jeg tenker på hva Ottar ville sagt om han var med - spesielt gjennom Alpene. Han er med meg på tur og han er med meg når jeg kommer hjem.

Av og til kommer tanken om at det kunne ha vært enda verre. Det er vel egoisten i meg som hvisker meg i øret. Det kunne kanskje vært enda verre om jeg hadde mistet han levende. Trist å tenke slik, men det er en situasjon jeg aldri ville klart. Jeg elsker Ottar selv om han er død - kjærligheten forsvinner ikke. Det at han skulle ha kommet ut av livet mitt og leve annet sted uten meg - virker helt utenkelig, det ville jeg ikke klart. Slik det er i dag - etter disse årene, savner jeg nå og da en fysisk hånd å holde i. Men hadde jeg hatt det, hadde jeg nok sammenlignet både hånden og hjertet med Ottars. Og det ville ikke vært rettferdig for hånd- og hjerte-eieren. Så jeg tror det er best å være enslig - så lenge jeg ikke er alene!

Jeg ber og håper på at jeg skal få beholde gleden jeg føler og ikke miste flere av mine kjære. Det er nok nå, synes jeg. Men jeg håper jeg har vokst på det jeg har vært gjennom. Tror de som ikke har hatt motgang og sorg egentlig vet hva ordentlig lykke er. Ottar hadde stor tro på at jeg skulle få et langt liv. Og et liv er en så kostbar gave at man må gjøre alt for å ta vare på det. Når det spirer og gror på Høgstad som tenker jeg:

Skal tro om det kommer en spire som vil gro etter meg og Ottar her på Høgstad. Og det skal en vite - alle skudd spirer godt her og skulle noen greiner bli lagt ned i en storm, så reiser de seg igjen - sterkere enn før. Og her er slitt mage par sko, både store og små har gått her og trasket og de i skoene har kjent vinden blåse fra alle kanter. Bruker jeg min fantasi - har jeg tusenvis av liv sammen med meg både dag og natt, selv om jeg ikke tror på verken hulder eller underjordiske vesen. Jeg føler meg som et levende vesen og selv om jeg er alene og enslig er jeg ikke ensom. Enkelte dager blir lengselen så stor at jeg ønsker meg vinger. Da kunne jeg ta en lengre flytur enn ellers, men som fuglen ville jeg nok lengte tilbake til der den hadde sin make og unger små - og være der reiret lå.

Det er mange ting jeg vil utrette fortsatt. Håper jeg får helse til å lese og skrive, og stelle ute med alt som er kjært.

Sinnet mitt er lett og lyst - minner har jeg i mitt bryst

Arbeid har jeg året rundt - litt hvile er meg dog forunt

Med regneblokk jeg her sitter - og ned på utgiftene jeg titter

Får jeg regnskapet til å gå opp - eller må jeg si helt stopp

Bekymre meg jeg ikke gjør - jeg skal nok leve til jeg dør

Jeg ingen ting ta med meg får - det er vel verdt en kaffetår

Så tenker jeg på alle mine - om de når alle måla sine

Når de er lykkelig og glad - da synger også jeg tral, la, la

Ja, slik lever en enslig slik som jeg - og hender det at jeg blir lei ...

så slår jeg på musikk - et bånd som jeg av Ottar fikk

som vi svingte oss til mang en gag - det har fortsatt samme klang

Det er som vi farer over gulvet frem - her i vårt lune hjem

Dager går sin gang - jeg pusler rundt her med min sang

Venter på besøk å få - av barn som springer lett på tå

Får atter stelle litt i stand - slik jeg gjorde det en gang

Da vet jeg at jeg lever godt - som slike goder jo har fått

Og om jeg føler med litt slitt - så tar i speilet jeg en titt

der er det rynker holdt i hevd - de er beviset på at jeg har levd.

##############

Noen år senere, i 2001 - kom første oppfølger .....

VIDERE ALENE II

Det er nå en stund siden sist jeg skrev om vegen videre og mye har skjedd, både positivt og negativt. Heldigvis mest positivt og det har jeg fått dele med familien, slekt og venner. Uten alle disse omsorgsfulle menneskene hadde jeg nok ikke klart å bli sittende alene på Høgstad. Selv om jeg er borte deler av året og ellers har en del besøk - er jeg likevel mye av tida alene på Høgstad.

Jeg prøver å bruke min positivitet i hverdagen. Det er viktig for meg å prøve å se hver enkelt person for det den enkelte er. Jeg ber hver kveld om at jeg må bruke både rette ord og framferd i møtet med andre, slik at jeg ikke gjør noen vondt på min veg. Og skulle det være slik at jeg gjør noe som ikke er rett, så håper jeg at den det gjelder kan si fra direkte til meg - spesielt synes jeg det er viktig at en slik åpenhet finnes mellom meg og mine nærmeste kjære og mine venner. Så takker jeg Gud for mitt gode humør og min humoristiske sans - begge er gode å ha når det kniper.

Jeg har mange gode venninner som har stått med nær i tykt og tynt, som det heter. Men alle har vi et rom der ingen andre får tilgang. Det skjer ting i livet som en kan dele bare med den aller, aller beste vennen. Jeg har hatt en slik venn gjennom livet og særlig de siste fem, seks årene har denne vennen vært brukt flittig. Og denne vennen er kjøkkenomnen. Jammen har den vært tålmodig, og den har fått tatt i mot mye når jeg har skrevet alt mulig i alle tenkelige sinsstemninger. Jammen har den hatt mye å fortelle om den kunne - om alt jeg har opplevd og hvordan jeg har taklet tilværelsen. Når omnen har vært fylt opp - så har det vært godt å kunne stikke en fyrstikk bort i arkene og høre og se dem gå opp i røyk - slik at ingen andre kunne fange opp det uttalte. Etterpå har jeg som regel vært ferdig med det leie. Det sies at det vonde skal en skrive i sneen - mens det gode skal en risse i stein. Og det kan bli mange store steiner av slikt. Under alle forhold har han jeg elsket vært meg nær med en øm hvisken, et skulderklapp og den styrke han love på dødsleiet at jeg skulle få.

Årene har gått fort, tross savnet. Familien har støttet godt opp om meg. Men jeg føler etter hvert at jeg ikke lengre er til nytte slik jeg en gang var. Jeg gleder meg enormt over etterslekta mi - og de vokser til, ja - noen barnebarn er allerede vokse og har sine familier. Og det er ikke alltid lett å vite om man skal ta mot tilbud om å bli med både hit og dit, man tilhører ikke lengre en kjernefamilie. Det er en situasjon som mange eldre kommer i. Jeg er også redd for å ligge noen til byrde. Noen ganger har jeg blitt syk mens jeg var hos barn og barnebarn og har måttet bli der lengre enn planlagt. Da har jeg følt meg mer til byrde enn til gavn. Men det er godt å få og ta mot hjelp. Og enda bedre enn gaver er gode handtrykk og smil.

Jeg er nå i mitt åttiende år og jeg føler at det har skjedd en merkbar endring med meg. Ofte henger det psykiske og det fysiske sammen. Det gode humøret har jeg likevel beholdt, men det har vært tøft å erkjenne at hørselen er alvorlig svekket og at jeg er omtrent blind på et øye og ser lite på det andre. Vettet har jeg heldigvis i behold. Jeg glemmer ikke det morgenen i Nordkjosen - da jeg våknet og var blind på høyre øye. Visste ikke helt hvordan jeg skulle få sagt det til Dag Roar, Ingebjørg og barna - jeg ville jo ikke ødelegge ferien for dem. Men takk til dem for deres hjelp og tålmodighet.

Det sank i meg da legen sa jeg kom til å bli blind, men han tok heldigvis feil og etter undersøkelsen ved Regionsykehuset i Tromsø kunne jeg gå noe lettet ut av døra der. Nå tar jeg en dag av gangen og håper på snarlig operasjon. Det kunne vært verre, er mitt motto.

Den største gleden en kan ha det er å gjøre andre glad. Det har jeg vel ikke alltid klart om jeg har villet det. Men jeg har tross mine mangler - et hjerte som flyter over av kjerlighet til mine kjære. De har alle sammen en krå i hjertet og av og til tar jeg fram minner fra ulike epoker og varmer meg på dem. Dere som er yngre er glad i barna dokkers og dere slutter ikke å være glad i dem om de blir konfirmert eller gifter seg. Så det er helt naturlig at mine gutter har stor plass, men svigerbarn, barnebarn og oldebarn har ikke plassmangel de heller.

Jeg er kanskje gammeldags romantisk - og nysgjerrigheta lever i meg som hos et barn. Min hengivenhet går til det lette og lyse i livet og jeg ønsker å leve etter mottoet: En god latter forlenger livet! Når jeg er sammen med humoristiske mennesker lever jeg i dobbelt forstand. Men gråt og latter er like nødvendige, gråten vanner gleden og får den til å vokse. Så får en vokse på de nederlag en får og plukke blomster langs veikanten på livets vei, og kanskje gi en rose til en du møter. Blåveis er også fin å gi - om den gis på rette måten!

Ja, skuffelser og gleder får en ta imot. Akkurat nå er jeg hoppende glad for at jeg nå får synet tilbake på mitt høyre øye - slik at jeg kan se alt Gud har skapt på denne jord.

##################

Siste del er skrevet ned i løpet av 2014:

VIDERE ALENE III

Det er nå mange år siden jeg sist skrev noe om å leve videre alene uten min kjære Ottar. Om savnet fremdeles er stort, har jeg lært å leve det - i visshet om at han unner meg alt godt når jeg er med på det meste livet kan by av gleder og opplevelser. Men ingen slipper unna skuffelser på livets veg - og de kan skape grobunn for vokster om man ikke takler dem. Det er ikke alltid lett når man i tillegg til alder og sviktende krefter får problemer med hørsel og syn, og i tillegg kan man av og til glemme navn man burde huske. Da er det bare å skjerpe seg og ikke ta inn over seg bemerkninger eller oppførsel fra folk som burde vite bedre.

De fleste som ikke har plagen, vet ikke hva det vil si å høre dårlig. Heldigvis er det få som skriker til meg for å kompensere for mitt handikap, men man kan få bemerkninger som: "Hører du så dårlig?" - eller noen kan fortelle andre "Hun hører jo så dårlig!" Da er det godt at andre kan gripe inn og forklare dem at slik snakker man ikke til eller om et medmenneske som hører dårlig.

Det er også vanskelig å alltid vite hva en skal gjøre når en kommer opp i enkelte situasjoner som enslig. Men det er godt å ha familie, venner og naboer som da kan komme støttende til. Men man må likevel selv ha styringen og man må følge med. Spesielt må man følge med hva man betaler av regninger, forsikringer og andre ting som gjelder det økonomiske, eller risikerer en å bli lurt opp i stry. Utrolig hva en kan spare om en er oppegående i forhold til dette. Synes synd i de eldre som ikke klarer å følge med på alt slikt. Så jeg takker for at hodet er i behold og at jeg også er i stand til å se humoren i endel vanskelige ting.

Jeg gleder meg fortsatt over livet - kanskje mest over min flotte familie. Mye har jo skjedd siden sist jeg skrev. Noen har forlatt familien, noen har kommet til og de som før var små er nå blitt store med egne familier. Mine to sønner har gitt meg 7 barnebarn og til nå 10 oldebarn. Jeg har vært heldig å få følge med på alle disse - etter hvert som de har kommet til. Og det er sendt opp mang en tanke om at det må gå dem godt.  Samtidig vet en jo at enhver må gjøre sitt til at man får et godt liv. Å gå fri fra sykdom kan man jo ikke regne med, men man kan jo ikke bekymre seg unødig heller - jeg takker for hver dag. Og mest takker jeg sønnene mine, de har gjort det slik at mange ting har blitt lettere for meg.

Selv er jeg beriket med en slik helse at jeg blant annet kan reise og oppleve. Og det er ikke få opplevelser jeg har hatt gjennom disse årene alene, spesielt etter vi kom over i det nye tusenåret. Jeg har vært i Tunisia og Paris - og på tur gjennom store deler av Italia med Roma, vært i Sveits, Tyskland og Østerrike. Og det er blitt noen overvintringer i Fastladsspania. De lengste oppholdene har jeg harr på Kanariøyene - der jeg etter hvert er lommekjent i Puerto Rico. Bare med Frivillighetssentralen på Sortland har jeg vært 14 vintre på langtidsopphold på Grand Canaria. Men jeg har i tillegg reist mye i Norge. Og med en sønn på Sunnmøre og en i Oslo har det blitt mange fine turer i både øst og vest. På høsten og vinteren er det langsomt på Høgstad og da er jeg ofte på lengre opphold sørafor. Jeg liker godt den skjønne naturen på Norefjell hos Dag Roar og på Larsnes hos Edgar Jan og deres familier. Og når de har vært nordover - har det blitt mange artige turer i Vesterålen, Ofoten og Lofoten.

Jeg har vært heldig å få være med på mange aktiviteter her heime. Da jeg var 82 gikk jeg på et skrivekurs i regi av AOF. Vi var 7 damer og en mann som gjennomførte kurset over et år. Hovedlærer var Hilde Johanne Hansen og av andre lærere kan nevnes historiker Johan Borgos og dikter Stangnes. Etter to års "verksted" hadde vi så mange gode tekster at det ble bok av det - "Ballast - arbeid, leken og livet". Den ble trykket i 500 eksemplarer og alle ble solgt, men overskuddet tok AOF som betaling for kurset. Litt etterpå døde mannen i gjengen og to av damene avsluttet sitt engasjement. Men vi som var igjen fikk sammen med kursleder Hilde gitt ut "Ballast 2". Vi fikk ikke støtte av noe slag - så alt falt på oss damene. Men vi stod han av økonomisk og til slutt bestemte fire av oss seg for å gå for en siste bok - som selvfølgelig ble til "Ballast 3". Særlig i forbindelse med siste boka syntes jeg det var utrolig stas å være forfatter og utgiver av bok som 91-åring.

Det har blitt meg til ære å få formidle noe av det jeg har skrevet og opplevd til andre - ikke minst til nye generasjoner. Det har blitt mage besøk på skoler, fortellerfestivaler og kulturarrangementer av alle slag. Noen ganger har det holdt hard å skulle opptre for andre, men Ottar har vært der med klappen på skuldra og hvisket meg i øret. "Dette klarer du, Lynghild!" Og oppmuntringen fra kjære og venner har alltid vært der. Mest må jeg berømme Hilde Johanne for hennes måte å støtte og oppmuntre meg på. Den har vært uvurderlig. Men jeg erkjenner jo også at uten min egen vilje og mitt engasjement - så hadde det jeg har opplevd i denne gata ikke vært mulig.

Jeg sitter på Norefjell og skriver dette, den 29. januar. Jeg har vært vekke heimefra siden 13. desember, feiret jul hos Dag Roar og tilbrakte så nyttårshelgen på Norefjell. Så besøkte jeg min søster, Ester - og var hos Edgar Jan og hans familie på Larsnes. Jeg er nå kommet tilbake hit og sitter og leser, skriver og går lange gode turer. Det er utrolig godt å ha det slik, og mine tanker går stadig til de som passivt slumrer bort den siste tiden på en aldersheim. Selvfølgelig er det vanskelige stunder - ofte er jeg redd for å bry andre for mye. Men jeg føler meg trygg selv når jeg er alene. Noen ganger kan en få hjertet i halsen. En kveld oppdaget jeg at telefonen var død og jeg klarte ikke finne ladekabelen. Det ble en søvnløs natt - men det ordnet seg dagen etter, servicesenteret her på Norefjell hadde en ledning jeg fikk låne. Det er fint med hjelpsomme mennesker - verden er ikke gått helt av hengslene enda. Og hjelp trenger man nå når det stadig er nye ting som kommer på markedet som en må forholde seg til. Men man lærer seg å handtere nye tekniske ting også - er litt stolt av at jeg mester det meste av det.

Men det kommer sikkert en dag når jeg må gi meg, det blir vanskeligere etter hvert å følge med i tiden. Nå gleder jeg meg til årets sydentur sammen med gode venner og så gleder jeg meg til våren og det å få komme heim til vårrengjøring med vask av vegger og tak. Og livet på Høgstad. Mange spør meg hvorfor jeg ikke har funnet meg en ny mann. Til det må jeg svare at det har egentlig ikke manglet på tilbud, både positive og negative. Jeg kunne for den del vært bosatt helt annet sted i landet - og til og med i utladet. Og jeg har satt pris på vennskapet fra mange menn, men når det har kommet til snakk om forelskelse og ledig soverom - så har jeg takket for meg. Når jeg har hatt et slikt forhold til en mann som til Ottar - vil han alltid være der for å sammenlignes med. Og det vil ikke være rettferdig i forhold til en annen. Ottar ville at jeg skulle bli lykkelig i tida etter at han gikk bort - og det har jeg faktisk klart helt selv ved å bruke alle mine ressurser. Og det til tross for at jeg kom fra varehuset Otto Koch i Bodø.

Jeg sender en varm takk til alle mine kjære og mine venner for all støtte gjennom årene. Nysgjerrigheta på livet er der fortsatt i fullt mon - og jeg stevner fortrøstningsfullt videre.

################