Dette er trolig det eldste bildet som finnes av Ottar. Det er et passfoto som ble tatt etter at okkupasjonsmakten krevde at alle skulle ha et pass - som innenlands legitimasjon - i 1940. Ottar var da 19 år gammel.

Ottars barndom og ungdom

Når jeg skal fortelle om Ottars barne- og ungdomstid - så er det ut fra ting han har fortalt meg. Ottar ble født på høsten i 1921 - den 12. oktober. Og det var ingen jordmor til stede - da det på denne årstida var vanskelig å komme seg noen steder for å hente slik hjelp. Nyksynd ligger på nordspissen av Langøya og er omgitt av sjøen på alle kanter. Så det ble en såkalt krafskjerring ved navn Josefine fra Vestervika på Nyksundøya som assisterte ved fødselen. Men den gikk problemfritt og det fortelles at det gikk ikke mange timene etter fødselen før mor Josefa var i fullt arbeide igjen.

Ottars far, Eidor Martinussen

Ottar var den nest eldste i en søskenflokk på åtte. Seks av dem levde opp: Ingemann, Ottar, Alfhild, Magne, Arvid og Gudrun. De som døde var Kåre og Einar, begge døde året etter de ble født. I denne perioden var det mye fattigdom og det var mange som ble syke. Far til Ottar, Eidor - ble angrepet av tuberkulose og han døde i 1939. Eldste broen, Ingemann - fikk samme sykdommen - men overlevde. Ottar hadde i forbindelse med dette en vanskelig tid - arbeidskameratene holdt seg litt unna - de trodde at han kunne smitte dem.

Ottars mor, Josefa Olsen

Ottar fikk inn med morsmelken at en måtte være med på det som skulle til for at familien skulle overleve. Allerede som 7-åring var han sammen med Ingemann og far Eidor ute for å dra "storvaen" - og de rodde til Myre for å få solgt kveita. Og det hørte hverdagen til at han arbeidet på fiskemottakene i Nyksund til langt på natt, allerede før han var 10 år. Han mintes at han en gang sovnet i et leverkar og noen måtte bære han heim - og at han etterpå ikke var å få våken på et døgn. Han hadde også problemer med å få ned havregrøt - som var kveldsmaten den gangen - og han ble underernært. Ottar hadde også problemer med øynene i denne tiden - noe jeg tror skyldes denne underernæringen.

Han fortalte også at en kamerat hadde sparka han i skrittet og han hadde en gang fått en stav opp imot pungen - og at dette hadde gjort at den ene steinen stadig gikk opp i mellomgulvet. Dette plaget han en del i barne- og ungdommen - han hadde flere episoder der han hoppet fra diverse nausttak for å få ned steinen igjen. Mor Josefa hadde derfor ikke store tanker om at vi kom til å få noen etterkommere når vi giftet oss. Der tok hun selvfølgelig feil!

Nyksund på 1930-tallet

Ottar vokste opp i et beinhardt miljø - men følte likevel at noen i fiskeværet hadde forståelse for at han ikke hadde det så bra. Han fortalte at konene til to av "storkarene" hadde gitt han hjelp undervegs. Det var Kristine, kona til Arthur Kristiansen og Petra, kona til Bjarne Kristiansen. Han husket at Petra bestandig husket han til jul - ja, noen ganger fikk han så mye av henne at han kunne handle inn slik at det ble skikkelig høytid i stua for hele familien. Ottar mintes alltid julen i sin barndomsfamilie som noe positivt - og han snakket ofte om dette etter at vi flyttet til Meløya. Ottar var en familiemann og omsorgen for sine hadde han alltid med seg.

Skolegangen var et kapittel for seg. Den foregikk på Stø - på andre sida av nordspissen av Langøya. Når skoleperiodene tok til så ble det pakket ned for både to og tre uker, det var ikke hver helg en kunne fare heim. Og turene fram og tilbake til Stø kunne være både strabasiøse og farlige. Det var flere veier en kunne velge, den korteste var nok med båt. Da var de avhengige av at noen av fedrene hadde tid til å hente og bringe. Men ofte gikk de stien langs kysten (den som nå er en del av Dronningruta) - eller de kunne følge Nyksundvatnene og komme over gjennom Klodalen.

Skoledagen kunne være tøff. Lærer Øines hadde et temperament som han ikke alltid mestret like bra. Ottar ble sparket flere ganger av denne karen. Det ble sagt at det var kjerringa som gjorde han umulig. Hadde han på seg en bestemt dress - så måtte man passe seg. Noen ganger fikk elevene nok av denne karen og da rømte de vekk fra skolen. Og da ble han plutselig ikke høy i hatten. Og da var det bare den snille pedellen Olea som kunne lokke dem tilbake til internatet, ofte ved hjelp av sukkertøy. Og hendte det at noen av disse elevene ble syke etter å ha vært på rømmen - ja, da ble skolemesteren ekstra myk. Men merknader i karakterboka det fikk de, men det ble jo etter hvert klart for noen og enhver hvem som egentlig skulle hatt merknaden. Ottar var forresten en varm og sjarmerende gutt som var godt likt av alle. Ottar og jeg hadde i vår skoletid en felles lærerinne. Det var Ågot Vik fra Hardanger. Hun hadde skole i fire uker i Indre Langenes og fire uker i Ytre Langenes, året gjennom. Hun var så glad i Ottar at hun gav han et årsabonnement på Barnebladet Magne, noe han mintes livet gjennom.

Han snakket mye gjennom årene om skoletida si. Han ble lommekjent på Stø i de periodene han gikk der. De mindre søsknene hans fikk gå i Nyksund - det ble bygd skole der også. Da han skulle konfirmeres så foregikk konfirmantundervisningen på Strengelvåg. Det var Søberg som var lærer og presten var Lothe.

Når han ikke var på skolen, så var det å stå i fullt arbeide fra tidlig morgen til seine kvelden, men han lærte seg tidlig at han skulle ikke finne seg i alt av urettferdighet heller. Både han og faren ble nok likevel utnyttet til en viss grad. Det var kampen for tilværelsen. Allerede som 14-åring hadde han sin første høst-tur på Finnmarkfiske som mannskap på Havegg, eid av Morten Fredriksen. Det var skikken at skårungen skulle "hanse" - det vil si å spandere brennevin på resten av mannskapet. Ottar hadde ikke mage ørene, men han kunne jo ikke være dårligere enn andre. Så han kjøpte en flaske og spanderte, men resten ble med heim igjen. Og han kom seg så godt gjennom påfunnene mannskapet utsatte skårungen for - at han ble truet med å måtte spandere mer dram. For en 14-åring var det mye nytt å oppleve og han måtte selv finne ut hva han kunne være med på og ikke. Som ung fisker fikk han også mindre betalt - men måtte likevel gjøre voksen manns arbeide.

Og arbeidet foregikk under alle slags forhold. Mange ganger stod han og arbeidet våt til skinnet ute i kulden - og han fortalte at han mange ganger frøs slik at han trodde han skulle bli gal. Han syntes at det var rart at han ikke fikk varige men etter slike episoder. Livet var hardt og det ble enda hardere da faren fikk tuberkulose og døde - og også da bror Ingemann fikk samme sykdommen. Han var likevel heldig som hadde arbeid og pengene han tjente gikk til å forsørge familien. Til og med samme høsten som vi giftet oss - kjøpte han potet, kjøtt og brensel til mor og søsken. Da var det godt at vi også hadde kokkelønna mi den vinteren. Og jeg syntes nok det var rart at både mor og søsken gråt da han giftet seg - men når en tenker tilbake på det - så var det kanskje ikke så rart. Selv om mor Josefa gjorde alt hun kunne for at barna skulle ha det bra, så fikk jo Ottar sin egen familie å ta seg av etter at vi giftet oss. Men Ottar og jeg fortsatte jo å hjelpe dem med det vi hadde til overs av både penger og annen hjelp.

Da jeg traff Ottar rodde han med en båt som het "Laila". Han var da 20 år. Jeg husker at han bad meg hjem på middag og han var tydelig stolt av familien sin. Minste søsteren fikk mye oppmerksomhet, hun het Gudrun og han hadde nettopp kjøpt henne et par nye, røde lakksko. Jeg fikk også vite at han hadde et kallenavn som han ikke var begeistret for. Det var Steffen, eller rettere sagt LeverSteffen.

Han sovna i leverkaret. Kolorert tegning JH 2022.

Det stammet fra da han som guttunge sovnet i et leverkar under arbeide på kaia. Da vi giftet oss fikk jeg vite at en av kameratene til Ottar, mente at jeg hadde tatt bestekameraten fra han. Jeg tror ikke han var den beste kameraten - om jeg kan si det slik. Ottar var alltid måteholden med alkohol. I oppveksten hadde det nok ikke vært lett å styre unna alt som skjedde i fiskeværet - og en gang i ungdommen gikk det meste galt. Men da lovte han seg selv at det skulle aldri skje igjen. Senere var han ikke redd for å ta et glass, men det var alltid med måte.

Jeg skjønte på fortellingene til Ottar at barndommen og ungdommen hadde vært tøff på alle måter. Og det må ha vært veldig tungt å miste faren som 18-åring. Han var der ikke lenger som støtte og veileder, i stedet fikk den unge mannen ansvaret for å brødfø familien. Det lille huset med fire rom som de bodde i - stod utsatt til. Og her skulle de alle spise, bo og sove. Det de eide av kopper og kar fikk plass på et lite bord. Skulle de inn med et juletre, så måtte noe annet ut.

I dette huset vokste Ottar opp og her bodde familien helt fram til 1951. Dette bildet av Ottar og Lynghild er tatt bare noen måneder før Ottar døde i 1986.

Han hadde også mange fine juleminner, som da han og bror Ingemann smugspiste fiken av juletreet. Og juletreet - ja, det var en trepinne som det var boret hull i og der var det plassert einer som far Eidor hadde samlet. Men kampen for tilværelsen var der hele tiden. To av brødrene hans døde jo som ettåringer og da far Eidor døde og storebror Ingemann også ble syk - var det tøffe tak. Folk mente at de yngre søsknene måtte settes bort for at resten skulle klare seg, men der var mor Josefa beinhard. Hun kjempet for sine - og da Ottar også kunne hjelpe til med forsørgelsen gikk det på et vis.

Barn i dag vil nok ikke tro hvordan det var den gang. Men vi som levde da var utrolig takknemlig for det vi hadde. Bestefar til Ottar bodde i Vestervika i Nyksund - og han laget de treskoene som Ottar brukte. Var man så heldige å få tak i et vanlig par sko - ble de bare brukt ved helt spesielle begivenheter. Vi hadde ofte vondt både her og der, var til og med syke - men det hadde barn ikke lov å være, det var forbeholdt de noe eldre. Og vi ble "motivert" av de voksne på helt spesielle måter. Derom vi ikke gjorde slik og slik - så kom det og det til å skje. Og hvis vi ikke gjorde sånn - så var de ikke glad i oss. Det var nok gjort i beste mening - men det var ikke godt for barn å høre slikt.

Ottar snakket mange ganger om de mulighetene vi gikk glipp av som unge. Muligheter til å reise og oppleve ting som unge fantes ikke. Men han var, på tross av lite skolegang - en oppvakt kar. Og han var også kunnskapsrik på svært mange områder. Og nevenyttig som få. Og livet gjennom viste han både seg selv og omverden at han var god med tall, hoderegning var han kjempegod til. Og når man tenker på at skolegangen til sammen var på tre og et halvt år (i forhold til det nåværende skoleløpet) - så er det nesten utrolig hvor mye han hadde med seg av lærdom.

Men Ottar var vel spesielt selvlært, han tilegnet seg ny kunnskap fort. Og en kar som het Leif With i Nyksund visste å benytte seg av Ottars nevenyttighet. Han tjente seg da noen kroner - som ble spart. Og betegnende nok så kjøpte han ikke bare ting til seg selv når han hadde penger. En gang kjøpte han seg to dresser, en mørkeblå og en grå - og i tillegg så kjøpte han dress til bror Ingemann.

Ottar var nok litt bitter over ting i ungdomstiden - og snakket ofte om urettferdigheten de opplevde, både han og faren. De var på såkalt "nødsarbeid" - ofte dreide det seg om veiarbeid. Dette var i perioder det ikke var mulig å drive fiske. De fikk aldri penger som lønn - men tilgodelapper hos handelsmennene, og de fikk aldri bestemme selv hvor de ville handle. Fisk hadde de nok av - og den ble selvfølgelig servert de fleste dagene i uka. Men Ottar hadde en særegenhet. Han spiste gjerne fisk seks dager i uka av alle typer, men ble han servert bearbeidet fisk - så var ethvert bein i fiskematen en vederstyggelighet. Da kom hele tugga ut igjen! Han klarte aldri selv å forklare hvorfor - annet enn at: "De ska ikkje vær bein i feskemat!"

Det var alltid litt uklart om Ottar var født den 12. eller den 13. oktober i 1921. Kirkeboka sa 12. oktober - mor Josefa mente han var født 13. oktober, og hun måtte vel vite det - hun som var moren, mente hun. Kanskje var det en sammenblanding av datoer som gjorde at det ble slik. Kirkebøkene sier at Ottar ble døpt den 13. august 1922. Kanskje det er årsaken til tvilen om datoen - Ottar feiret i alle fall bursdagen sin den 12. oktober de siste årene av livet.

###################

Mitt og Ottars samliv

Fortellingen er skrevet ikke lenge etter Ottars død i 1986.

Når jeg skal fortelle om meg og Ottar - så må jeg selvfølgelig begynne med begynnelsen.

Det var i Nyksund under krigsvinteren i 1942 at jeg fant min mann. Det var ikke kjærlighet ved første blikk, men et godt kameratskap som etter hvert vokste til å bli dyp og evig kjærlighet.

Vi var forskjellige ut fra både bakgrunn og følelsesliv. Men vi lærte å respektere at vi var to forskjellige mennesker - med våre selvstendige meninger og ulike reaksjoner på mange ting. Det sies at ektefolk blir mer og mer lik hverandre med årene - det er vel mer at ulikhetene slipes ned med årene. Vi dro i alle fall lasset sammen. Vi gledet oss sammen - og vi sørget sammen. Og kjærligheten og avhengigheten av hverandre ble bare større med årene.

Jeg har alltid vært romantisk og liker å vise mine følelser i sorg og glede. Ottar var mer tilbakeholden og viste begge deler på andre måter enn meg. Men vi kjente hverandre så godt at ingen av oss klarte å lure den andre om det var noe i veien. Ottar var ikke den typen som strødde roser i badekaret - men han strødde dem på så mange andre måter!

Gjorde Ottar feil - så måtte han ordne opp i det fort. Han hadde ikke lett for å be direkte om unnskyldning, slik som jeg hadde - men han fant sine måter å gjøre det på likevel. Og det hendte ikke en eneste kveld at vi la oss uten at ting var ordnet opp i. Det var alltid godnattkyss og klem - selv om det ikke ble mer enn det. Men vi hadde et veldig godt forhold på det mer intime planet også. Vi følte oss begge som to frie og likeverdige mennesker i vårt mest intime forhold - og Ottar var veldig opptatt av at vi skulle ha stor gjensidig glede av det forholdet også. Dersom man kan snakke om alt, blir det sjelden noe problem - og også det forholdet ble bare bedre og bedre med årene.

Det var vel flere i min familie som spådde noe annet da Ottar kom inn i familien. Skal ikke nevne navn i den forbindelse - men en del folk i Pettersen-slekta har hatt noen høye tanker om seg selv i forhold til andre. Man burde jo helst ha en akademisk utdannelse for «å være noe» - men pipen fikk nok en annen lyd etter hvert som de oppdaget hva Ottar stod for. Det kan høres latterlig ut, men «bjella fikk straks en annen klang» da Ottar kjøpte sin første båt og ble «reder». Jeg merket en viss skepsis i starten av forholdet fra min far også, men den forsvant raskt - og Ottar forgudet sin svigermor, så det forholdet var sterkt helt fra starten av.

Nyksund så slik ut i 1942. Bildet er tatt i 1938 - utenom sesongen.

Men tilbake til vinteren 1942. Jeg var kokke i Nyksund for Frithjof og Kåre Hermansen, som var fra Meløya - mitt hjemsted - da jeg traff Ottar. Og allerede samme våren ble det ganske klart for meg at det måtte bli meg og Ottar. Jeg reiste heim, men denne sommeren møttes vi i Klodalen så ofte vi kunne. Ottar gikk fra Nyksund, langs Nyksund-vatnene og over i Klodalen. Jeg syklet fra Meløya til Klodalen - der vi var sammen på en hytte som en kamerat av Ottar eide.

Vi holdt forholdet ved like over sommeren og ut på høsten reiste jeg tilbake til Nyksund - denne gangen som hushjelp hos Valland-familien. Ottar rodde allerede da med båten «Laila» med Alf Johnsen fra Vottestad som skipper.

Denne høsten 1942 ringforlovet vi oss.

Jeg avsluttet husposten på våren 1943, og reiste da hjem til Meløya - der jeg deltok i arbeidet på gården. Ottar kom på besøk når han hadde mulighet til å få fri fra arbeidet - og han var ut fra forholdene en hyppig gjest. Ottar lærte seg å sykle på kaiene i Nyksund - i denne tida - for syklingen ble nyttig når han skulle komme på besøk. Da tok han båt til Myre og så syklet han derfra til Meløya.

Ottar var også i perioder til god hjelp på gården. Blant annet grov han ut og trillet vekk masse, slik at det ble to ekstra kjellere under huset i barndomshjemmet mitt. Mamma og Ottar hadde helt fra starten av et helt spesielt forhold. De respekterte hverandre og hadde mye av samme humoren. Ottar visste også at hun var spesielt kilen rundt halsen - så rett som det var tok han på halsen hennes slik at kjerringa datt i kne av latteranfall.

Vi skjønte jo også at skulle vi fullt ut leve i et forhold i heimen min, så måtte vi gifte oss. Og siden vi allerede hadde bestemt oss for det - så ble det til at vi planla bryllup høsten 1943. Pappa ble nesten fra seg av glede da han forstod at vi også tenkte at vielsen kunne foregå i Frikirken, begge mine foreldre tilhørte Frikirkemenigheten. Han skrev til noen forbindelser i Halden og fikk tilsendt tøy til både kjole og dress. Dressen ble sydd av en skredder på Sortland, mens Nelly på Stranda sydde kjolen. Men da giftemålet kom, fikk jeg låne brudekjolen til Margit, som var gift med bror John.

Vi hadde et stort bryllup - tross krig og rasjoneringskort. Ottar skaffet til veie litt ekstra godsaker ved å «klire» med brennevinskortene sine. Vielsen forgikk i Frikirka i Skjoldehamn og det var båtskyss dit. Etterpå var det feiring, litt for alvorspreget etter vår smak. Arne Nilsen, forstanderen som viet oss - satte i å synge «Lei milde ljos» midt under kaffen. Det er jo en pen salme - men ikke akkurat egnet i bryllup. Det ble jo også noe trist når mor og søsknene til Ottar satt og gråt i bryllupet. Jeg kan jo skjønne dem - de mistet jo sin forsørger, men det var ikke noe stas, akkurat.

Det var hvalbiff til middag og det var Lydia Arntzen som kokte ved hjelp av min familie. Etterpå ble det tatt brudebilde i røstveggen på bislaget og det kom noen dråper regn i sløret også, så vi mente at alt tydet på at vi skulle få et fint liv sammen.

Vi ble boende i min barndomsheim de neste to årene. Vi var tre familier som kokte på samme ovn og brukte samme vaskekjeller. Vi spiste sammen med mine foreldre, mens John og hans familie hadde sin egen lille stue. Og vi hadde lite uoverensstemmelser. Både mamma og Margit var rolige og snille - og selv har jeg kunnet arbeide sammen med de fleste på en god måte. John og Margit hadde fått sin eldste sønn, Arne, på det tidspunktet og han var utrolig glad i Ottar. Og Ottar kunne sitte å disse han på fanget og synge sanger til han lange stunder av gangen.

Høsten 1945 flyttet vi til onkel Håkon og tante Monka, som bodde i gamlehuset oppe i bakken. Der bodde vi i kammerset og disponerte to små gjesterom i tillegg. Da var allerede vår eldste, Edgar Jan, kommet. Han kom til verden i februar på arken i huset til foreldrene mine. Jeg har skrevet om den hendelsen i en egen fortelling som heter: «Graviditet og fødsler på 1940/50-tallet og min første og andre fødsel». (Fortellingen ligger på siden «1922-1986» under «Lynghild og livet».)

Gamlehuset / Håkonhuset. Helt til høyre i dette huset disponerte vi et kammers og to små andre rom.

Så ikke lenge etter at vi flyttet opp til tante og onkel så begynte han å stabbe og gå - og i løpet av de 3 årene vi bodde der rakk han å finne på mange pussige ting. Han hadde for vane å gjemme både seg selv og ting omkring seg. Han gjemte golvkosten i steikeovnen og der ble det så hett til den at etter hvert ble den helt forkullet (vedkomfyr) og han satte en gang inn en fiskeball-boks som han hadde gjort på i samme ovnen. En gang etter at bleieperioden var over var han uheldig å gjorde litt fra seg opp på lofts-gangen. Lurken falt ut gjennom buksebeinet og ble liggende å vippe på et stort hull i ganggolvet. Rett under var det spiskammers og under det store hullet stod rømmekrukka til tante Monka. Han likte godt å ferdes oppe i lyngtuene ovenfor huset og ofte måtte vi ut å leite etter klærne som han hadde kvittet seg med underveis. Og han sjarmerte gjerne frelsesarmedamer på bussen og tok en sang for dem.

Edgar Jan som 2-åring med den lille sparken sin, vinteren 1947. Kolorert av JH.

Høsten 1948 ble det innflytting på Høgstad. Det slitet Ottar hadde med å få bygd huset skal jeg fortelle om i en annen fortelling. Det vi flyttet med oss var i grunnen ikke rare greiene. Vi hadde to store stoler som Ottar hadde med seg fra Nyksund og så eide vi to såkalte jorastoler, som fortsatt finnes i huset på Høgstad. Og to pene oljemaleri.

Vi fikk en gammel seng av mamma og pappa og til nattbord brukte vi appelsinkasser. Kjøkkenbord og krakker laget Ottar til selv.

Men det var en gledens dag da vi flyttet for oss selv. Vi hadde også med noen husdyr; en ku, to sauer og tre høner. Hønene hadde Edgar Jan fått i dåpsgave - og han satt og holdt katten på fanget oppe på flyttelasset. Vi folkene flyttet da inn i den første utgaven av huset på Høgstad, et firkantet funkishus med trekantede takflater opp mot en spiss - huset ble på folkemunne kalt for «kaffekverna». Dyrene flyttet inn i et skur som tjente som fjøs de første tre årene etterpå.

Høgstad fra 1948 til 1951. I 1951 ble det bygd ordentlig fjøs og dyrene ble flyttet fra det lille og inn i en bygning som rommet både fjøs, sauefjøs, møkkakjeller, høysval og lem. I 1956 ble huset påbygd en etasje og tilbygg.

Jeg og Edgar Jan bodde jo i lange perioder alene på Høgstad. Ottar kom oftest heim på lørdagskvelden med fisk til oss og måll til dyrene. Men allerede i tretida på søndag måtte han ta på tur tilbake til fiskeværet. Jeg var litt redd av meg og likte ikke å være alene. Husker en gang vi kom gående over marka og skulle heim etter å ha vært på besøk hos mamma og pappa. Da så jeg helt tydelig at det lyste i et av kjøkkenvinduene. Jeg lurte på hvem i alle dager som hadde kommet innom. Vi ventet jo svigermor og svigersøster til oss en tur, de skulle hjelpe til med potetopptakinga - men da jeg kom inn i huset var det mørkt og det var ingen der.

Ottar, Edgar Jan og jeg på trappa foran inngangen til min barndomshjem. Årstallet er trolig 1950.

Jeg ble vettskremt og tok med gutten og pengeboka og sprang tilbake til foreldregården. Så fikk jeg bror John til å gå grundig gjennom huset - han stakk til og med en høygaffel i høystålet i kjelleren, for å se om noen hadde gjemt seg. Men vi fant ingen. Senere har jeg forstått at det var et gjenskinn av sen kveldssol som spilte meg et puss. Men jeg måtte ha kusine Asrunn sammen med meg om natta og låste så godt at neste morgen fikk vi ikke opp døra. Måtte krype ut og inn av noen vinduer for å komme oss ut. Det hører med til historien at jeg da var gravid med vårt andre barn, Dag Roar.

Jeg husker også en annen gang jeg fikk meg en støkk. Edgar Jan og jeg var alene i huset en kald vinterkveld - og plutselig hørte vi en voldsom smell. Jeg leita huset rundt - men klarte ikke å finne årsaken. Da Ottar kom hjem, tok også han en runde og da fant han en vindusrute som hadde sprukket på grunn av frosten. Og når slikt skjer, høres det! Det er betryggende å vite at det meste har sin naturlige forklaring.

Sørvågmelen. Bak dette særegne fjellet vokste det mye tyttebær.

Ottar var veldig glad i tyttebær, så det ble mange turer opp i Sørvågmelen for å plukke. Jeg hadde Edgar Jan med og han likte godt å ta seg en lur mellom bær-tuene. Ottar ble også med når han hadde tid til det. Vi plukket i putevar og ryggsekker og alt ble senere til syltetøy som ble lagret på glass og i krukker, ja - i åttringer også.

Vi var også en del turer i Nyksund og da bodde vi hos svigermor i Ottars barndomshjem. På den måten ble jo vinteren kortere. Etter at Dag Roar ble født så ble det sjeldnere at vi tok turen til Nyksund - men det hendte. Dag Roar ble jo født i den lille stua her. Begge våre to barn er skikkelige kjærlighetsbarn. Edgar Jan ble unnfanget under en friluftstur vi hadde til Ramflauen i Sortland en varm og fin junidag. Ramflauen var et utfartssted for ungdommen på den tida - og det lå oppe i lia over der gjenvinningsstasjonen ligger i dag. Dag Roar ble unnfanget i vår egen seng en kveld etter at vi hadde spist rømmegraut i Simonhaugen sammen med andre dugnadsfolk på Meløya.

Den vinteren jeg gikk med Dag Roar bodde jeg mye nede hos mine foreldre, Ottar ville ikke jeg skulle være alene. Eldstemann kom jo en hel måned for tidlig - så en visste jo aldri når ... Edgar Jan gledde seg jo også til å få et søsken - og mange tippa på at det ble jente. Ottar trodde nok mest på en ny gutt. Og «det var nok sjefen som hadde rett» - som hun sa jordmora - da hun kom ut på kjøkkenet der to bestemødre, Gudrun, Sigurd og Ottar spent ventet på nyheten. Jeg har fortalt mer utførlig om denne fødselen også i fortellingen «Graviditet og fødsler på 1940/50-tallet og min første og andre fødsel».

Da våren kom, begynte Ottar på utgravingen av tomta til den nye fjøsen. Og fjøsen ble bygd - men det ble en hard tørn for oss alle. Ottar gravde ut tomta mellom sjøværene og da selve bygging begynte var han mye borte. Dag Roar skrek både dag og natt - Edgar Jan hjalp til med å trille og bysse, ofte til han sjøl sovna ved siden av vogna. Arbeidskarene skulle ha mat og jeg sprang som et piska skinn. Måtte til og med av sted til Alsvåg å få tak i mer spiker - og da jeg kom tilbake stod karene på trappa og ropte i panikk. Da lå Dag Roar der nesten blå i ansiktet etter å ha skreket seg helt ut.

Men sommeren gled over i høst og det ble snakk om at Ottar skulle innrede et par rom i kjelleren, slik at hans mor Josefa og mannen Sigurd kunne bo der. Vi snakka nok ikke godt nok sammen i denne perioden, noe vi klok av skade gjorde senere. Jeg gruet meg skikkelig til at de skulle flytte inn. Å ha en unge som skrek mye rett over hodene på dem natt og dag så jeg ikke fram til. Og jeg så ikke fram til å ha en autoritær svigermor i kjelleren. Hun gjorde nok alt i beste mening - etter sin forståelse av forholdene - men det ble en belastning. Vi gikk da inn i en 10-årsperode som ble veldig vanskelig for oss begge.

Det var i perioder mye å gjøre både ute og inne, spesielt i de lange periodene Ottar var borte. Og det var ikke alltid man rakk over det en skulle, noe svigermor var ekstremt snar til å påpeke. Jeg fikk noe hjelp til pass av Dag Roar - men det var helst av svigersøster Gudrun. Hun bodde jo også i kjelleren sammen med mannen Åge. Gudrun skjønte nok at jeg hadde det tungt i denne tiden - og senere fikk hun jo selv føle hvordan det var å ha Josefa tett innpå livet sammen med barn - da hun fikk sine egne.

Familien min foran huset på Høgstad vinteren 1952. Edgar Jan er 7 år og Dag Roar er 11 måneder. Huset hadde grønn farge de første årene (impregnering), fikk senere gråhvit farge med burgunder lister. Huset hadde denne firkantede fasongen som gjorde at hustypen på folkemunne ofte ble kalt «kaffekverna».

Josefa var en sterk og robust dame - som hadde måttet stå han av mange ganger. Og jeg har ikke problemer med å skjønne at motgang kan gjøre noe med en person, men mange ting jeg opplevde var rett og slett fornedrende, som den gangen jeg satt og stoppet en strømpe. Da kom hun bort og røsket arbeidet ut av hendene mine og proklamerte at dette skulle Gudrun gjøre, for hun gjorde det så mye penere. Og når det gjaldt å oppdra barna - så var innblandingen stor. I tillegg hadde jeg egne foreldre som også var med å sette begrensninger. Og da mest ut fra deres kristne livssyn. Det var et hardt regime både for voksen og stor. Edgar Jan tok nok «skrekken» av mange ting, mens Dag Roar, som vokste opp mer fritt - ikke er så preget av denne perioden.

Ottar hadde nok også en tøff tid. Han måtte jo ta mot alt som fosset ut av meg når han kom heim. Og han skjønte tidlig at det hadde ikke vært noen god idé - dette med at moren flyttet i kjelleren. Han prøvde å balansere mellom oss, og det slet han med. Og han følte vel heller ikke at takknemmeligheta fra moren for alt han gjorde alltid var til stede. Sigurd døde i 1955 og moren hadde da ingenting å leve av, så hun måtte hjelpes med alt. Det er nok vanskelig for et menneske å ha det slik - men det unnskylder ikke alltid ens væremåte.

Guttene vokste til og behovet for mer husrom vokste. Gudrun og Åge disponerte et rom oppe også - så etter hvert kom tanken om å bygge på huset. Og det ble bygd på en hel etasje og et tilbygg - slik at det ble fire store og fine soverom oppe, og gang, grovkjøkken og spiskammers nede - i tillegg til at stue og kjøkken ble større enn før.

Huset ble påbygd i 1956 med en ekstra etasje og tilbygg. Fjøsen ble bygd i 1951. Senere ble det gjort endringer på tilbygget og det kom til uteplass på sørsida av huset. Etter at det ble slutt på dyreholdet - ble den delen av slåttemarka som lå nærmest huset gjort om til plen. Dette er en liten strek med blyant av Jan tilbake fra 1984.

Guttene var flinke å hjelpe til med alt mulig. Og det gikk bra med dem på alle måter. Edgar Jan led nok litt under at han var stam i en lang periode - men han var et skolelys. Dag Roar var nok like flink, men han var noe ukonsentrert - da det var så mange ting som opptok han. Senere i livet har de jo mestret både utdannelse og det å forme seg et liv. Under studietida viste de også at de ikke gikk av vegen for å fortsette med kroppslig arbeide, de arbeidet alle somrene under utdannelsen sin. Syntes av og til det ble vel mye belastning på dem. Jeg og Ottar har alltid vært stolte av dem. De har vært flinke til å holde kontakten og de har kommet på besøk når de har kunnet - også etter at de har skaffet seg egne familier.

Fotografbilde fra 1955. Vasket og kolorert av JH

Ottar og jeg snakket mye sammen om de problemene jeg hadde midt på 1950-tallet - og det ble mer og mer klart at jeg trengte hjelp. I tillegg hadde Dag Roar fått en alvorlig reaksjon på en tuberkulinprøve og var til jevne kontroller. Både Ottar og jeg har hatt vår form for Gudstro - og vært enige om at det er mye mellom himmel og jord. Så da vi bestemte oss for å reise til healer Johannes Bratteng i Salten med Dag Roar - så bestemte vi at jeg også skulle få behandling av denne karen. Bratteng var en underlig mann og han var kjent i hele Nord-Norge som en som kunne helbrede. Da vi neste gang kom på Diagnosestasjonen kunne de ikke finne noen spor etter sykdommen til Dag Roar. Senere har han vært frisk - men måtte reise til kontroll helt inn i ungdomsårene - de siste gangene alene.

Bildet er hentet fra fb-siden til Roger Fagerbakk fra Fauske, der han skriver som kommentar: "Bratteng var vel en legende på lik linje med Snåsamannen i dag. Mange ble kurert av sine sykdommer av denne mannen, også undertegnede, da jeg nesten hadde mistet hørselen etter utallige ørebetennelser. Siste forsøk før operasjonen var besøk hos Bratteng. Tilbake på sykehuset ble operasjonen avlyst. Intet galt !! Bildet som desverre er av svært dårlig kvalitet er utlånt av Cato Pedersen."

Men med meg fortsatte det å gå mye opp og ned med. Ottar ble heime fra «Høstfinnmarka» i 1955, han var engstelig for å reise fra meg. Og da Ottar reiste til «Vårfinnmarka» - ble jeg med til Tromsø for å konsultere en lege ved sykehuset der. Det ble konstatert at plagene mine i all hovedsak var forårsaket av at jeg var overarbeidet og av mye stress i hverdagen. Senere har jeg i perioder brukt litt medisiner - men det har gått bedre med årene.. Jeg har lært meg selv bedre og kjenne og Ottar var også en god støtte. Han forstod hvordan jeg hadde det - men han dullet ikke mye med meg, ga meg heller de puffene jeg trengte.

Og når jeg først er inne på hvordan omsorgen og oppbakkingen hans for meg og barna kunne gi seg utslag, så er det mange eksempler: Første gangen jeg skulle til kurbad på Lillehammer ville jeg gjerne at han skulle reise med meg. men da satte han foten ned. Og da jeg kom fram og ringte for å si akkurat det, så konstanterte han at jeg hadde reist på meg selvtillit. Og det hadde han jo rett i. En gang, etter at flere hadde omkommet i en brann i Øvergården - arbeidet han taustiger til å henge ut av vinduene i andre etasje, så ingen i huset skulle føle seg redde. Ble han liggende værfast noe sted, fikk han enten ringt selv eller han fikk sendt bud med noen om situasjonen, han ville ikke at vi skulle gå å lure på hvordan han hadde det. Han hadde også angst for at guttene skulle gjøre seg noe om de fikk låne mopeden om kveldene. Oftest unnskylte han seg med at han måtte være sikker på at mopeden var i stand neste morgen når han skulle på arbeid, for å slippe å låne den ut.

Vi hadde ikke alltid god råd, men vi var alltid enige om hva vi skulle gjøre med de pengene vi hadde. Ottar var ikke begeistret for å ta ting på avbetaling. Kun to ting ble kjøp på slik måte - og det var den første radioen og det første salongbordet. Og det skjedde aldri igjen. Men vi hadde så vi klarte oss. Fisken fra havet hadde vi, melk fra kua og kjøtt i deler av året fra saueslakt, poteter fra egen åker - samt litt egg fra hønene.

Vi fikk også erfare sykdom og ulykker med barna. Edgar Jan var syk i lange perioder i barndommen - men «vokste det av seg» som det heter. Også der føler jeg at det var et under med i bildet. Den 29. juni 1967 kom Dag Roar ut for en stygg trafikkulykke, han kolliderte på sykkel med en bil. Dette skjedde mens Ottar var på sjøen og jeg var på Helgelandstur for å være til stede på Nesna lærerskole under eksamensfesten til Edgar Jan. Turen hjem glemmer jeg aldri og det var tungt å møte Ottar på kaia på Stokmarknes. Jeg trodde Dag Roar var død, men heldigvis overlevde han. Vi ble boende på Stokmarknes en tid - og da Edgar Jan kom et døgn senere så visste han ingen ting før Svein Hansen, som kjørte bussen - spurte han hvordan det stod til med broren.

Året før hadde Ottar blitt operert for brokk og kom i den forbindelse heim med forstoppelse. Det var ingen hyggelig affære - da det omsider løsnet gikk «proppen» først i bøtta - så i taket. Og jeg og Dag Roar bar ut etter han mange ganger den natta. Det var litt av en sjau - og lite visste jo Dag Roar hva han selv skulle gå gjennom ikke lenge etter. Ottar og jeg lærte at det ikke er noen selvfølge å få lov å være friske eller bare ha medgang.

De første årene vi var gift var han heime om høsten. Etter hvert ble det sesongfiske da også, så han var veldig mye borte. Jeg husker at når de var på heimtur fra Finnmarka - så brukte han å ringe fra Tromsø. Og jeg troppet alltid opp på kaia når de kom, til manges forundring. Ottar ble etter som årene gikk mer og mer hjemmekjær. Etter at han var ute for en ulykke i Mehamn - satte han mer og mer pris på å være hjemme. Gjennom alle de årene han var på fiske i Finnmark - så skrev han 3 brev i uka til meg, de som rodde med han fortalte at han brukte det meste av fritida si på den brevskrivinga. Jeg håper inderlig at han ikke følte det som noen plikt, jeg vet jo hvor glad han var i meg og ungene. Han hadde alltid med seg pene presanger når han kom fra finnmarksfisket. Og guttene var jo alltid spente når han kom. Noen ganger var spenningen så stor og tidsrommet han hadde vært vekke så stort - at de gjemte seg til å begynne med. Men snart var det tjo og hei og full fart på kjøkkengolvet. Han lekte sammen med dem og han erta dem - så humøret var snart på topp.

Når han var heime, drev han ofte å bøtte garn på kjøkkenet. Det er noe som både jeg og guttene husker som gode kosestunder. Da sang han høyt og det ble fortalt historier fra Nyksund-tida. Aktiviteten gjorde det vanskelig å komme seg til komfyren for å lage mat, men det var så koselig å ha han heime at slikt ble der ikke lagt ord på.

De første årene hadde han med seg kjoler, skjørt og kjoletøy fra sine langturer. Det gikk fint, for vi var ganske like i smak - og det var jo også fint for meg at han likte det jeg hadde på meg. Men med årene ble tålmodigheta med å gå i butikker mindre - han kjøpte knapt nok klær til seg selv. Og jeg likte jo å gå i butikker - så rollene ble etter hvert byttet om.

Han var lite opptatt av materielle ting - han var mest opptatt av at jeg og guttene skulle ha det bra. Dersom han ble forsinket - så ringte han alltid for å si fra. Og da guttene var ferdig med utdannelsen sin - fant vi ut at vi kunne velge bort dyrene. Det gjorde oss mye friere. Ottar sa mange ganger at jeg var mer i fjøsen enn inne. Og i lammetida kunne han nok ha rett i det. Jeg var engstelig for at vi skulle unødig miste lam, så det var mange netter det ikke blund på mine øyne. En slik natt syntes han nok at ble lenge der borte i fjøsen - så han stod opp og gikk ned og ut. På tur over tunet så han en rev som var i full fart på veg mot den åpne fjøsdøra. Han fikk jaget den vekk ved å rope - og det var nok bra. Hadde den kommet inn i fjøsen hadde jeg sikkert fått sjokk. Han var ellers redd for meg i mange sammenhenger - han holdt meg ofte i handa når vi skulle krysse bygater eller når vi beveget oss i stor trafikk.

Meg og kalven Bonsak. Han var kalv til kua Stjerna, som er omtalt i en annen fortelling. Bildet er vasket og fargelagt av JH.

Guttene hadde ofte kamerater eller andre på besøk og vi syntes det var veldig artig å sitte oppe sammen med dem. Det ble mange små nattetimer etter hvert. Vi var veldig glade i barn og unge og trivdes veldig godt sammen med dem. Vi følte også at vi selv beholdt noe av ungdommens tenkemåte og glød ved å være sammen med dem, og vi følte oss beriket av dette.

Edgar Jan måtte jo tidlig ut av barneheimen - men var heime så ofte han kunne. Først realskole på Sortland, og så kom han inn på lærerskolen på Nesna. Og da Dag Roar var ferdig med gymnaset på Sortland reiste han til Bergen på handelshøgskolen. Det gikk ikke så få pakker nedover i løpet av disse årene - og noen kroner som medskjøyt ble det også. Vi prøvde så godt vi kunne å lære dem nøysomhet - men vi ville jo ikke at de skulle ha det verre enn andre. De har jo fått lærdom og utdannelse etter hvert og har vel oppdaget at mamma og pappa hadde rett med hensyn til at en må ta vare på både seg selv og sin økonomi.

Vi feira Sølvbryllupp høsten 1968. Vasket og fargelagt av JH.

Det ble stusselig da de reiste ut, så det var ekstra stas når de kunne komme heim eller vi kunne besøke de. Det var opplevelser vi gjemte i våre hjerter. Det kom jo også to barnebarn etter at Edgar Jan giftet seg første gangen. Det gledet vi oss stort over. Når det senere ble slik at Edgar Jan gikk inn i en vanskelig tid i samlivet sitt, så følte vi også sorg over det. Men han var jo på samme måte som Dag Roar vært en sjarmerende mann - så damer har de visst ikke vært i manko for. Nå ser det ut som han har funnet lykken igjen - og vi ønsker dem alt godt.

Barnebarna har vært en sann glede for oss gjennom årene - de har gitt oss styrke og livsmot. Og nå er det kommet et til. En nydelig liten tulle som vi alle håper å få mye glede av. Jeg vet Ottar hadde noen sterke ønsker før han døde. Dette nye barnebarnet fikk han ikke se - men han fikk to andre ønsker oppfylt: Dag Roar ble gift med Ingeborg og Edgar Jan hadde funnet sin Målfrid før han døde. Hans største ønske var jo likevel å få oppleve livet videre sammen med oss, noe som ikke ble han forunt.

Men tilbake til da guttene reiste. I tiden etter følte jeg meg veldig overflødig - nesten så jeg ikke orket å stå opp. Men også her sparket Ottar meg videre. Han melde meg på et sosialkurs i regi av Melbu Yrkesskole.

Vi som var deltakere, ble lovet at vi ikke skulle opp til eksamen - noe vi selvfølgelig ble pålagt etter hvert. Det var hardt - og mange ganger tenkte jeg å slutte, mest av mangel på selvtillit. Men da den første eksamen gikk fint, ordnet det seg - jeg fikk gode karakterer i alle fag. Men det var gode sideeffekter av dette også. Jeg fikk nye venner og jeg fikk selvtillit til å være alene om nettene - den neste vinteren - 1971.

Ottar var da slutta på sjøen, det hadde gått gradvis etter ulykka til Dag Roar. Han ble da først arbeidsformann hos Gunnar Klo - og siden formann på Fryseriet. Første året han var hos Klo arbeidet jeg som vikar for kokka der en måned. Andre året var jeg der på heltid. Kokte, pakka saltfisk og reiv opp saltfisk på brygga. Da bodde vi hos Magda og Malvin Olsen, men vinteren etter fikk vi hus hos Magne og Edny. Magne var bror til Ottar. Og der bodde vi i 14 vintre. Vi var heime med helgene og det var jo et slit å ha det sånn, men det var tross alt bedre enn å fare over myra daglig om vinteren. Det var ille nok om høsten på all slags føre.

Vi hadde ikke mye plass på rommet vårt, men det hendte rett som det var at vi var samlet både 7 og 8 stykker der. Og av og til var det lag oppe i stua til Magne og Edny også. Ellers gikk jeg jo en del ut, Ottar var på arbeid hele dagene - og jeg ble godt kjent med folk. Men når våren kom, lengtet vi til å bli fastboende på Meløya igjen - og da visste vi ikke hvor snart vi skulle få pakka og kommet oss heim.

Med årene ble det også slik at vi ved godt vær tilbrakte lørdagen i sjarken vår. Disse fine turene som jeg og Ottar hadde sammen - skulle jeg kunne skrive en bok om. Vi lå da utenfor Nyksund, Sørsand eller Børøya. Vi lå oppe på Breistrand og Tinden og overnatta. Og jeg synes jeg hører når Ottar slo fisken av anglene og de deisa i dekket. Når det beit på hver krok - var det utrolig gøy. Vi dreiv med line en stund utover våren - og etter det begynte vi med juksa. Vi hadde to jukser - med dersom det beit skikkelig, hadde jeg nok med å hale inn og Ottar nok med å få fisken av kroken.

Jeg var ikke flinkt til det med å få fisken av kroken - men å styre båten var jeg flink til. Men når vi kom inn i leia mot Myre, da måtte han til pers, jeg var redd for at jeg kunne gå oss opp. Og jeg var heller ikke dristig når vi lå tett oppunder skjærene og fisket, men jeg trøstet meg med at han kjente hvert skjær og hver grunne i området. Den situasjonen på sjøen jeg har vært mest redd i - er den gangen vi var ute på vårt lokale fiskefelt, og da var Dag Roar med. Da ble vi forfulgt av en kval. Det stod folk inne på land og så på og ingen trodde vel det kunne gå godt. Men jeg skrek da så mye og lenge at kvalen sikkert fikk nok. Så vi kom i land helskinnet - men vi skremte jo nesten vettet av Dag Roar, som da var bare guttungen. Begge guttene har jo likt seg ute på havet. Edgar Jan syntes det var best med litt sjøgang, da frydet han seg. Og ingen av dem har vært plaget med sjøverk. Og de arvet også vår tålmodighet. Vi kunne ligge med juksa time etter time uten napp, før det plutselig kunne ta laust.

Ottar fikk noen gode år i arbeidslivet på land. Vi fulgte hverandre til sjøs og til lands i 45 år - og vi hadde håpet å få tilbringe alderdommen sammen. Etter et liv i slit og glede hadde vi håpet å få glede oss over det vi hadde skapt sammen også i siste delen av livet. Men slik skulle det ikke gå. Og det er slik at her jeg sitter igjen med det store tapet det var å miste Ottar, så er jeg noe bitter, selv om det var noe av det siste han sa til meg - at jeg ikke skulle være akkurat det. Han var jo en hardhaus. På slutten av 1970-tallet brøt han tre sidebein - og han gikk med dem slik så lenge at de holdt på å ødelegge lungene. Ikke rart legen ble rasende på han da han omsider søkte hjelp. Og han var plaga med magen helt fra brokkoperasjonen og fram til han fikk det aller tristeste budskapet den 2. april 1986.

Det var jeg som hadde meldt han på til legetime. Han hadde hanglet en stund og hadde problemer med å få ned mat. Vi hadde vår siste påske sammen denne våren. Palmelørdag var vi på bedriftsfest og han mottok da diplom for de femten årene på Fryseriet - og ble slått til «ridder» av «Blåkveita med havmusskjell`s Orden». Og jeg satt med en følelse av at dette skulle bli den siste prisen han mottok i arbeidslivet. Og da resultatet kom rett over påske, bekreftet det bare det vi hadde fryktet. Ottar hadde kreft - og selv om han ikke sa det, så jeg vet jeg han tenkte at «det ble ingen lang og lys livskveld på meg!»

Han trøstet meg så godt han kunne - «Vi må ta dette med ro, Lynghild», sa han. Han gikk på arbeidet og arbeidet ut dagen, men sa etterpå at da han gikk opp fryseribakken - så var det noe av det tyngste han hadde gjort. Vi spiste middag og han holdt på å bryte sammen. Men tok seg inn igjen - slik at vi kvilte litt og kokte oss kaffe før vi tok på heimtur. Da vi kom heim til Høgstad brøt han sammen. Det å ha fått kreft var ikke det verste for han - men at han måtte fortelle det til guttene. Dag Roar skulle gifte seg med Ingeborg, som var gravid - og Edgar Jan gikk gjennom en vanskelig tid etter skilsmisse. Før han ringte stod han lenge ved stuevinduet - og jeg kunne se at hele mannen skalv som et aspeløv.

Jeg vet at Ottar bad i denne tiden. Det har vi gjort begge gjennom livet uten at vi ropte så høyt om hvor kristne vi var. Og jeg er sikker på at vi fikk hjelp gjennom denne tunge tiden. Det ble mange skuffelser over manglende framgang med behandlingen gjennom det halve året det tok før det var slutt. Jeg fikk jo også lov til å være tett på i den siste og tyngste delen av livsvegen hans. Vi fikk pratet sammen og vi fikk visshet for at vi hadde tilgitt hverandre om der hadde vært ting som kunne ha såret undervegs. Vi hadde mange fine stunder på kirurgen på Stokmarknes sykehus - selv i denne tida med smerte og sorg.

Det er så fælt og det går ikke an å forstå at et menneske man har elsket over alt på jord, pines og tæres bort mellom hendene på en. Og jeg husker de bønnene han sendte opp: «Kjære, gode Far i Himmelen. Takk for at du er god og for at du har hjulpet meg så mange ganger. Selv om jeg skal dø, så er jeg ikke bitter!» Og så ramset han opp alle han var glad i - kone, barn, barnebarn, søsken, svigersøsken og heller ikke å forglemme - ho gamlemor.

Det var god trøst for oss at guttene kom på besøk både i løpet av sommeren og utover høsten da vi bodde på sykehuset på Stokmarknes. Han kviknet alltid til når de kom. Og det var også spesielt at våre barnebarn Dag Ove og Janne var sammen med oss store deler av sommeren. Dag Ove ble også igjen da de andre reiste og han var sammen med oss siste gangen vi reiste til sykehuset den 6. august. Han ble da hos oss noen dager på Stokmarknes før han måtte reise ned for å begynne på skolen igjen. Ottar kom aldri mer hjem før han døde.

Jeg har fått en opplevelse som ikke er alle forunt, i og med at jeg fikk være sammen med min døende mann hele tiden til det var slutt. Hva jeg opplevde i denne tiden, er det bare en annen som vet - men gleden over å ha vært til stede har jeg med meg. Han beholdt sin sjarme, spøkte med søstrene og legene og holdt humøret oppe - helt fram til de siste to ukene, da han stort sett var ubevisst. Men da hadde han lidd nok. Men så snart han var våken - kom det smil. Og de pene øynene hans! En sykesøster sa at han hadde de peneste øynene hun hadde sett. Og de var virkelig spesielle, lyse og klare i en aldeles nydelig blåfarge.

En av de siste nettene hadde en sykesøster stått å sett på oss og dagen etter fortalte hun meg at hun hadde syntes det var utrolig vakkert å se oss ligge der, hånd i hånd. Og hånden min var det siste han søkte etter. Og jeg fikk også sitte og holde han i hånden mens han døde. Det var en følelse som er helt ubeskrivelig da de trillet han vekk fra rommet og ned i en kald kjeller. Mitt hjerte ville sprenges.

Det var en trøst for meg at før han døde - så sa han at han alltid ville være med meg og at han skulle gi meg styrke. Og det er en trøst for meg at han ikke har levd forgjeves - han har satt sine spor som ikke glemmes. Han var der for alle sine. Og han spredde glede og kjærlighet. Jeg savner han uendelig, men skal leve videre og skal også prøve og leve i hans ånd og med hans optimisme: «Du skal se, Lynghild - at det ordner seg denne gangen også!»

Fire generasjoner i juli 1986                 Dag Ove og Janne Lise sammen med meg          Bisettelsen var i Alsvåg kirke

Jan, Ottar, Dag Ove og Josefa                          ved Ottars båre på Høgstad

Denne fortellingen avsluttes med et bilde av fjøsen og huset på Høgstad under nordlys og stjerner. Eiendommen er stort sett slik den var da Ottar døde, bortsett fra nødvendig oppgradering og vedlikehold. Bildene er tatt om kvelden den 14. oktober 2021 av barnebarn Ole-Ottar Karlsen Høgstavoll.

###############################

Om meg som mor og hustru

Ja, dette blir vanskelig - alltid vanskelig å skulle bedømme seg selv. 

Jeg var bare 21 år da jeg giftet meg med Ottar. Og jeg giftet meg av kjærlighet. Derfor prøvde jeg å være en god hustru for han. Jeg behersket jo det meste av det som krevdes. Jeg karret, spann, strikket og sydde til Ottar - og til barna også da de var små. Og jeg måtte ta meg av alt arbeidet utendørs - selv om jeg fikk god hjelp av Ottar - og etter hvert ungene også - med torving, høyonna og det å ta seg av dyrene.

Husarbeidet var selvsagt en stor del av arbeidet på småbruket. Ottar var mye borte - og det kunne ikke falle meg inn at hun skulle gjøre slikt arbeide når han kom sliten av sjøen, noe han tok igjen da han fikk en mer ordnet arbeidstid. Det sier seg selv at det var slitsomt, og barnestell og husarbeid gjorde at jeg lite kom meg ut blant folk i perioder. Og ansvaret jeg følte, sammen med bosituasjonen vår - gjorde jo også at jeg ikke alltid kunne leve mitt liv på mine premisser. Men det var jo nødt å være slik, skulle vi ha mat på bordet og midler til å fostre opp barna.

Det var stas når Ottar kom hjem etter å ha vært på finnmarksfiske eller i Lofoten. Og i tiden han var borte gikk det mange pakker - noe jeg også sendte til guttene da de reiste sør for å ta utdanning. Det ble sendt både fiskemat og kaker. Det er morsomt å tenke på at jeg har fått brev fra både Amerika og Island fra folk som har spist av det jeg har laget og sendt.

Jeg prøvde å stå ved Ottars side gjennom hele vårt samliv. Han var jo den eneste mannen i livet mitt - på samme måte som jeg var hans eneste kvinne. Og han hadde en dragning mot havet og arbeidet der - som jeg fant at jeg måtte støtte. Selv om det kostet å være alene som småbruker i lange perioder. Det er vel bare to kvinner her på Meløya som har stått og tatt ut møkka fra fraukjelleren - og leid kua til oksen når det måtte gjøres. Den oksen var jeg mange ganger så redd at jeg var helt avsindig. Om vintrene måtte vi ofte ned på myrene for å hente torv som var stakket der - lagerplassen ved huset strakk ikke til. Og da var det å grynne i meterdyp snø med torvsekken på ryggen. Ottar laget meg en treplog som jeg med handmakt dro opp og ned veien for å få brøytet den slik at folk kunne komme opp til oss.

Om sommeren var det tyngste arbeidet å få inn høyet. Jeg torde ikke gå opp låvebrua på grunn av svimmelhet - så alt måtte inn tre dører før det var på plass i svala. Vi hadde ku og sju sauer som skulle ha mat gjennom vinteren. Overskuddsmelka solgte jeg - og noe av melkepengene brukte jeg til å kjøpe meg en fiskekvern for. Den har jeg malt fisk til tusenvis av fiskekaker på - jeg har den enda. Når Ottar drev fiske fra Myre, så hjalp han jo meg noe med gårdsarbeidet - men han hadde andre gjøremål som også måtte gjøres - bruk skulle stelles og være klar til neste sjøvær.

Ottar var en god forsørger. Vi hadde det ikke flott, det var ikke mye overskudd av penger. Men på den annen side led vi aldri noen nød. Vi lærte oss å spare. Når lotten kom, var det ikke bare å bruke pengene. Usikkerheta gjorde at vi måtte legge det meste til side. Så ungene fikk klær som vi arvet og delvis sydde om. Fisk hadde vi, det samme med poteter. Kjøtt hadde vi sesongvis - men det ble sendt både sider og lår til våre nærmeste, så mange ganger var det ikke mye igjen til oss selv. Sauene gav litt ull også - noe som kom godt med. Når det var mulig å få tak i bakevarer, så bakte jeg. Og jeg har alltid likt å lage mat og bake kaker. Gjennom årenes løp har det vært mange mennesker innom, og de har fått både mat og kaker - og jeg har elsket å omgås mennesker, både unge og gamle.

Ja, det var mange tunge tak - både i arbeide og i den økonomiske situasjonen. Men når man er enig og forstår hverandre, går det bra likevel. Ingen av oss kunne kjøpe det vi hadde lyst på - vi måtte avstå, for å få endene til å møtes. Vi kokte såpe og laget selv potetmel. Fiskemållet kokte vi slik at dyrene fikk et godt kost-tilskudd, sammen med tang fra fjæra. Jeg var den siste på gården som fikk vaskemaskin - men jeg kunne ikke ringe krisesenteret av den grunn. Jeg fikk den først når vi hadde råd til det. Vi nøyde oss med lite fordi vi var glade i hverandre og fikk lov å være friske. Jeg synes derfor det ikke er rart at folk som er kommet i min alder reagerer noe på hvordan enkelte ting gjøres i tiden vi har nå.

Som mor følte jeg ofte at jeg ikke fikk gjort nok for barna mine. Og jeg har helt sikkert kommet til å gjøre noen ting annerledes om jeg fikk gjøre ting på nytt. Men det jeg gjorde - er jeg 100% sikker på at jeg gjorde i beste mening. Jeg er heller ikke redd for å innrømme at det er gjort feil noen ganger - på samme måte som mine medmødre gjør, og har gjort feil. Jeg øste ut den kjærlighet jeg kunne i forhold til mine gutter - noe jeg føler jeg får igjen gjennom omtanke og kjærlighet fra dem. Og det er godt å vite. Ungene er jo en skatt vi er betrodd omsorgen av - og jeg  øvde meg mye på å ikke ha eierskapet, og det har jeg gjennom årene hatt mange repetisjonsøvinger på.

Ja, jeg har hatt et rikt liv som husmor, kjæreste, mor, økonomisjef i hjemmet og forvalter av det Ottar har tjent. Jeg hadde alltid følelsen av at det som var i lønningsposen var like mye mitt. Og Ottar satte alltid mitt arbeid høyt - slik at det var ikke vanskelig å være stolt av det arbeidet jeg også utførte. Det var ikke så veldig mange årene jeg fikk som arbeidstaker etter at jeg gikk fra hjemmearbeider til utearbeider - helsa var jo på forhånd ganske nedslitt. Men livet har vært rikt - fordi jeg har følt at mann og barn har hatt bruk for meg, og det har gjort at jeg har kunnet gi av meg selv. Jeg har også en klar følelse av at mine nærmeste ikke har utnyttet meg, men setter pris på det jeg gjør - og det er en av de fineste følelsene som finnes.

Som hustru har jeg følt meg privilegert med en stabil og god mann som jeg kunne stole på. Jeg vet også at han på mange måter har vært en sjelden mann - som jeg har forsøkt å stå sammen med til hans siste time. Og det er mange og gode minner som sitter igjen etter 43 år sammen. Mang en tung arbeidsdag har vi hatt sammen og stridt har det til tider vært, men jeg ville ikke byttet det vi har hatt med noe annet. Og barn, svigerbarn, barnebarn - og etter hvert oldebarn, har gjort livet rikt.

Det er tungt å tenke på ting som man ikke klarte å få til - og som eksempler kan jeg nevne et par ting: Jeg klarte ikke å få til og være til stede sammen med Edgar Jan på hans første skoledag, og jeg hadde håpet å slippe å sende Dag Roar avsted på sykkelturer som han var redd for å ta. Men jeg håper at jeg har gjort såpass mye bra at det veier opp for slike ting.

Han møtte opp alene til 1. klasse, men hadde med navnelapp!

##

Kjærligheten er jo det første, men også det siste -

derfor var det så tungt han Ottar å miste.

Men arven hans vi eier og vil videre bære -

og fortsette og leve for våre kjære.

Og dere som er av vårt kjøtt og blod -

håper at det var det som dere forstod,

at mor ville være til hjelp og trøst,

også til han som vi alle har møst.

Men både han og jeg skal i fremtiden stå

og sammen med dere framover gå.

Jeg håper dere minnes alt, både vondt og godt -

og så får andre dømme om jeg har prøven bestått.

OTTAR SOM ARBEIDSMANN

Da jeg traff Ottar var han fisker og fra første året etter rodde han som mannskap på "Laila" - og de rodde hos Øyvind Kristoffersen i Nyksund. Det var line de brukte som bruk og de fisket både "opp-med" og ute i Egga. Ottar var utrolig snar til å egne - ja, han var egentlig snar med alt han arbeidet med. Han kunne bli mektig irritert når ting ikke gikk fort nok. Det gjorde han til en etterspurt arbeidsmann - men han trivdes veldig godt ombord, så han var med "Laila" i mange år. På den tiden var det fiske på vinteren, våren og sommeren (Blåkveite) - så om høsten var han, i alle fall de første årene - mye heime. Men han var ikke arbeidsløs. Han grov ut tomta til huset vårt og han hjalp til med å grave ut kjellerne under den nybygde delen av huset til mine foreldre, og også vaskekjelleren til svigerinne Margit. Alt ble gravd ut med "pekke" og spade - og trillet vekk med trillebåra. Han var også til hjelp på foreldregården min når bror John var på repetisjonsøvelse.

Da fiskemottakene flyttet fra Nyksund og til Myre - ble det til at de rodde derfra. Da kunne han komme oftere heim og da brukte han tida til å spasnu 10 mål med jord som vi dyrket gras til dyrene på. Det var tungt, og han sa selv at han trodde det var det siste stykket han spasnudde som tok det meste av håret han mistet på hodet. Og dette hadde han i tillegg til det tunge fiskeryrket. Noen ganger når han kom heim, var han så sliten at jeg måtte mate han, hjelpe han til sengs og dra sokkene av han. Og da snakket han allerede i søvne.

Om sommeren når han kom av sjøen, måtte han slå graset med ljå og sette opp hesjer - slik at jeg, og etter hvert guttene - kunne ha til og hesje. Vi satte som regel på en sau for mye over vinteren, så det ble for lite høy. Da måtte vi rundt omkring å foreta "skrapslått" og ta med tilbake til Høgstad. Mens vi bodde hos mamma og pappa - og senere i huset til onkel og tante, hadde vi dyra i fjøset til mine foreldre. Da vi flyttet til Høgstad hadde vi bare uthus til dyra, slik at høyet måtte vi ha i deler av kjelleren til huset. Så det var litt tungvint, men skulle vi ha melk, ull og kjøtt - så måtte det til.

Det var Myre som ble utgangspunktet for fisket rundt 1952-53. Og Alf Johnsen fra Vottestad, som eide "Laila"-kjøpte da ved de tider båten "Vårbud" og Ottar drev fiske med den også. Han var også med Leif Vottestad på "Havsgården" når de var sleper til større fartøy som drev sildefiske med not. Ottar hadde mange tilbud om å være med andre båter, han var etterspurt som arbeidskar, men han likte seg godt sammen med Vottestad-karene. Men jeg visste jo at det de drev med var farefullt - så det ble fulgt nøye med på fiskeribølgen på radio. Der kunne vi følge med når mannskapet på båtene pratet seg imellom. Anda Fyr kunne også komme inn med beskjeder som de formidlet fra båtene. Vi kunne følge med på når de hadde mistet en ile og måtte sokne for å finne igjen lina, vi hørte når det hadde blitt så mye sjø at de måtte bare ligge og bakke - og vi hørte iveren over eteren når de fikk fangst. Først når jeg hørte at de var på tur mot land kunne jeg slappe av sammen med guttene - og de var som regel like spente som jeg.

Og det ble ikke mindre spenning da Ottar og svogeren Arne Nilsen investerte i egen båt sammen med Edmund Nilsen. Dette var i 1956 og båten het "Nordstjerna" og selgerne var Sverre og Victor Johansen fra Klo. Det var en motorkutter på rundt 40 fot og med en motor på 28 HK Brunvold. Denne båten drev de godt, og lenge før tida betalte de ned lånet i Langnesbanken, noe som banksjefen likte dårlig - de gikk jo glipp av renter! Men dette var nok med på at Ottar aldri senere ble nektet kreditt om det var noe han trengte penger til. De hadde båten i 3 år og gjorde det veldig bra - så bra at kompanjongene ville bytte til større båt. Ottar var ikke så begeistret for tanken og han tenkte en stund å overta "Nordstjerna" alene - men det ble ikke til det, noe han angret på siden.

Det er 12 kilometer mellom Meløya og Myre. I mange år sykla Ottar fram og tilbake - noen perioder hver dag. En sommer skulle han få tak i mer hesjestaur. Da kjøpte han staur av noen ombord i en fraktebåt som lå i Alsvåg - og så sykla han heim 50 staur i gangen, fastbundet bakpå sykkelen. Ja, han såg seg ikke forbalt.  Etter at han kjøpte seg en Tempo moped frakta han mye rart på den også. Og Ottar kunne lite si nei når noen bad om en tjeneste, og svært ofte trådte han til uten at noen bad om det også. Fra innerst til ytterst i bygda gav han folk en handsrekning med trearbeide og støyping. Han var mange ganger sliten og i perioder gikk det mye i svartkaffe og røyk. Den sommeren han grov ut fjøstomta med handmakt - var jeg redd for det skulle gå på helsa hans løs.

Han var også engasjert i arbeidet med å grave ut en fotballbane på Meløya - slik at det lokale laget hadde et sted å spille heimekampene sine på 1950-tallet. Den sommeren vi bygde på huset her på Høgstad - så rodde Ottar samtidig etter blåkveite, slo graset med ljå og innredde de nye soverommene oppe. Han kunne holde på til langt på natt og flere ganger mista han ting ned - slik at jeg skvatt opp og lurte på om det var han som kom deisende ned av loftet. Vi laget veg opp til huset ved å kjøre grus i to kasser som ble satt på trillebåra. Da murpipa skulle lages til, bar vi teglsteinene på håndlaget båre fra hovedvegen og opp til huset. Han foran og jeg bak. Jeg sank mange ganger i kne oppe i den lille bakken foran huset - slik at Ottar måtte lesse av litt for at vi skulle komme oss opp.

Det var ikke mye vegetasjon her i starten. Sauene åt opp alt av nye spirer til bjørk og rogn. Så Ottar var av sted både her og der og henta små tre som han planta. Guttene fikk noen granplanter da de var med på skogplanting i regi av Alsvåg-gården. De ble plantet sammen med noen Ottar fant. Med årene vokste vi inne her på Høgstad - men alle fruktene av arbeidet sitt rakk han ikke å se. Etter at det ble slutt med dyreholdet, laget han til gjerder rundt den delen som skulle stå igjen som plen. Den siste versjonen av dette gjerdet gjorde han ferdig sommeren før han døde. Det var laget av treverk. Jeg kan ennå se han for meg - der han sitter på en trekasse og maler dette gjerdet. Da var han allerede svært syk og hadde store smerter.

Tilbake til 1959. Da solgte de "Nordstjerna" og kjøpte "Myrtind" - som var eid av Sverre og Arne Høydal. Det var en motorkutter på 53 fot og den hadde en motor på 50 Hk (Heimdal). Båten ble omdøpt og fikk navnet "Havbuen" - nr. 97 av Øksnes.

Den første tida etter kjøpet var alt fryd og gammen. De fiska godt og var både til Lofoten og på finnmarksfiske det kommende året. Så det ble en travel tid - og når han var heime så gikk det mye i garnbøting. Men humøret var godt. Men dessverre skulle lykken snu. Ottar var medlem i Heimevernet. Der var han korporal og sjefen i Heimevernsområdet ville gjerne at han skulle gå kurs for å bli befal. Og det var under et slikt kurs at det hele tok en uventet vending.

Jeg var jo heime da, som vanlig. Og de to andre eierne av båten hadde i fraværsperioden til Ottar fått båten opp på slippen i Alsvåg for nødvendig vedlikehold. Jeg fikk da oppringing fra Arne Nilsen om at jeg straks måtte komme til Alsvåg, så jeg kastet på meg på sykkelen og tråkket opp til slippen. Da jeg kom fram, satt Arne der - helt drivkvit i ansiktet. Han fortalte at det var funnet tørråte i båten og at Ottar måtte underrettes straks. Ottar kunne jo ikke komme fra uten videre, så først da kurset var ferdig kunne han ta tak i elendigheta. Det ble full gjennomgang med selgere, kjøpere, fiskerimyndigheter og fiskeribanken. Det var åpenbart at råten hadde vært i båten ved salget, og båten hadde jo blitt kontrollert av bankens representant før den ble solgt. Likevel fraskrev både banken og selgerne seg alt ansvar. Det ble senere sak, men den ble til slutt henlagt.

Men båten kunne ikke ligge der. Så den verste skaden ble utbedret slik at de kunne ta på tur sørover langs kysten. De gikk over Vestfjorden i dårlig vær - en av dem satt hele tiden under dekk for å følge med om båten skulle springe lekk. De kom seg til Bodø og fikk kontakt med både myndigheter og banken - uten at de fikk avklaring på hva som skulle skje med båten. Det var en stund på tale å kondemnere den, men Ottar ville ikke at båten skulle få en slik skjebne. Så han reiste hele kysten nedover og var innom mange båtbyggerier for å få tilbud på ombygging, mens de to andre ventet i båten i Bodø. Ja, han var helt nede på Ottersøya i Nord-Trøndelag. Han kom omsider tilbake til Bodø og i samarbeid med banken fikk han kontakt med båtbyggeriet på Rognan - som kom med et brukbart tilbud på gjenoppbygging av båten.

Båten måtte bygges opp på nytt!

Ferden endte da i Rognan - der de ble en stund ut over høsten. Ombygginga gikk bra - men det tok sin tid, så etter hvert ble det klart at båten ikke ville bli ferdig før våren 1961. De reiste da heim - og leide en båt fra Bø, slik at de fikk gjennomført både høstfiske utenfor Myre og Lofotfisket på vinteren. Men da våren kom, reiste de til Rognan for å hente den nye "Havbuen". Det var stor stas da den ble sjøsatt i Rognan og ikke minst da de kom heim igjen. Like etter begynte de på blåkveitefiske utenfor Myre og Edgar Jan var med som "førstereisgutt" og sjølhandlar. Jeg og Dag Roar var også en del på besøk på bua i denne tida og jeg hadde også god kontakt med konene til de andre eierne. Karene var heime en tur på onsdagskveldene - mellom de to ukentlige sjøværene, men de måtte tidlig opp - allerede ved 3-4 tida måtte de tørne ut for å være på plass når de skulle gå ut.

Så kom våren med fiske på Finnmarka og den stygge ulykka som kunne ha kostet Ottar livet. Han skulle en tur på land om kvelden for å avtale med noen egnere. Det var glatt på kaia og han hadde på seg arbeidskalosjer. Det er ikke godt å si hva som skjedde, men han glei i alle fall - og fòr på hodet utenfor kaia. Og det skjedde på den sida av kaia det ikke var sjø. Han kom til seg selv sittende i fjæra og syntes han hadde fått ei tøyfille over ansiktet. Han forsøte å dra vekk dette som hang der, samtidig som han klarte å kave seg opp på kaia igjen. De andre var i båten og hadde ikke fått med seg hva som skjedde, så 2-3 andre karer fikk tatt hånd om han etter at de var kommet seg av sjokket over å se han komme opp av fjæra med hele ansiktet full av blod.

De fikk han opp til sykestua og der måtte han vente en god stund mens doktoren gjorde seg ferdig med en annen pasient. Senere ble det oppklart at Ottar hadde landet med pannebrasken mot en tom melkeboks som stod på en stein nede i fjæra - og at han hadde truffet kanten av boksen med øvre delen av panna. Skinnet var skrapet vekk av panna i en stor trekant - med spissen opp, Det var denne "skalpen" han hadde forsøkt å fjerne på tur opp fra fjæra. Melkeboksen berget antakelig livet til Ottar, hadde han truffet steinen under, hadde det nok ikke vært så bra. Da doktoren kom, fikk han sydd på plass "lappen". Doktoren hadde en krigsskade og var en del ustø på handa, men han fikk det til så noenlunde. Han hadde i ettertid spøkt med at det gjorde vel ikke så mye at stingene ble litt ujevne - Ottar var jo godt gift! Ottar ville ut av sykestua allerede samme kvelden, noe de klarte å forhindre.

Legen mente at det var bra at Ottar allerede var gift - etter at han var ferdig med syjobben på sykestua!

Jeg fikk ikke vite om hendelsen før det var gått 7 døgn. Men jeg hadde mistanke om at ikke alt var som det skulle, jeg pleide å høre fra han flere ganger i uka. Han hadde gitt beskjed til mannskapet at de skulle ikke nevne dette når de skrev eller snakket heim. Men jeg skjønte jo straks han ringte, midt på dagen, at det var skjedd noe. Det var ikke godt å holde han på sykehuset - så han begynte alt for tidlig i arbeide igjen. Det resulterte i at såret gikk opp og det gjorde nok også til at han var mye plaget med hodepine etterpå. Og i tiden som fulgte knasket han nok mye Globoid, noe som ikke gjorde godt for en mage som allerede hadde vært i ulage en tid. Også partnerne slet med magene sine. Arne ble så dårlig våren 1964, mens de var på "vårfinnmarka"- at han ble sendt med fly til sykehuset i Hammerfest. Ottar og Edmund brøt da av vårfisket og gikk til Hammerfest, der de ventet til Alfhild (Arnes kone og Ottars søster) kom dit. Det var en stund veldig kritisk for Arne, men han var etter en tid utenfor livsfare.

Ottar gikk tidlig i fiskerbåten og da vi var kommet så langt som i 1960-årene, så tror jeg han merket godt at han rett og slett begynte å bli fysisk utslitt. Og det var også en stor psykisk belastning å ha ansvar for mange karer ombord i en båt. En gang mistet de en mann over bord ute på havet, men de klarte å berge han til slutt. Slike episoder tok på. Så i løpet av 1964 bestemte de tre eierne seg for at nå var det slutt. De ville ikke slutte å arbeide, men trappe ned og eventuelt gå over i annet, ikke fullt så krevende arbeide. "Havbuen" ble lagt ut for salg - og en fin værdag ankom den nye skipperen med kone og to sønner for å hente båten. Familien var fra Honningsvåg. De ble hos oss over natten og jeg husker at de var helt overgitt over at vi hadde sauer som kom helt inn i kjøkkendøra til oss. Det var nok ikke lett for Ottar å stå på kaia i Alsvåg og se "Havbuen" gå ut Alsvågen. Det hadde vært harde tak og mye slit, men jeg tror han følte et sterkt vemod. Jeg stod heime i stuevinduet og gråt.

De neste tre årene var Ottar mannskap på "Fredrik Arntzen" med Rolf Vottestad som skipper. Etter ulykka til Dag Roar begynte han å være mer i land, arbeidet i perioder hos Gunnar Klo AS - og fra våren 1969 var han fast der. Ottar hadde hatt moped i mange år og han brukte den til arbeidet på Myre. Men det ble tungvint å fare på vinterstid - så vi gjorde det slik at vi om vinteren bodde på hybel på Myre, og var heime i helgene. I denne tiden hos Gunnar Klo var Ottar Gunnars høyre hånd og utførte og ledet all slags arbeide på bruket. Det var alltid Ottar som ble spurt til råds - og det var han det ble ropt på - når noe skulle skje. Dette resulterte i at han aldri hadde fri og han gikk derfor ganske lei etter hvert. Så han antydet ovenfor Gunnar at slik kunne han ikke ha det. Han hadde nå og da fått litt ekstra av Gunnar, Gunnar satte stor pris på han. Men da Gunnar kom opp med svært spesielle lønnsbetingelser for å beholde han, så kunne han ikke ta mot det. Han syntes ikke det var rett i forhold til de andre arbeiderne.

På 50-årsdagen til Ottar var Gunnar og Hildur her hos oss - og det var ikke måte på lovord han fikk, men til tross for dette fant han at han var nødt til å si opp, han måtte over i et annet liv. Han begynte å arbeide på Mølla, men arbeidsmiljøet var ikke godt der, syntes han - så da sommerferien kom, sa han opp jobben der. Han var "fri og frank" igjen - og Gunnar gjorde på nytt sine hoser grønne med å love han mange fordeler om han kom tilbake. Noen dager senere var han innom på "Fryseriet" - og de ville ha han som bryggeformann. Han tok fast, og det resulterte i 8 år på brygga der. Men dette arbeidet var også tungt - og Ottar var av den natur at ting skulle gå fort. Et godt eksempel på hans utålmodighet i forhold til at han syntes det kunne gå seint med andre noen ganger - var da Johan Ovaldsen var hos oss som snekker da vi bygde på huset. Ottar presterte da under ettermiddagskaffen å ha melk i kaffen til Johan. Han syntes det gikk for seint når han skulle ta det i sitt eget tempo.

Det var behov for at hverdagen ble noe mindre belastende fysisk - så da Halvdan Nilsen døde, gikk Ottar over i jobben han hadde hatt. Det ble mindre fysisk arbeid - men desto mere ansvar og mere mas. Men han ble mye mer involvert i driften. Han var den som låste opp om morgenen og den som låste om kvelden. Han hadde ansvaret for det daglige både på Myre og på Sommarøya, tørrfiskproduksjonen, vedlikehold og nyanskaffelser. Han var også med ledelsen rundt i hele regionen for å skaffe råstoff til produksjonen når fisket utenfor Myre var labert.

Ottar var ikke typen som satte seg i en stol når han kom av arbeidet. Huset hadde vært under stadig endring etter bygginga i 1948 - han hadde innredet deler av kjelleren som leilighet til mor Josefa og søster Gudrun og hennes mann. Og etter at det var bygd på en etasje, ble det gjort flere endringer i første etasje. I 1975 flyttet vi enda en vegg i stua, satte inn nye vinduer og tok åpning mot sørvest - slik at vi fikk utgang til ny balkong. Det som var spesielt med forsommeren det året - var at skodda lå nedpå hele tida. Vi hadde ikke tenkt å dra på noen ferie det året, men da han tok ferie fra jobben - var han så sliten og værsjuk at vi bestemte oss for å reise bort likevel.

De første 50 årene av livene våre hadde vi ikke ferie. Men så ble det til at vi i en periode reiste sørover annethvert år. De andre somrene kom ofte guttene heim. Men etter hvert ble det til at vi tok en tur sørover, hvert år. Ottar satte stor pris på disse turene, men han var også glad for å komme tilbake til arbeidet. Og han var alltid like spent på om de hadde tatt vare på alt de skulle mens han var borte. Han syntes mange ganger at "de unge" ikke tok godt nok vare på maskiner og inventar. Hans innstilling sparte nok bedriften for mange penger gjennom de årene han var der. Noe han også fikk godord for.

Etter at Ottar gikk over til arbeid på land begynte han å snakke om sjark. Han hadde alltid hatt en sterk dragning til sjøen - så han både tenkte og snakket mye om dette. Jeg prøvde jo lenge å "telle av" - jeg fryktet jo at jeg ble sittende mye alene i helgene dersom han fikk seg en ny båt, selv om det bare var en fritidsbåt. Men på samme tid som jeg ikke selv var så begeistret for ideen - så unte jeg jo han å få oppleve sjølivet igjen, jeg visste at han slappet godt av når han fikk dekk under beina. Så høsten 1979 ble det lesing av brosjyrer og turer for å orientere seg i markedet. Valget falt til slutt på en Myra-sjark på 22 fot, produsert i Kristiansund og med 22 Hk Sabb. Båten ble frakta til Sortland og Egil Berg og Ottar reiste inn for å gå den til Alsvåg den 18. januar 1980. Det ble en minnerik tur - i og med at de fikk motorstopp utenfor Bremnesøya.

Denne historien kan du lese i sin helhet under "Det hendte" på fortellersidene ("Henting av ny sjark .....)

For å gjøre en lang historie kort, så kom de seg helskinnet til lands i Alsvåg neste morgen og det skjedde aldri igjen at det var noe tull med motoren. Og lykken var jo at været var på lag, hadde det vært noe annet - kunne også utfallet vært et annet. Og allerede mandagen etter gikk han båten rundt til Myre. Svein Pettersen, min nevø - som døde bare fire år senere, var med på denne turen.

"Akkurat slik ser æ han for mæ!". Sitat og tegning av JH

Den første tiden var det Ottar som brukte båten alene, han trodde nok ikke at jeg kom til å klare å være med på grunn av sjøverk. Men etter hvert som han oppdaget at det gikk bra med meg - så satte han mer og mer pris på at jeg var med. Jeg lærte mye av han på turene vi hadde og jeg både deltok i fisket og styrte båten mot land mens han sløyde fisken. Og litt fisk ble det. Første året fisket vi mest og så avtok det gradvis til vi siste hele året hadde bare halvparten så mye fangst som første året. Det hang sammen med at vi ikke var fullt så ofte ute som i begynnelsen. Siste vinteren var vi ute bare to ganger, han starta jo på kreftbehandlinga den våren i 1986.

Når vi fisket med line, hadde vi alltid 5 stamper i bruk. En av stampene kalte vi "storstampen" - og den var det en tredjepart mere line i. Og det var ofte dem vi fikk størst fangst på også. Vi kunne få brosme på nesten hver angel - med noen stortorsker inn imellom. Når fisken smalt taktfast i dørken - så jeg smilet bredde seg bredere og bredere i ansiktet til Ottar. Det hendte også at jeg var med ut for å dra storvad - den hadde han da satt kvelden før. Men jeg opplevde aldri å være med når han fikk storkveite. En av gangene jeg var på Lillehammer kurbad fikk han en skikkelig en - på opp mot 40 kilo. Og han pleide å spøke med at han måtte ha lånt seg "haill" for å få det til - siden jeg var borte akkurat da.

Når vi kom heim til Høgstad etter et sjøvær - så var vi ganske slitne. Da var det godt med fersk fisk og påfølgende middagskvil. Utpå kvelden kunne han skjenke oss en liten konjakk som fiskerdram og så kunne vi sitte og prate om opplevelsene vi hadde hatt. Ottar kjente jo hver fiskeplass og han lærte meg også å kjenne disse plassene. Og vi var jo også ute for mange fine opplevelser i forbindelse med disse fiskeplassene, og vi delte gleden over det å være på havet. Ottar elsket virkelig det å være på haves våg. Men han var også opptatt av sikkerhet. Jeg ble opplært til å kunne behandle motoren og båten i tilfelle noe skulle skje med han og fikk også opplæring i å bruke radiotelefonen. Han brukte alltid å spenne seg fast i livline når han skulle dra bruket.

Ja, han var virkelig en havets mann. Gikk i fullt arbeide på land, men likevel egnte han to kvelder i uka og sette som regel den tredje - for til slutt drage bruket og levere fangsten sammen med meg på lørdager. Men en kveld i arbeidsuka tok han fri, da var han og jeg og så til hans gamle mor. Vi måtte ofte berolige henne, hun var alltid svært redd for Ottar når han var på sjøen. Ja, vi hadde noen veldig gode år sammen med denne båten. Det er bare så bittert å tenke på at Ottar ikke skulle få mere tid der vi kunne ha holdt oppe denne aktiviteten. Siste gangen han var om bord i "Dag Ove" var den 2. august 1986. Da brukte han noen av sine siste krefter på å hente tingene sine ombord, båten skulle selges. Han hadde snakket med guttene om dette og om hvordan salgssummen etterpå skulle fordeles. Men å skulle kvitte seg med båten og også levere fra seg nøklene til arbeidsplassen - var to hendelser som fikk Ottar til å gråte sine modige tårer.

Dette med å ha stå-påvilje var en av Ottars fremste egenskaper. Mang en gang kom han ut for episoder som kunne tatt motet fra de fleste. For Ottar var det aldri noe alternativ å gi seg uten kamp. En gang - etter salget av "Havbuen" - fikk han et skattekrav på ganske mange tusen. Han klaget på dette, men fikk ikke gehør. Da låste han seg inne i stua heime på Høgstad og satt fordypet i regnskapene i flere dager. Det var han som førte regnskapene for båtene han var medeier i - til tross for at han bare hadde fått undervisning noen uker hvert år på internatskole. Det resulterte i at det var skattevesenet som ble skyldig Ottar penger. Fylkesskattesjefen skulle visst ikke ha vært særlig blid på kommuneskattesjefen etter denne episoden.

Da han grov ut tomta på Høgstad fikk han en jernsplint i kinnet. Han kom ned i huset til foreldrene mine og kommanderte pappa til å dra ut splinten. Min svigerinne Margit holdt på å gå i gulvet og selv sprang jeg ut. Da jeg kom inn igjen var splinten ute og Ottar blek, men fattet. Han var like etter i gang igjen i tomta. Tre ganger brakk han nesen, siste gangen var det en fiskekasse hos Gunnar Klo som tok den. Han ville selvfølgelig ikke til lege, lå bare litt på bryggegolvet til blodstrømmen gav seg, så var han i gang med arbeidet sitt på brygga igjen. En gang på sjøen fikk han en angel opp i ansiktet. Angelen reiv laus det lille skinn- og kjøttstykket under nesen - slik at det hang og slang. Ottar bare dyttet det opp til det størknede blodet holdt biten på plass - og fortsatte med å ta mot fisk som kom inn på lina de drog.

Han hadde visst noe usnakket med disse anglene. En gang fikk han en kveiteangel gjennom tommelrota på handa. Den hadde gått inn på innsida av handa og kommet ut på utsida. Hele angelen stod fast i handa, med forsyna hengende på. De ville da gå på land med han, men det nektet han. Han fikk to karer til å holde armen og handa, mens den tredje fikk kuttet av forsyna og dradd angelen ut gjennom handa. Det ble fortalt at han var gjennomvåt av svette etter denne "operasjonen". Han fikk tullet handa inn i en fille og fortsatte med å drage line. Av og til var det andre som måtte sette grenser for han. Da han hadde pådratt seg brokk, var han så syk at han nesten ikke kunne bevege seg uten store smerter. Men på sjøen skulle han! Men da satte skipper Rolf Fredriksen ned foten og sa klart fra at han kom ikke i båten før han hadde blitt operert.

Ottar var med på sauesanking i den tiden vi hadde sauer. Han ble i disse årene en vant fjellmann - og han lærte også opp guttene til å bli dyktige til å ta seg fram i terrenget. Han hadde saueflokker flere ganger helt nede ved porten til Nygård - men de satte av igjen og han kunne hente dem både en og to ganger helt inne ved Ørna. Det hendte at han var borte så lenge på sine turer at pappa organiserte leteaksjoner etter han. Men han klarte seg alltid - også den gangen han og Reidar Larsen hadde fått tak i en sau som de måtte bære hele vegen ned av fjellet. De var så kalde og utmattede at det holdt på å gå galt. Da hadde det også vært leteaksjon etter dem før de kom seg ned for egen maskin.

Ja, Ottar var kjent som en hardhaus og han var også stort verdsatt som arbeidsmann og kamerat. Han var til å stole på i alle sammenhenger. Og det er godt å vite at han har et slikt ettermæle. Han har betydd mye for svært mange mennesker og det er jeg stolt av. At han har betydd svært mye for mange - får stå som et minnesmerke over han og hans gjerning. Vi bøyer våre hoder i beundring for det han gjorde og for den han var.

###################