Refleksjoner

Lynghild har tanker og refleksjoner om - og over - mange ting:

Innhold:

* Lys i mørket Dikt

* Lys i mørket 2 Dikt

* Å gå på tur

* På reise

* Nå er visst verden begynt å gå med stav

* Fra nødsarbeid til velstand

* God mørketid

* Våryr


Foto for DNT: Marius Nergård Pettersen

Lys i Mørket 2

Det er alltid et lys om det mørkner

Det er alltid lys bak hver sky

Det er alltid et håp så lenge du våkner

Det kommer alltid et nytt når det slokner

Det er alltid foldede hender som ber

Det er alltid øyne som våker og følger med

Det er alltid hjerter som banker

Det er alltid tanker som vanker

Det er alltid godt å gå samme veien fram

Det er da vel herlig når en kjær gir en klem

Det vi aldri må glemme er smilet - det gleder og sprer glans over livet.

2015

#############

Å gå på tur

Svaner ved Valen. Penn og fargeblyanter JH.

###########

På reise

Livet er jo i seg selv en reise. For noen lang, for andre kort. For noen blir det en drømmereise - for andre en tung og uframkommelig tur. I de fleste liv blir det mange reiser og de reiselystne ser alltid fram til neste tur. Man blir kjent med nye mennesker og en får et nytt syn på tingene - enten man ligger på en sandstrand eller blir behørig oppvartet med mat og drikke av en kelner. Hvert nytt sted byr på nye oppdagelser - men når man krysser nye landegrenser forstår man fort at selv om vi er ulike utenpå - så er vi ganske like innvendig.

Vi har vel selv det vakreste land i verden - men kanskje ikke de varmeste hjertene. Man skjønner vi har mye å lære. Du kan bli stående på en undergrunnsbane i Paris - men ikke lenge før en høflig franskmann reiser seg for madam. Og det med et smil og en varme som du lever lenge på. Og du blir behandlet nesten kongelig om du er på flyplassene i Tunis, Frankfurt eller Tel Aviv.

Man ser også mye elendighet. Barn streifer ute alene seint på kveldene. En gammel kvinne med et bein og ingen armer. Da blir man trist. Og så blir man forarget når en ser hvordan noen land fremdeles behandler sine kvinner. Man ser kvinner som er rene fødemaskiner og som sliter seg ut på å brødfø familien - mens mennene bruker penger på å nyte livet. Da blir man takknemlig for at man bor i Norge.

Og selv om du står øverst i Eiffeltårnet, i den berømte Notre Dame eller på høyden over oldtidsbyen Cartago - så kan man lenge hjem til vårt vakre fedreland. Og når man har sett og hørt det meste i noen uker vekke - så er det fantastisk å finne sin vindusplass på flyet for å se fjell, vann og skoger dukke opp der hjemme. Da kan man klare seg en god stund uten stekende sol og palmesus - og en har forhåpentligvis fått så mye sol i sinnet at vi kan dele vårt overskudd med dem som aldri fikk samme sjansen som oss til å oppleve historie og se folk i andre kulturer klare seg godt med lite ressurser.

Men en kan bli overrasket av omtanke og menneskelighet i eget land også. Når man reiser rundt i Norges land så er det ungdommen som tar prisen i høflighet. Enten man skal av en ferge eller en buss - så er det oftest en jente eller gutt som tilbyr hjelp til neste framkomstmiddel. Og man kan ha en alle tiders reise sammen med en ung og hyggelig soldat. Han kan være langt mere underholdende enn en skuffende kar med stresskoffert - som går meg på nervene. I slike tilfeller er det bare å ta fram lesestoffet og drømme seg bort. Så dupper man av og roer seg ned - for siden å våkne til en flott reise gjennom naturen. Turen opp mot fjellheimen kan bli som en reise i sitt eget indre - og en sitter igjen med inntrykk man godt kan overvintre på.

Jeg tenker på at vi er et rotløst folk. Vi stresser mye - haster fram og tilbake. Vi liker ikke forsinkelser - når liksom ikke fram fort nok. Men tror mange har det til felles at de liker å komme hjem igjen - for å treffe kjente og kjære. På en av mine reiser fikk jeg det triste budskapet om at min eldste brors livsreise var slutt. Vi er alle på en reise mot rikere mål å trå - men alle reiser har også en slutt.

##############


Nå er visst verden begynt å gå med stav!

Skjora er blitt steine galen. Hun sitter der og fjonger seg der mellom tuene, tett inntil en rypestegge! Flørter uhemmet, han er slett ikke uvillig. Og dette rett foran øynene på de respektive partnerne - som sitter der både sint og overrasket over naturens luner!

Når de to turtelduene skal til å parre seg - blir det et durabelt sjalusidrama. Det blir slåssing så fjærene fyker og de gir seg ikke før hannene er omtrent fjærløse!

Vel, vel. Fuglene vil vel også følge med tiden - de vil vel finne seg selv, som det så fint heter. Men da må de også finne seg i å bli plukket godt av. Det kan bli kaldt å være så naken og det må bli enda vanskeligere å fly uten fjær!

Er det klimaforandringene som skal ha skylda for slike opptrinn? Eller er dette det nye livet som er blitt slik at vi ikke ser forskjell på artene? Da har nok de kommende slekter noe å se fram til! Da blir det kanskje så mange lånte fjær at en ikke ser hvor en egentlig kommer fra.

Det faller seg lett å seie som ho sa kjerringa: «Nei, nu går det over alle haugan»

En vårdag i mai 2008, på Karihaugen ved Høgstad på Meløya.

##################


FRA NØDSARBEID TIL VELSTAND

I trange tider - hvor både barn og voksne lider - blir det ofte skapt såre minner, men også gode erfaringer en kan gjøre seg nytte av siden i livet. Om vi som opplevde både nødsarbeid og mangel på arbeide forteller våre barn og barnebarn hvordan tilværelsen var, vil de ikke tro det er sant.

En liten jente oppdager at mora sitter på en kasse i uthuset og gråter. Hun spør: "Hvorfor gråter du, mamma?" Mora forteller jenta si at det er fordi pappa ikke får arbeid, det er ingen måte å tjene penger til mat og klær på. De har kun to lam som overlevde våren, og de må selges for å få penger til mel til brødbaking.

Når så mannen er så heldig at han får et oppdrag, står han i en grøft som skal være både lang og djup. Han bruker flittig pekke og spade fra morgen til kveld. Sola steiker, kleggen biter og svetten siler frå panne og bryst. Den nyvevde underskjorta - som kona vevde på nattetid, tid da hun ellers skulle fått seg verdifull søvn - må vaskes og være tørr til neste dag. Av og til strekker han hånden opp på grøftekanten etter spannet med edikkvannet som han nyter med stort velbehag.

Slik går hele uka. Han vet så godt at om det blir en liten lønning til helga, så blir det ikke penger han får. Det blir en liten lapp som skal leveres til handelsmannen for å få det aller nødvendigste til å leve av. Det blir ikke engang så pass at barna kan spise seg mette. Det hender ofte at de alle må gå sultne til sengs.

Kvinnene steller heime, prøver så godt de kan å få endene til å møtes. Mor må ofte nøye seg med å skrape panna - etter at hun har delt på de andre.

De har det ikke lettere de som strever ute på havet, dag og natt i åpen båt. Mang en staut kar blir der ute, mens kona sitter igjen med mange barn. Da har de ingen ting å leve av, både mor og barn blir underernærte. Barnedøden blir stor når nøden viser sitt ansikt.

De som står ute på de åpne kaiene og egner eller arbeider med fisk, kjenner støvlene fryse så fast på beina at de må ha hjelp med å få dem av etterpå. De blir lett bytte for sykdom og epidemier som tar helse og liv altfor tidlig.

Det blir tunge tider når skattefuten står utenfor døra og krever det samfunnet har rett på.

Den eneste kua de har blir leid ut av fjøset. Noe av det kjæreste de har - som de gjennom dager og år har spart til - blir tatt fra dem. Hva de enn føler, må de knipe munnen sammen for ikke å si det stygge de kjenner, og de mørke skyggene og tunge minnene tar de med seg langt inn i søvnen om natta.

Heldigvis kommer det også lyspunkt inn i tilværelsen når sola trenger inn gjennom de samme sprekkene i veggen som nordvesten trenger gjennom og lager små snøskavler på golvet.

Det blir varmere og lysere når godhjerta naboer hjelper hverandre med å dele solstråler i hverdag og fest.

Slike stunder kommer når pappa kommer hjem med den store, nytrekte torsken - som han skjærer på fjøla og legger glofersk i kjelen. Eller når det en fin høstdag blir gravd opp et mangfold av fine gulløyer fra potetåkeren. Eller når mamma kommer med nykjerna og nysalta smørgås som plasseres sammen med finvasen full av solgule molter. Da kommer det fram smil og håp om bedre tider.

Og bedre tider det kommer det etter hvert. Men med bedringen kommer også kravmentaliteten - og på veien mot velstand glemmes mye. Takknemmeligheten blir liggende langt etter, det er ikke plass for den i bagasjen.

For oss som er eldre er det lett å se kontrastene. Fra å ikke vite om du har en brødskalk til neste dag - til å se på TV at bare noen timer gammelt brød blir kastet på søppeldynga.

Fra å ha bare en appelsinkasse som nattbord og heimespikra kjøkkenbord - til marmor, speil, parkett og klesskap fra gulv til tak. Fra å knapt ha noe å skifte til - til alle slags merkeklær.

Det var heller ikke mange barneværelser tidligere med alle slags dyre, motoriserte og teknologiske leker. De som har boblebad i dag vet knapt nok hva en badestamp var for noe.

Badestamp. Penn og fargeblyanter JH.

Vi er alle blitt tekniske og programmerte, vi bruker datamaskiner, trykker på knapper både inne og ute. Og alle slags virus blir bare mer og mer påtrengende, sammenlagt kan vi vel kalle dem "velstandsvirus".

Kanskje er det på tide å ta mer i bruk vår egen hjerne, den beste datamaskinen som noensinne er oppfunnet. Finne fornuftens kode, klikke oss inn på nettsider som får oss til å gå i spinn, la musepekeren peke på hjerte og samvittighet - innerst under hver eneste skråstrek i våre hjerneceller.

Det er nok ikke noen som ønsker nødsarbeid og sult tilbake. Men la oss minne både oss selv og kommende slekter om at vi må nyttiggjøre oss alle de muligheter vi har til å leve med en sunn sjel i et sunt legeme. Da bør vi oftere la tankene gå til de som ikke har noen ting.

Vi synes nok vi gjør godt nødsarbeid når bøssebærerne kommer, da putter vi gjerne på noen kroner og tror det monner. Men det blir bare smuler fra de rikes bord. Her trengs det nok en "velferds-satellitt" som kan fordele godene bedre. Uansett hvor rike eller fattige vi er - står vi i gjeld til de som sulter. Da kan det vi holder på med ikke kalles gaver, men gjeldsmegling.

#############


Et klipp fra "Eldreveven". Dette er en refleksjon over

GOD MØRKETID

Mørketida har jammen mange lyse sider! Slippes lysstrålene inn i kropp og sjel, tennes også lyset i menneskenes hjerter. Sola har ikke blitt borte, den er bare på sydenferie!

Når høstmørket kommer er det som om sjela eksploderer av Skaperverkets storhet. Mørket viker for lyset, som faktisk ikke er mindre vakkert etter at sola har ønsket oss "God mørketid" - der den kaster gullglans på lette skydotter.

Tenk å være så heldig å stå på trappa heime en høstkveld og se nordlyset bukte kroppen sin i en smidig magedans, vinke ned til oss og gjøre dobbel salto - før den smyger seg ned og stryker oss på kinnet, for så å styre mot høyere mål. Da drømmer jeg at jeg henger meg i halen på en rakett og blir med på en slyngtur i rommet for å se andre galakser, månelandet og superstore stjerner som gløder - for så å komme tilbake til jorda på et stjerneskudd og rett inn gangdøra heime.

Når jeg har vært på besøk hos de hvite dvergene, må jeg stå godt planta med begge føttene på jorda - her som jeg vil være lengst mulig. Ta på meg skarpskodde sko - så jeg ikke faller og brekker noe på glarholka. Men mørkeredde trenger ingen å være - for gatelysene som er satt opp langs hver en vei og sti er gode øyne som følger med i alle retninger. Det hender de blindes litt av regn eller snø på linsene, men blir de helt mørke - kommer det dyktige folk og ordner det. Lysene er et godt bidrag i mørketida!

God mørketid?

Ja, det skal være sikkert!

Solnedgangsfarger og blålys © Tommy Andreassen

##############


VÅRYR

Våren er den årstiden da skaperverket blir naturens romantiske tumleplass. Livet vender tilbake med inspirasjon til alle; gir lys, håp, vemod og lengsel. Da tiner telen i oss. Man kan bli våryr av mindre. Når måsen og rypa tar sin elskov nedover myrene, legger vi sjela ut og følger spillet med alle sanser. Mens løvet spretter og gresset grønnes synger naturen ut sin skjønnhet. Det kommer liv i reirene, med pip på tuer og i trær. I fjøset strekker sauene ryggen og letter på rumpene - lammene vil ut. Livet formerer seg i flygende og hoppende små skapninger, og gleden over alt det levende er så stor at man kan ikke drepe en flue.

Med våren kom vårfisket, da mannfolkene overlot arbeid og ansvar hjemme til kvinnfolkene - og reiste til Finnmarka. Den dagen reisebommene skulle pakkes, fyltes også hele familien med vemod. Det ble mange harde tørn, det tyngste var når en skulle ta avskjed i en krok på kaia - før fiskebåtene la i veg nordover. Den varme hånden måtte slippe taket, de kjære gikk om bord. Da var ikke tårene lette å holde for seg selv. Når de siste smellene fra Brunvollen stilnet, tok man ungene ved hånden, ansvaret på ryggen og vandra heim til bunød og lengsel etter han som reiste.

Med omsorg og slit gikk dagene og ukene med nedtelling mot gjensyn. Så hadde man Finnmarksbrevene som kallene skrev på når de trengte hvile. Brevene skinte jo som vårsola når de kom. Vi så alle fram til vårens to festdager; når finnmarksfolket kom hjem og 17. mai. Hvilken dag som ble feiret først var avhengig av fisket. Den dagen den store, hvite konvolutten ble hentet på Telegrafen, visste vi at ventetiden var slutt. Innholdet kunne lyde slik:

"Vi er ankommet Tromsø. Alt vel.

Flagget er heist, vi går ombord for hjemtur kl. 1600.

Går tre båter sammen. Kan være ved kai klokken seks i morgen tidlig"

Tre båter sammen i Gavelfjorden. Penn og fargeblyanter JH.

Da ble det travle timer for store og små. Det skulle ryddes, kjevles og bakes, for kallene var sultne etter smørgås og klinalefse. Alle kroppene var i spenning og stor forventning etter finnmarksklem - og ikke minst etter finnmarksgaver, som vi visste lå i en spesiell kiste. De som var minst og mest beskjedne fant plass under kjøkkenbordet, der de ventet på pappas stemme - som de var blitt fremmed for i de lange vårukene. Men snart var det pappas fang som var best. Det var i slike vårdager at ungene undret seg over at mamma, som alltid hadde det så travelt - var så våryr at hun tok seg tid til middagshvil hver dag.

"Våryr" har vært publisert i "Ballast" - som Lynghild er medforfatter til.

################